Revolusjon fra reservatet
Tida da det var tøft å være kåbbåi er definitivt over. Nå er det mørk vind og blomstermåne som teller både på tv og i kinosalen.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Da jeg vokste opp, lekte vi ofte cowboy og indianer i skauen ved lysløypa på Lambertseter. Den gang var det fortsatt innafor å si indianer, men jeg var ofte den eneste som meldte meg frivillig til den rollen. Resten av stammen min måtte ofte bestikkes eller tvinges til å stille opp. Og det var Ikke så underlig at rekrutteringen til de innfødte var laber. Dette var tross alt før «Danser med ulver», før gamle westernfilmer ble satt opp som matiné på Symra kino på søndager. Filmene var ofte føljetonger, så du måtte komme tilbake neste søndag for å finne ut om Zorro eller Den ensomme rytter falt ned fra klippen de klamret seg til. Urfolket var enten totalt fraværende, et humoristisk innslag eller en spydveivende trussel.
Det jeg ikke har sett, og det jeg har sett
I mange år trodde jeg at jeg vokste opp med den amerikanske tv-serien «Kruttrøyk», men NRK sluttet å sende den allerede i 1973. Da var jeg ett år gammel, så jeg kan umulig ha sett noe av den. Det var nok heller det at arven etter serien sto så sterkt i min foreldregenerasjon, at de holdt den levende. Den relativt ferske serien «Dark Winds» er lagt til samme år – 1973 – og til ikoniske Monument Valley, fjellandskapet kjent fra utallige klassiske westernfilmer. Her ligger Navaho-nasjonen, hvor seriens Joe Leaphorn og Jim Chee fra Navajo Tribal Police fanger skurker over en lav sko. Det er noe nostalgisk over både manuset og rytmen i de to sesongene som er kommet til nå, og det skyldes ikke bare tidskoloritten. Jeg tror det er en del av en trend.
Filmen «Killers of the Flower Moon» sørget i år for tidenes første Golden Globe-pris for beste hovedrolle til en skuespiller fra amerikansk urbefolkning – Lily Gladstone. Hun er også den første med denne bakgrunnen som har vært nominert til Oscar for det samme. Filmen forteller historien om hvordan medlemmer av den velstående osage-stammen ble myrdet i stor skala på 1920-tallet, av hvite som var ute etter oljerettighetene på stammens territorium.
Fortsatt ikke godt nok
Til tross for Martin Scorseses episke skildring av det som vel kan kalles et amerikansk folkemord, har filmen også fått kritikk for måten den portretterer urbefolkningen på. Skuespiller Devery Jacobs, som også er av amerikansk urbefolkning, mener de hvite rollefigurene i filmen er mer utviklet og bedre skrevet enn ofrene, som er de egentlige hovedpersonene. I motsetning til filmen, fokuserer boka den er basert på, «Killers of the Flower Moon: The Osage Murders and the Birth of the FBI», mer på etterforskningen av folkemordet enn på urbefolkningens skjebne. Scorsese forkastet det opprinnelige manuset, hvor hovedrolleinnehaver Leonardo Di Caprio skulle spille helterollen som etterforsker. I stedet ga regissøren ham rollen som den enfoldige morderen Ernest Burkhart, hvis onkel var hovedmannen bak den systematiske utryddelsen av Osage-stammen.
Kritiker Jacob spiller selv i en annen feiende flott produksjon som bringer amerikanske urfolk fremst på scenen. Som «Dark Winds» foregår den sjarmerende oppvekstskildringen «Reservation Dogs» utelukkende innenfor grensene til et urbefolkningsreservat, denne gangen øst i delstaten Oklahoma. Her møter vi fire ungdommer som tyr til småkriminalitet for å skaffe seg nok penger til å rømme fra reservatets trange rammer og sosiale problemer.
Bedre føre var?
Denne nye bølgen av serier og filmer med amerikanske urfolk i førersetet stopper på ingen måte der. Da sesong fire av «True Detective» dukket opp på nyåret, viste det seg at en av Alaskas urbefolkningsgrupper, inupiatene, spiller en viktig rolle. I tillegg har store deler av besetningen urfolksbakgrunn. For første gang i seriens historie er det to kvinner i tittelens detektivrolle: veteranen Jodie Foster og den beintøffe tidligere bokseverdensmesteren Kali Reis. Hun har aner i hele tre forskjellige urfolkstammer: cherokee, nipmuc og seaconke wampanoag.
Også superheltmaskinen Marvel har kastet seg på trenden med tøffe, kvinnelige amerikanske urbefolkningskvinner som banker gutta med miniserien «Echo» (2023/2024), som jeg foreløpig ikke har rukket å se. Hovedkarakteren Maya Lopez, også kjent som Echo, må flykte og drar tilbake til røttene sine i Oklahoma og slekten, hvis linjer kan føres helt tilbake til choctaw-folkets første leder.
Ikke bare over dammen
Hvorfor ser vi denne trenden akkurat nå? Det enkle svaret er at det er på høy tid. Kanskje ville filmskapere og produksjonsselskaper unngå nok en ydmykende runde som den de fikk i 2015, da manglende afroamerikansk representasjon på lerret, skjermer og røde løpere ble eksponert med emneknagger som #OscarsSoWhite og møtt med høylytte boikotter.
Fenomenet begrenser seg uansett ikke til De forente stater. Her hjemme har vi nylig sett Alta-striden fra et samisk perspektiv både i spillefilmen «La elva leve» og i syvende episode av suksess-serien «Makta» på NRK. Ifølge bransjebladet Rushprint blir 2024 «den nye samiske filmens år», med en lang rekke nye produksjoner på trappene.
Noe av det gledeligste med denne nye generasjonen samisk kunst og underholdning, og i stor grad også den amerikanske, er at den lages av urfolk selv i så godt som alle ledd. Samer og andre urfolk verden rundt tar eierskap til sin egen historie.
Så til det store spørsmålet: Kommer denne nye interessen for urfolk til å få ungene på Lambertseter til å leke cowboy og indianer i skauen igjen? Neppe. Ingen har lyst til å være kugutt lenger, nå som vi vet stadig mer om hvordan historien egentlig utspant seg. Og uansett hvor tøffe barna nå synes «indianerne» er, så vil jeg tro at skoleverket i dag har et mer bevisst forhold til kulturell appropriasjon allerede på barnetrinnet enn da jeg løp rundt i skauen og klappet meg på munnen mens jeg ropte «a-a-a-a-a ».
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 3/2024.
