Rose reiste seg fra grøfta

Rose Henry er en kanadisk indianerkvinne. I dag selger hun gatemagasinet Victoria Street Newz. For åtte år siden kunne hun knapt lese og skrive. Nå skriver hun halve natta, og kommer ofte på trykk. Her forteller hun sin dramatiske historie.

Jeg ble født med en nyresykdom, og bodde på sykehus fra jeg var to til jeg ble åtte. Foreldrene mine bodde i et indianerreservat uten helsestell. De fikk ikke lov å besøke meg. Legene sa at de kunne dra med seg sykdommer, men det var bare diskriminering. En dårlig unnskyldning!

På den tiden ble folk fra min rase fratatt familien sin. Vi skulle ikke lære om det å være indianer. Vi skulle ikke en gang vite at myndighetene stjal landet vårt og ødela kulturen. Ingen fikk gå på vanlig skole. Barna ble sendt på internatskoler, som ble drevet av ulike kirker. Der var det voldtekter og drap. Babyer ble født og avlivet i skolegården. Først i 1996 ble den siste internatskolen stengt. Mitt folk kom sammen og fortalte hva de hadde opplevd som barn. Mange fikk ikke jobb fordi de var skadet for livet. Historiene ble dokumentert, og myndighetene ble saksøkt.

Jeg slapp unna internatskole. Da helsa bedret seg, sa sykepleieren at jeg skulle få et bedre hjem. Jeg trodde hun mente et større rom på sykehuset. Det ville jeg ikke ha, for jeg hadde fått venner på rommet mitt. Noen satt i rullestol og noen kunne ikke snakke. Jeg trodde jeg skulle bo på sykehuset for alltid, og visste ikke om noen verden utenfor. Så en dag kom en hvit kvinne og sa at hun skulle ta meg med hjem. En time senere ble jeg plassert i en fosterfamilie med sju barn, i den lille byen Powell River. Heldigvis tok de vare på meg. Jeg ble aldri misbrukt. Men jeg fikk mye juling av barna på skolen. Lærerne tolererte meg, men de brydde seg ikke om hva jeg lærte. Min måte å lære på handlet ikke om bøker, jeg måtte erfare ting. Jeg skjønte ikke hva jeg selv leste og skrev.

Jeg vendte meg til livet i den hvite middelklassen. Fosterforeldrene mine brøt loven for å bringe meg nærmere mitt opphav. De tok meg med til vaskeriet hvor min biologiske mor vasket klær hver lørdag. Jeg så henne, men skjønte ikke at det var moren min. Hun var ofte full og ugrei, derfor tenkte jeg at det ikke kunne være henne. Etter hvert lærte jeg at oppførselen skyldtes barndommen hennes. Det gikk 36 år før jeg tok mor i hånden. Vi sto ved gravstedet til nevøen min, og mor sa at hun hadde ønsket å holde meg helt siden jeg var liten. Men myndighetene hadde sagt at hun aldri måtte fortelle meg at hun elsket meg. Det ville forvirre meg, mente de. Jeg ante ikke hvor myk hånden hennes var før jeg ble voksen. Hun var en stor kvinne, slik som meg.

Etter elleve år i fosterfamilie, var jeg overlatt til meg selv. Jeg flyttet til Calgary. Der var veien kort til dop, prostitusjon og hjemløshet. I praksis kunne jeg ikke lese og skrive. En trailersjåfør voldtok meg og prøvde å kvele meg, med pistol mot hodet mitt. Jeg ble etterlatt i en grøft. Jeg fant en brannstasjon og fortalte en brannmann hva som hadde skjedd. Han kjørte meg ti kilometer til sykehus. Legene ba ham ikke bekymre seg, siden jeg bare var en full indianer. Jeg måtte kjempe for å få medisinsk behandling.

Åtte måneder senere hadde jeg enda ikke fått skikkelig hjelp. Jeg flyttet fra Calgary til den lille byen Salmon Arm. Der lurte legen på hvorfor jeg ikke kunne bevege den ene armen. Den satt fast i én stilling. Jeg ble sendt til spesialist, som sa at armen måtte amputeres. Det nektet jeg, og en lege kom for å undersøke mer. «Vi kan ikke operere en gravid kvinne», sa han, og krevde abort. Legen sa at jeg ville miste armen hvis jeg fikk barnet, men det var greit for meg. Jeg kommer fra en tro hvor vi skal ære barna. De er en gave vi har lånt fra forfedrene. Abort var ikke aktuelt for meg.

