Roper varsku

– Samfunnet bør være forsiktig med å lage ei gruppe som går fri i både rettssystemet og psykiatrien, mener Geir Småvik. Ingen kan påstå at han ikke vet hva han snakker om. I flere tiår har 52-åringen slitt med samtidige rus- og psykiatrilidelser, såkalte ROP-lidelser.

Tekst og foto: Guro Kulset Merakerås

Jeg frykter at vi har laget verdens beste unnskyldning, som gjelder for alt. Folk innenfor ROP slipper veldig lett unna å ta ansvar for sine handlinger. 

Geir vet at han banner i kirka når han sier dette. I sin egen menighet, så å si.

– Det er sikkert noen som blir irritert når jeg sier dette, for ingen liker å bli fratatt rettigheter eller goder, men jeg er ferdig med å la andre bestemme hva jeg skal si eller gjøre.

Han stryker seg over det lett grånende skjegget. Det har gått et år siden Geir utga boka «Til dommeren blåser», der han åpnet seg og fortalte om gode og onde dager til journalist Kjell Rune Henriksen, i håp om at andre kan ha nytte av å høre om hans erfaringer innen rus og psykiatri.

Geir var idrettsgutten som vokste opp like ved ei fotballøkke på Steinkjer på 1970-tallet. Han ble kaptein på laget og stortalent både på fotballbanen og i hoppbakken. Samtidig var det et eller annet som gjorde det vanskelig å lande trygt på beina, umulig å holde seg på matta.

I en alder av 50 pluss hender det han ser seg i speilet og spør hvor det kom fra. Hvorfor endte akkurat han opp med diagnosen paranoid schizofreni og et liv i rus?

Ti år på tvang

Alle lyder i rommet er myntet på ham. De er der for å rokkere om på hodet hans og tankene hans. Alle i rommet vet hva han tenker. Hva han har tenkt. Hva han har tenkt å si – i all fremtid. For alle er som guder, bare ikke Geir. Han er det motsatte – selve symbolet på all ondskapen i verden. Og nå skal de ta ham.

Dette har ofte vært Geirs virkelighetsoppfatning når han har vært innlagt med psykoser.

– Det trøkket på sånne institusjoner … Vi er bipolare, schizofrene, angstlidende og depressive – alle i skjønn forening. Og avdelingene er mer enn fulle. Det kan være 15–20 pasienter, og så sykepleiere i tillegg. Det eneste du vil ha, er ro, men det er det siste du får. For medpasienter skriker og kauker på rommene sine, og ofte er det korridorpasienter også. Det er ganske hårda bud på en akuttinstitusjon, særlig hvis du er fersk, sier Geir.

Han anslår at han har tilbragt til sammen ti år som tvangsinnlagt.

– Du lærer mye gjennom åra, både om deg selv og andre.

Øksemannens perspektiv

Noe av det Geir har lært, er at det gjør ham godt når det stilles krav til ham. Og at tvang, brukt på riktig måte, faktisk er en bra greie.

– Det er synd at legestanden har blitt så livredd for å bruke tvang. Jeg vil ikke oppfordre til mer bruk av tvang, men til mer fornuftig bruk av tvang. Vi er villige til å strekke oss langt for at alle skal få beholde friheten sin i Norge, men et sted må vi sette grensa. Såkalt frihetsberøvelse trenger ikke nødvendigvis å være en straff, det kan også være hjelp. Og uansett – vi kan ikke ha psykotiske folk gående rundt med øks, sier Geir.

Han frykter at vi vil få flere tragedier som den på Kongsberg, der fem mennesker ble drept høsten 2021.

– Sjansen for å få hjelp uten først å gjøre noe skikkelig alvorlig, begynner å bli forsvinnende liten. Samfunnet må lese dette tidligere.

Geir har selv vært «øksedespe­radoen»og  «økse­mannen» i avisoverskrifter. Bare tilfeldigheter gjorde at han ikke ble drapsmann den dagen i 2005, da han ba samboeren ringe etter bevæpnet politi og gikk ut med øksa for å vente på dem.

Planen hans var å bli skutt og drept, forteller Geir. Med egen død som mål, gikk han til angrep da to politipatruljer kom, fast bestemt på å holde på helt til de de løsnet skudd som gjorde slutt på hele sulamitten. Men politiet kom uten skytevåpen, og til slutt ble Geir uskadeliggjort av en politibil som kjørte på ham. Da var to patruljebiler blitt smadret, men både politiets folk og Geir selv kom fysisk uskadd fra dramaet.

