Rett fra levra i hytt og pine

I høst vil Mímir Kristjánsson inn på Stortinget for Rødt. Han har ingen ambisjoner om å bli en feilfri politiker, og det har han ikke vært hittil heller.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Mímir Kristjánsson er redd for å gå glipp av noe. Han takker sjelden nei til en invitasjon, og én gang kunne det ha gjort ham lam. Han skulle på nachspiel, men verten svarte verken på dørklokka eller på telefon. Leiligheten lå i andre etasje i Tøyengata i Oslo, og ett av vinduene sto åpent.

– Jeg klatret opp, og rakk å stikke hodet inn og si «Hei, ka faen» før jeg ramla rett ut igjen.

Han landet på ryggen på fortauet. At han ikke slo hodet i bakken, kaller han flaks. Han slapp unna med å bli skamslått.

– Før var jeg nesten ikke redd for noe, men i dag ville jeg aldri klatret inn det vinduet. Jeg ble engstelig etter at jeg fikk barn. Det ga meg andre perspektiver, men jeg er fortsatt selvopptatt. Jeg sa ja til å delta på Farmen kjendis i fjor, fordi jeg fikk masse penger for det.

På kjendisgården trodde Mímir han skulle gå rundt med et ironisk flir om munnen i seks uker. Det gikk ikke helt som planlagt.

– Det var faktisk veldig kjekt. Egentlig er det et jævlig oppbyggelig program, med gammeldags gårdsdrift og framelsking av norske håndverkstradisjoner.

Politikeren brydde seg ikke om at omgangskretsen hans så ned på reality-tv. Han fins ikke snobbete. Mens vennene vil se det politiske dramaet «The West Wing» på tv, foretrekker han actionkrimmen «Snabba Cash».

– Jeg vil ikke bruke fritiden min til å se på folk som sitter i møter. Jeg gidder heller ikke å høre på Dagsnytt 18 hvis jeg ikke er med selv, ler han.

 

Over stokk og stein

Vi møter ham på perrongen til flytoget på Oslo S. Han er ofte i farta, delvis fordi han ikke klarer å si nei til å holde foredrag for ni personer et eller annet sted i landet. Som 16-åring snakket han seg til ledervervet i AUF i hjembyen Stavanger. Det skulle ta bare ett år før han skiftet parti.

– Irak-krigen i 2003 var radikaliserende. Du ser mange fra den generasjonen i partiledelsen både i Rødt og SV. Arbeiderpartiet ville gå med på bombing i Irak hvis FN sa ja, mens Rødt var imot hele veien. Foreldrene mine har vært lengre ute på venstresida enn Ap, så jeg fant ikke på helt selv at jeg skulle bli med i Rød Ungdom.

I 2006 ble han leder for Rødts ungdoms­parti på landsbasis. Siden har han vekslet mellom å være journalist og politiker, to roller han ikke kan ha samtidig. Selv liker han å vite hvor journalister står politisk.

– Den falske nøytraliteten er en hemsko for journalister. Idealet har gått over stokk og stein. Det rare er at mange såkalt nøytrale journalister kjenner en del politikere veldig godt. Selv om de ikke har vært med i partiet, påvirker det hvordan de behandler politikerne. Du vil ikke at folk du er glad i skal bli sure på deg.

Mímirs avis Klassekampen kaller seg «venstresidas dagsavis.» Han mener ærligheten har gjort at avisa nyter tillit også blant lesere på høyresiden.

– Jeg synes det er bra å ha et tydelig ståsted. I Schibsted-avisene er alle leder­artikler tilsynelatende veldig nøytrale. Men leserne ser at Aftenbladet, Aftenposten, Adresseavisa og Bergens Tidende mener akkurat det samme om de samme tingene hele tiden. Det er bare pakket inn i en nøytral språkdrakt. Erna Solberg er politikkens Aftenposten. Hun later som om hun ikke mener noe, og ikke er politiker.

 

Spør ikke om Gaza

I 2019 flyttet Mímir fra Oslo og tilbake til Stavanger. Samme høst ble han valgt inn i bystyret, og nå vil han på Stortinget. Skjer det i år, blir han ukependler. I tillegg kommer han med bok i høst, en biografi om forfatteren Jon Michelet. Han kaller Michelet «en utrolig herlig type» som beholdt interessen for vanlige folk etter at han ble kjendis. Det har Mímir også gjort. Han lar heller ikke politisk ståsted komme i veien for vennskap. På Farmen kjendis ble han god venn med tidligere Frp-politiker Per Sandberg. 

– Jeg har ikke behov for å krangle hele tiden. Jeg kan møte vennene mine i Frp uten å sette fra meg ølen i kjøleskapet og spørre hva de synes om Gaza. De maser heller ikke på meg om Stalin når vi skal se en Viking-kamp. Det går an å være sammen uten at alt skal handle om politikk. Og skal jeg snakke om politikk, synes jeg det er kjekkest å diskutere med folk jeg er uenig med. Det får jeg mest ut av, enten målet er å lære noe nytt eller å vinne debatten.

