Repeat

I 2018 arrangerte =Oslo en skrivekonkurranse sammen med tidsskriftet Stemmer. Temaet var «avhengighet». Her kan du lese en av de fem premierte tekstene, skrevet av Malin-Elea S. Hofoss.

Jeg sjangler nedover gågaten, ikke fordi jeg er full, og ikke fordi jeg er så jævlig rusa at det gjør noe, men fordi speeden er på vei ut av kroppen. For noen timer siden, kanskje det var i går, danset jeg av glede i bare undertøyet fordi jeg selv syntes jeg så pen ut i speilet. Nå føles det som om jeg har femti i feber, og en helvetes influensa herjende i kroppen. Hjertet dunker, løper, raser avgårde, fortere enn meg, fortere enn tankene mine. Fuckings jævla ubehagelig. Jeg vet det blir verre, har vært her før, vil være her igjen. Det er kaldt, februar, i hjertet av Hedmark og elleve minus. Det er natt, og det er bare jeg, de dunkle lysene fra gatelyktene og den bitende, isende kulden som eksisterer.

Verden sover. Det er bare meg. Bena går på autopilot, armene mine knuger jakken så tett inntil kroppen min som overhodet mulig. Jeg har egentlig ikke et sted å dra til, og jeg vet at det kan være snakk om timer før jeg kan komme inn i varmen, sove i en seng, slappe av, føle meg trygg. Sulten – er ikkeeksisterende, men jeg vet, hvis jeg skal holde ut natten, må jeg ha noe mat i magen. Nede på togstasjonen ligger nysnøen fra i går kveld, urørt, ingen har gått her før meg i natt, det er ingen … Vent litt. Jeg stopper opp, spinner rundt på hælene, en ganske så grasiøs piruett til tross for amfetaminnedturen som raser innvendig.

Så jeg ikke akkurat en skygge i øyekroken? Er det noen som følger etter meg? Er jeg egentlig alene? Panisk ser jeg meg rundt, høyre, venstre, opp og ned. Skyggene danser mellom gatelysene og bygningene, twerker forbi togstasjonen, danser ballett over til Narvesen. Men, det er ingen her, stillheten runger høylytt. Innerst inne vet jeg at jeg har noia, så jeg fortsetter besluttsomt mot søppeldunkene på perrongen. Jeg er heldig, tre urørte sjokoladeboller, litt frosne, men desto ferskere, en halvspist pølse, en halv sjokolade og en halvtom colaflaske, også frossen, men det funker. Jeg samler sammen funnet, legger det i vesken og forlater togstasjonen. Det eneste beviset på at jeg eksisterer i dette øyeblikket er fotsporene mine i den hvite, ellers urørte snøen. Om noen timer er det spådd mer snø, og sporene mine kommer til å forsvinne før pendlerne tråkker opp dype stier for å rekke syv-toget.

Jeg setter meg i undergangen ved jernbanen, der hvor folk om bare få timer vil løpe opp og ned trappene med pølser i kjeften og kaffe i hånda, for å rekke toget til Oslo eller Lillehammer. Jeg spiser den halve, kalde, frosne pølsa, banker colaflasken mot betongveggen til isen løsner og blir til slush, drikker det jeg får ut og kaster den irritert fra meg. Plukker den opp igjen sekunder senere, må jo ta vare på panten. Jeg er helt ute av det, skjelver og svetter om hverandre, halsen min er sandpapir, leppene klistrer seg sammen og jeg fråder. Jeg elsker amfetamin, men jeg hater nedturene. I hvert fall de gangene jeg ikke har noe annet å lande på, som litt benzo eller hasj. Men det jeg hater aller mest med å ikke være rusa, er at jeg plutselig blir så jævla bevisst på hvorfor jeg ruser meg i første omgang.

Den smerten, sannheten og realiteten jeg flykter fra kommer krasjende tilbake, som en tsunami, med en gang rusen er på vei ut av kroppen. Idet jeg reiser meg flakker blikket mitt, og lander på heisen i enden av undergangen ved siden av trappene som leder opp mot perrongen. Et lite håp, kanskje jeg kan varme meg der? Hvis den er åpen? Den er det, men det er allerede noen der. En rom-dame har installert seg med en handlevogn og et teppe. Hun rister strengt med hodet:

«Dette er min heis.»