Det dramatiske selvmordsforsøket endte med innleggelse på psykiatriens sikkerhetsavdeling på Brøset, hvor han ble i nesten tre år.

Gode perioder

Når han er nykter og frisk, er Geir velfungerende. I dag bor han på Steinkjer, jobber deltid som erfaringskonsulent hos Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT) i Trondheim og har det stort sett greit. Han har fått reaksjoner på at han står frem med historien sin under fullt navn, og enkelte har ment at han burde beskyttes mot selg selv.

– Det er så nedlatende! Jeg trenger ingen til å holde meg i hånda i gode perioder, eller ta avgjørelser på mine vegne.

Men når psykosene kommer snikende, da forsvinner all normal vurderingsevne.

Det er da Geir har gjort ting som å pakke inn beina sine i dopapir og tenne på. En oppførsel som fremstår fullstendig logisk og fornuftig for en som tenker at dette er dagen da helvete åpner seg, og at det eneste mulige tiltaket mot varmen som allerede stiger opp i fotsålene, er å tenne en slags motild. Det er da han har headet et stereoanlegg som om det var en fotball. Eller rømt fra institusjon, slik at han kunne komme seg ut for å snakke med biler. Eller vinden. Det er da han har hatt opplevelsen av å suges ut i verdensrommet, for der å oppdaget at alle nede på jorden er samlet i et komplott mot ham.

Krigføring på to fronter

– Hjelpeapparatet må ta inn over seg at det ikke finnes logikk i en ROP-pasient. Og det må forstå at det ikke funker å tenke psykisk lidelse eller rus. ROP er ikke psykisk lidelse eller rus. Samtidigheten gjør det til noe helt eget, og det burde være en egen gren i helsevesenet, sier Geir, som mener at målet om rusfrihet ikke bør trumfe alle andre hensyn hos en ROP-pasient.

– Man trenger ikke være rakettforsker for å se at en ROP-pasient har helt andre forutsetninger for å være rusfri dersom den psykiske lidelsen er under kontroll. Jeg må alltid drive krigføring på to fronter samtidig, og det er tidvis en altfor krevende oppgave, forklarer Geir.

Han bruker mye energi på å holde seg nykter og mye energi på å holde seg mentalt frisk. Han beskriver situasjonen sin som å ha lukket ei sluse. Slusa holder på de store vannmassene, men den lekker som ei sil, og det evige vedlikeholdsarbeidet for å tette sprekkene koster krefter. Med en gang han tar en pause, går det galt. Da tar russuget overhånd. Og så drar det ene det andre med seg, fordi straffereaksjonen på rusbruk får konsekvenser for medisineringen for psyken.

– Hvis jeg røyker ei bønne, mister jeg medisinen jeg trenger for ADHD-lidelsen min. Den er mitt kanskje viktigste våpen i kampen mot rusen, sier Geir.

Han opplever at holdningene til ruslidelser står i veien for at han skal få best mulig hjelp for sine psykiske lidelser. Samtidig legger han ikke skjul på at en rusavhengig kan misbruke ADHD-medisin på det groveste. Selv har han ligget på St. Olavs hospital etter et hjerteinfarkt og sneket seg ut i gangen for å hente brukte sprøyter og sprøytespisser for å kunne løse opp tablettene sine i vann og «trykke Ritalin» – sette det rett i åra.

Vil snevre inn nåløyet

Geirs historier etterlater liten tvil om at han som ROP-pasient har slitt med å ta gode valg i livet. Likevel er han opptatt av at dette ikke skal unnskyldes.

– Vi ROP-pasienter har ansvar for å holde livet vårt i orden vi også, på lik linje med andre folk i samfunnet. Det å være ROP-pasient kan ikke bli ei universalunnskyldning som gjør at vi ikke ansvarliggjøres for noe, sier Geir.

Han er dessuten bekymret for at det er blitt for enkelt å havne i den såkalte ROP-gruppa, slik at antallet mennesker som får tilgang på det han kaller «en unnskyldning som gjelder for alt», blir stort.

– Skal lettere psykiske lidelser som angst og depresjon kvalifisere til ROP-diagnose? Jeg mener ikke det. Jeg mener at vi må snevre inn nåløyet sånn at vi kan gi mer hjelp til de aller sykeste – de som kan bli farlige for seg selv og andre. Hvis vi ikke gjør det, er jeg redd vi får se mange episoder med utagerende oppførsel, sånn som den på Kongsberg, sier Geir.