Han synes Stavanger er koseligere enn Oslo. Der får han flere smil i butikken, men han er åpen for å flytte tilbake til hovedstaden en gang i fremtiden.

Noe som ikke har endret seg med flytting og familieliv, er Mímirs hyppige innkjøp av jakker. Det skyldes ikke interesse for klær, men at han stadig mister dem.

– Jakka jeg har nå, har jeg hatt i to måneder. Jeg mister veldig mye jakker. Blir varm og legger dem fra meg. Det er forbausende vanskelig å spore dem opp. Derfor kjøper jeg ofte de billigste jakkene på Hennes & Mauritz. Den forrige mista jeg på kafé, men den var umulig å finne da jeg kom tilbake dagen etter.

 

For lite egoisme

Egentlig misliker han langdryge prosjekter. Likevel har han skrevet seks debattbøker og en roman. Han liker bedre å skrive avisartikler, men han har mye på hjertet. Ofte handler det om sosial ulikhet. En undersøkelse fra Norstat viser at nettopp dette er temaet nordmenn bryr seg mest om før årets stortingsvalg.

– Det er åpenbart at den norske befolkningen ligger til venstre for politikken. Skal Høyre vinne valg, må de lene seg til venstre og si «mennesker, ikke milliarder.» Skal Ap vinne valg, må de også gå til venstre, og si de er dritopptatt av vanlige folk. Det viktigste venstresiden kan gjøre, er å holde fast på sitt gamle prosjekt: samle og appellere til flertallet av befolkningen. Alle som har huslån og trenger velferdsstaten, alle som jobber istedenfor å eie, det er disse alliansene som må smis sammen.

Litt overraskende sier Mímir at den politiske venstresiden ikke er et solidaritetsprosjekt. Det begynte ikke med at masse arbeidere tenkte det var synd på de andre arbeiderne. De tenkte det var synd på dem selv og skjønte at mange var i samme situasjon. I dag synes han folk nederst på rangstigen er for lite egoistiske. 

– Hvis folk med dårlig råd hadde tenkt litt mer på seg selv, hadde Norge vært et mye bedre sted. Problemet er at egoismen i samfunnet er så ujevnt fordelt. Folk på bånn er ofte jævlig uegennyttige, mens de på toppen er veldig opptatt av seg og sitt. Jeg synes det er veldig spesielt, eller kanskje imponerende, at folk stemmer imot sine egne interesser. Veldig få er uenige i at Norge er et bedre land enn USA. Likevel gjør vi mer og mer USA-ting. Statistisk sentralbyrå har begynt å regne på skjulte formuer, og i dag skriver Klassekampen at ulikheten i Norge er på nivå med Storbritannia.

Mímir mener amerikansk politikk dekkes altfor mye i norske medier. Dermed blir høyresiden fristet til å adoptere Trumps retorikk. Han er heller ikke nådig mot venstresiden. I fjor sommer gikk en «woke-bølge» over Oslo. Inspirert av ytre venstre i USA, signerte over 4000 personer et opprop for å fjerne statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg foran Nationaltheatret. De to ble beskyldt for å være rasister.

– Hvis noen vil rive en statue i USA, tar det fem minutter før noen vil rive en statue i Norge. Det var ikke noe vi fant på selv. Jeg synes det er pinlig når Rødt hopper på slike ting.

Fra folk utenfor politikken, hører Mímir ofte at de aldri ville blitt med i et parti siden de ikke kan stå inne for alt partiet mener. Selv tar han ikke fem øre for å si seg uenig med Rødt.

– Alle politikere er uenige med partiet sitt av og til. Vi følger partiprogrammet når vi stemmer, men det betyr ikke at vi ikke kan si fra når vi er uenige. Selv tror jeg ikke et verdiopprør er rett vei å gå for venstresida. Kriger vi om verdier, vinner høyresida. Står krigen om velferd, arbeid og bolig, vinner venstresida. Jeg har blitt mer verdikonservativ med årene. Da jeg gikk på videregående, var jeg mer sånn «fuck the police». Nå er jeg glad politiet passer på, og jeg er ikke like anti alt som er kristent.

 

Et demokratisk problem

Mímir sier konstant fra om hva han mener, både skriftlig og muntlig. Derfor er det få som tror ham når han hevder at han ofte legger bånd på seg.

– Folk tror jeg alltid sier det første som faller meg inn, men det er mye jeg holder kjeft om. Korona er et eksempel. Det siste jeg lot være å si, var et forsvar for Charter-Svein. Ok, jeg er ikke enig i opplegget hans, og jeg synes det er dumt at han havner på selfier med Lysglimt. Men alle skjønner hva som foregikk. Lysglimt ba om en selfie, og Charter-Svein var ikke klar over hva han sto for. Plutselig mente alle mine politisk korrekte venner på Facebook at Charter-Svein var nazist. Det var han absolutt ikke, han var med i SV tre uker tidligere. Jeg blir så oppgitt over offentlig­heten. For hver gang noe detter ut av meg på Facebook, er det hundre ting jeg ikke skriver.