Jeg fyrer av, freser, «Bitch, did you buy it?»

Hun lar meg kjøre en tur, opp og ned, før hun jager meg ut. Jeg vil sove, jeg vil ha mer speed, trenger nærhet, trenger selskap. Jeg går tilbake til byen, klokka er tre. Kanskje jeg møter noen likesinnede som er på vei hjem fra et sted, eller som kanskje er på let etter et sted å kalle et hjem, slik som jeg.

Jeg har søkt ly ved inngangen til Lindex. I en god stund står jeg helt alene, ser ingen, og hører ingen. Blikket mitt flakker, har noia i hodet, ser folk bakom hvert jævla hushjørne. Jeg er på vei til å gi opp, kanskje bare gå tilbake til stasjonen, vente på toget og prøve å komme meg til Oslo uten å betale, idet en mann i førtiårene kommer gående i min retning. Han er skallet, har tatoveringer, er relativt tynn og ser rimelig fjern ut i blikket. Men, han ser snill ut, iallfall ikke farlig. Perfekt. Jeg begynner å bli utmattet, har ikke sovet på fire døgn, og jeg ser sikkert ikke noe bedre ut, men likevel retter jeg meg opp, flagrer på med øyevippene og drar ned glidelåsen i jakka slik at man se en anelse kløft, uten at jeg fryser i hjel.

Jeg sier hei, spør om han har en seng, eller litt makka, eller helst begge deler. Han sier ja, spør om jeg har vært ute i hele natt. Jeg nikker bekreftende, han studerer meg fra topp til tå med et bedrukkent blikk, og så tilbyr han meg å bli med ham hjem. Det er rett borti gata, vi går to hundre meter, han låser opp en stor tredør, etter mye fikling med et nøkkelknippe, så er vi inne. Jeg har gått forbi her mange ganger, hver eneste gang jeg skal på Nav, så rart og plutselig se en del av verden man aldri trodde man skulle få sjansen til å se.

Hybelen minner meg om et bordell, eller et tacky motell langs motorveien i USA, hvor jeg faktisk har vært. Store, røde fløyelsgardiner deler soverom og stue, en stor, tung, seng i mørkt heltre stjeler søkelyset. Et lite bad med en stor dusj til høyre, og et lite kjøkken til venstre. Mannen forsvinner inn på kjøkkenet, sier at jeg bare kan legge meg, ta en dusj, eller hva faen jeg vil. Jeg vil, men jeg vet ikke om jeg tør å dusje, så jeg legger meg på sofaen. Legger jeg meg i senga, utsetter jeg meg selv for tusen ting jeg ikke vil eller orker akkurat nå. Mannen kommer naken tilbake, han er full, så han svaier litt idet han setter seg ved siden av meg på sofaen. Han har stå, legger en hånd på låret mitt. Fuck.

«Hadde du noe pepper, eller?» spør jeg, setter meg opp, skyver meg unna.

«Ville du ikke pule, ‘a?»

Ansiktet hans er for nær mitt, pikken hans er for nær, pusten hans for nær. SLUTT Å TA PÅ MEG, FOR FAEN. Jeg river meg løs fra taket han nå har på meg, styrter opp av sofaen, mot døra, ut av døra, ut på gata, ut i kulda. Innser at jeg har lagt igjen veska mi med bollene og bankkortet. Jeg har ikke penger i banken, så who cares, og jeg er ikke sulten. Mobilen er i jakka mi, og der ligger også tjuekroningen. OK, hva nå?

Jeg må ha noe innabords snart. Orker ikke tankene som kommer, minnene, smerten. Vil ikke være så sliten, redd, usikker, alene. Akkurat nå gir jeg faen, gi meg heroin, gi meg rivotril, gi meg hasj eller speed. Bare det er noe, noe som jeg kan flykte med, noe, som kan gjøre meg glad igjen. Vakker. Fri. Trygg. Jeg scroller og scroller på mobilen, sender sms og ringer omtrent alle jeg kjenner, noen må da vite om eller ha noe? Hvor mange timer til syvtoget? Over to timer til, jeg klarer ikke vente så lenge. Fryser så veldig, begynner å bli rimelig abstinent. Jeg vet om et sted jeg kan gå, men jeg vil ikke, samtidig føler jeg at jeg ikke har et valg. «Du har alltid et valg,» pleier mamma å si. Så synd at hun ikke er her, så synd at hun gir faen, så synd at alle gir faen.