– Jeg er jaggu meg glad for at de satte meg på tvang da jeg angrep med øks. Aldri i verden om jeg ville vært i live ellers, sier Geir.

Rett type tvang

Tvang innen psykisk helsevern er regulert gjennom både lov og forskrift om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Men som Helsedirektoratet selv skriver på sine nettsider: «Tvang i psykisk helsevern er strengt lovregulert, men forståelsen av hva reguleringen innebærer i klinisk praksis ser ut til å variere.»

– Jeg tenker at vi har mye å hente på å bruke rett type tvang, eller bruke tvang på rett måte. Tvangsmedisinering er jeg for eksempel skeptisk til. Brukermedvirkninga der er ofte lik null, og jeg er selv blitt itvunget medisiner med så sterke bivirkninger og plager at jeg har sittet og skallet hodet i veggen. Likevel har jeg ikke fått lov til å velge bort medikamentet som jeg har reagert på. Eller det kan være at du får ett behandlingstilbud, for eksempel elektrosjokk, med beskjed om at hvis du takker nei til det, får du ingenting. Det er også en slags tvang, vil jeg si, selv om den er mindre åpenbar enn for eksempel beltebruk. Jeg har forresten blitt lagt i belter for å få ei sprøyte i ræva som jeg åpenbart ville sagt ja takk til hvis de hadde spurt om jeg ville ha den. Denne typen tvang må vi bort fra.

Når du møter Geir i en frisk periode, er det vanskelig å se for seg hvordan denne trivelige bamsen av en trønder er i psykotisk, utagerende tilstand, men fastreiming har altså blitt ansett som nødvendig. Mange ganger. Geir smiler litt trist.

– Det er tussig, sier han, og viser at han behersker underdrivelsens noble kunst.

– Å ligge spent fast i belter når du er i psykose og tror at alle som står rundt deg skal torturere deg … Det er tussig.

Tid, respekt og frihetsberøvelse

Det er tilsynelatende selvmotsigende at en mann som etter eget utsagn har norgesrekord i å rømme fra tvangs­innleggelser, mener at det er riktig og viktig å holde folk på institusjoner hvis de er en fare for seg selv eller andre. Selv har han både angrepet med øks og kidnappet folk som han har truet med saftfylt sprøyte.

– Da er det jo på tide at noen griper inn. Jeg synes ikke samfunnet skal være så redd for å bruke tvang, sier han og utdyper:

– At noen legges inn på tvang og underlegges tvungen behandling, bør ikke utelukke et videre forløp med åpen dialog og en tilnærming på pasientens premisser. Det handler om å kjenne og respektere pasientens grenser, være til stede og bygge en relasjon gradvis og over tid. I dag er det bare tid til livbergende behandling, og ikke noe utover det. Alt skal foregå ambulant og i kommunene, men det går ikke. Kommunene har ikke ressurser og kompetanse til å håndtere ROP-feltet, sier Geir

Selv drømmer han om å bidra til at det etableres egne behandlingsinstitusjoner for ROP-pasienter. På rolige steder der de får tid til å bli friske.

– Jo lenger du greier å være adekvat med tanke på rus, medisinering, søvn og sosial mestring, desto større er sjansen for å bli friskere. Sånn er det jo med meg også. Sånn som du ser meg nå, da fungerer jeg fint. Da holder jeg sykdommen på avstand.

Ikke skyld, men ansvar

Han finner ikke noe svar på hvorfor denne sykdommen rammet akkurat ham. Vet ikke hvorfor den veien som pekte mot en mulig idrettskarriere, plutselig tok en svingete trasé som førte innom Plata, uteliggerliv ved Akerselva og psykiatriske innleggelser. Dikemark, Lurud, Blakstad, Levanger, Brøset. Og til rettssaler, tiltalt for væpnet ran, frihetsberøvelse og angrep på politiet.

Han finner en slags fred i å tenke at vi ikke har skyld i de ulike sykdommene vi får her i livet. Likevel kommer han stadig tilbake til dette med ansvar. Det er ikke ROP-pasientens skyld at hen er syk, men det er ikke det samme som ikke å ha ansvar for egne handlinger.

– Det bærer gæli av sted hvis folk på den ene siden ikke får hjelp før etter de har blitt utagerende, og på den andre siden går fri uansett hva de har gjort, så lenge de var psykotiske i gjerningsøyeblikket. Psykotiske mennesker trenger hjelp. Å frita oss ROP-pasienter for ansvar er ikke å hjelpe oss.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.