Mímir har inntrykk av at folk flest er svært uenige om koronatiltak. Han synes det er et demokratisk problem at ingen tør å målbære kritikken, slik at Charter-Svein og Kari Jaquesson blir kritikernes ansikt utad.

– Det fins vel ingen nordmann som ikke stiller ett eneste spørsmål ved tiltakene, men partiene tør ikke å gjøre det. Ingen vil sitte med ansvar for å ha gjort noe som noen døde av. VG har den tickeren som viser hvor mange som er smitta, døde og innlagt. De langsiktige effektene av psykisk helse for ungdom og sånt blir kanskje målbart om 10–15 år. Da taper det mot det konkrete smittetallet. Når vi vedtar lokale koronatiltak i Stavanger, vet jeg at både jeg og andre er uenige i noe av det vi stemmer for. Jeg mener i hytt og pine om smitteverntiltak, men det er uklokt for et politisk parti å blande seg inn i det. Det er stemning for at strengest mulig tiltak er best.

Som politiker føler Mímir ansvar for andre i partiet når han uttaler seg. Som journalist forstår folk bedre at han snakker på vegne av seg selv. Politikeren blir avkrevd høyere moral. Når det blir til moralisme, blir Mímir sur.

– Det er en gåte for meg hvorfor så mange politikere er opptatt av å skjule egne feiltrinn. Det hadde vært kanonskummelt om politikerne var helt ufeilbarlige. Tenk om de som skal lage regler for trygdesystemet aldri har trådt feil i hele sitt liv. Noen mente at Erna måtte gå av som statsminister etter sushilaget på Geilo, der hun hadde for mange gjester. Du må være et overmenneske for å ha oversikt over hva som er lov og ikke til enhver tid. Jeg har sikkert brutt mange korona­regler uten å vite om det.

Da Mímir spilte fotball i vår, kom regelbruddet hans i media. Han trodde det var lov med løkkefotball, så lenge det ikke var organisert idrett. Uka før hadde han selv vært med på å oppheve et lokalt forbud mot løkkefotball. Men så fantes en nasjonal regel som sa noe annet.

– Jeg er bekymret for at Norge blir et permanent smittevernsamfunn. Vi har mye sosial kontroll fra før, og nå tar folk bilde hvis de ser for mange på en lekeplass. De kjefter på alle som gjør feil, eller som får lov til noe andre ikke får lov til. I mai ble folk helt sjokkert over at 400 russ hadde samla seg. Jeg ble sjokkert over at det ikke var førti tusen.

 

En ulikhetsmaskin

Det politikere kaller koronadugnaden er ikke en dugnad, mener Mímir. I en dugnad yter alle etter evne, og ikke langt mer.

– Den såkalte koronadugnaden går verst utover de som har det dårligst fra før. Scandic-hotellene måtte permittere alle som jobber der. De var allerede lavtlønte, mens staten har reddet hotellene og eierne. Den naive tilliten til de aller rikeste er sjokkerende. Det stilles ingen krav til hva de skal bruke pengene på. Dyreparken i Kristiansand brukte nesten alt de fikk i koronastøtte til utbytte. Mens sosialhjelpsmottakere, rusbrukere og trygda folk skal kontrolleres hele veien, og ikke få en krone for mye.

I starten av pandemien så han en video med Madonna på Instagram som han syntes var komisk. Popstjernen lå i et badekar fullt av roseblader og sa at «covid is the great equalizer».

– Poenget hennes var at alle kan få korona, og at vi derfor er likestilte. Men korona er jo en ulikhets­maskin. Det går verst utover de som ikke kan ha hjemmekontor, de som bor tett, de som har dårlig helse fra før og mangler sparepenger. I én avis kan du lese om lange matkøer i Oslo, i en annen at hytte­markedet på Sørlandet aldri har vært bedre. Innad i Nav er det også et klasse­skille, jo mer ressurssterk du er, jo lettere er det å takle Nav. Vi har omfordelt med stor suksess i Norge tidligere. Det bør vi gjøre igjen: Knappe inn på toppen og fylle ut på bunnen!

[FAKTA]

Mímir Kristjánsson

• Født: 17. august 1986
• Oppvokst i Stavanger med islandsk far og norsk mor
• Leder i Rød Ungdom 2006–2008
• Valgt inn i Stavanger bystyre for Rødt i 2019
• Tidligere journalist i Klasse­kampen og redaktør for Manifest Tidsskrift
• Forfatter av seks bøker, deriblant «De superrike» og «Mamma er trygda»

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2021.