Jeg gir faen. Så synd, så jævla synd. Jeg ender opp utenfor hos en bekjent, den samme typen jeg har stuka med i fire dager, dit jeg ikke vil tilbake, gjøre ting jeg ikke vil. Men han har bra shit, og jeg trenger ikke betale en damn skit for det. «Selger bare sjela di til djevelen,» hvisker en stemme i hodet, skyver den unna, hører ekko av den hele veien opp til femte etasje hvor han bor. Han åpner, gliser ekkelt, slipper meg inn. Han kler av meg, tar på meg, stønner om hvor godt det skal bli med fitte, hvor deilig det skal bli å pule. Jævla drittsekk. Han holder heldigvis ikke lenger enn tretti sekunder. Hele tiden ligger jeg stiv som en pinne, tørr som en ørken, det gjør vondt, i hjertet, i sjelen, i underlivet.

Så finner han frem boksen sin, til min skuffelse tar han frem hasj og ruller en joint. Vi røyker hele, jeg blir litt roligere, men nå er alt jeg kan tenke på pepper, og jeg vet at han har, men han sier jeg må betale. Har jeg ikke betalt deg nok? Jævla svin, tenker jeg. Han runker foran meg, tørker hånda si på jakka mi, og sovner på en madrass noen meter unna meg. Dette gidder jeg faen ikke.

Tre timer senere, det har begynt å lysne og kulden har avtatt en smule, men nå har snøen begynt å dale. Jeg har fortsatt noia, er fortsatt sår nedentil, fortsatt svett og kald om hverandre, Sahara i munnen. En mørkeblå varebil kjører inn på parkeringen jeg står på. Jeg går mot den, åpner døra og klyver inn i passasjersetet. Mannen ved siden av har briller, tykk innfatning, fett hår, en sigarett i munnviken. Han rekker meg syv hundre kroner, ber meg om å gå bak. Jeg legger pengene i lomma på jakka, håper jeg rekker å ta den med meg etterpå.

Han følger etter meg, grabber tak i kjolen min, drar den opp, river opp bh-en, tar og tar og tar. Han er hardhendt, lukter vondt. Med brå bevegelser og harde hender snur han meg rundt, gnir seg mot rumpa mi, drar ned strømpene mine. Tar og tar og tar. «Flink hore.» Sier han idet han forsyner seg av mitt helligste, som jeg så villig gir vekk, men samtidig, aldri noensinne, vil dele med noen igjen.

Tilbake hos drittsekken i femte etasje, han sover ennå, døra er fortsatt åpen. Jeg legger pengene på bordet, finner frem en liten ziplock-pose med pepper. Legger opp ei stripe, drar den opp i nesa. Pling. Våken. Bra shit. Jeg går på badet, ser meg selv i speilet. Er nok en gang vakker. Jeg kan puste. Jeg er glad. Jeg er fri.

Jeg har sovet. Det har gått 12 timer siden jeg tok en stripe hos svinet i femte etasje. Jeg har sovet i rundt fire timer. Jeg går på badet, ser i speilet. Den feite, stygge, ubrukelige, ødelagte jenta er tilbake. Alt det vonde er tilbake, hodet skriker som en fuckings radio. Drittsekken er oppe, hører han beveger seg rundt ute i stua.

«Vil du ha mer?» spør han idet jeg kommer ut fra badet. Han er naken. Jeg er ødelagt. «Ja.» Så tar han igjen. Tar og tar, forsyner seg grådig. I de få minuttene han varer, vandrer tankene mine, jeg går igjennom det siste døgnet. Jeg vet at jeg må gjøre alt igjen i dag. Igjen, og igjen, og igjen. I dag, i morgen, om en uke, om en måned. Alt på repeat. Repeat, repeat, repeat.