Sønnen min reddet livet mitt. Han gikk da han var ti måneder, og kjørte tohjulssykkel som treåring. Han så ikke noe galt med armen min, og dro i den hele tiden. Han var alltid på farten, og krevde begge armene mine. Dermed ble han terapeuten min. Nå er han en voksen student, og jeg har fortsatt to armer.

Jeg ble gift og fikk jobb som sosialarbeider i byen Victoria. I 2006 havnet jeg på gata igjen. Huset ble solgt, og den nye eieren ville ikke ha leieboere. Ledige boliger fantes ikke i nærheten. Jeg bodde i bilen sammen med mannen min. Jeg mistet jobben, men nektet å motta sosialpenger. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til skolen, og fikk hjelp av et forsikringsselskap. Jeg var 46 år, indianer og snakket høyt om menneskerettigheter. Derfor var jeg upopulær på arbeidsmarkedet. Men jeg hadde en sjanse hvis jeg tok utdanning.

Jeg ble plassert i sjuende klasse. En lærer skjønte at jeg trengte undervisning tilpasset min måte å lære på. Dermed brukte jeg bare to år på fem klassetrinn, og fullførte 12. klasse med karakteren B+ i engelsk. De fleste skriver små historier når de lærer å skrive. Jeg skrev om Canadas grunnlov. Så ble jeg oppfordret til å selge gatemagasinet Victoria Street Newz. Jeg ga dem det jeg skrev også, men jeg trodde ikke noen ville lese det. En som kjente min historie, ga tekstene mine til en tysk professor. Han forsket på hjemløse, og ville ha min hjelp. «Du har livets skole,» sa han, «derfor vil jeg ha deg med på laget». Jeg lærte å intervjue folk, og fikk møte forskere fra University of British Colombia. I 18 måneder jobbet jeg for professoren. Jeg ble enda flinkere til å skrive, og tekstene mine fant veien til USA.

Jeg ble invitert til en konferanse for gatemagasiner i Chicago. Men det var en annen invitasjon som gjorde meg verdensvant. Før jeg ble hjemløs for andre gang, var jeg i full sving som aktivist. En organisasjon for menneskerettigheter i Vancouver hadde oppdaget talentet mitt. Jeg ble invitert til verdenskonferansen mot rasisme i Durban, Sør-Afrika. Jeg hadde aldri vært utenlands, og var redd for å reise. Jeg hadde jo hørt dårlige ting om Sør-Afrika. En annen ble med meg fra Canada. Vi sto og pratet i fellesarealet da Nelson Mandela kom forbi. Danny Glover og alle filmstjernene var også der. Jeg fikk sansen for han fyren. Mandela, altså. Jeg fikk sitte ved hans bord. Han var veldig grei, og jeg likte å snakke både med hans første og andre kone. Vi snakket mye om rasisme og hva vi hadde til felles. Jeg ble invitert i bryllup til kongen av Swaziland, som skulle få sin trettende kone. Nelson Mandela kom også i bryllupet.

Jeg er ikke lenger hjemløs. Jeg har til og med fått en liten, rød laptop av nordmenn jeg møtte på konferansen her i Glasgow. Før måtte jeg gå på biblioteket for å bruke PC. Det er helt fantastisk å ha sin egen laptop. Nå kan jeg koble meg på nettet over alt. De siste månedene har alt løst seg. Det er en grunn for alt som har skjedd, og jeg er velsignet med mye. Jeg har ikke bare fått en ny PC, men også nye venner. Hele veien har jeg hatt de samme verdiene. Når jeg står på salgshjørnet mitt, vil jeg ikke at folk skal se den stakkarslige personen, men ressursene mine.

Rose Henry fortalte sin historie til journalist Kari Bu den 22. juli 2011, under en konferanse for gatemagasiner i Glasgow. Teksten sto på trykk i intervjuform i =Oslo september 2011.