Redselen slapp bare taket på fotballbanen

Anita, Sorgenfri-selger nr. 75

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært besatt av fotball. Så en ball så måtte jeg bortpå, enten det var en liten trikseball eller en voksen lærball. Klarte ikke la være.

Jeg var seks år da jeg begynte å trene på et lag. Det var på 80-tallet, og det fantes ikke jentelag for miniputter, så jeg spilte med gutta. Etter hvert flytta vi til Tiller, hvor jeg begynte å spille for Kvikk. Jeg var egentlig for ung. Alle de andre på laget var to år eldre. Etter hvert ble det oppretta et eget jentelag der på Tiller, det første i sitt slag for aldersgruppa. Der var jeg vel den eneste som hadde spilt lenge og som brant for fotballen. De andre jentene hadde vært mer interessert i å hoppe strikk og spille håndball, og de la sin lit til meg når det kom til å score mål.

Jeg husker den første kampen. Det var mot Klæbu på Tonstadbanen i 1986. Vi vant 2–0 og jeg scora begge målene. På kvelden møtte jeg de andre jentene på brua som lå like ved der jeg bodde. De pleide å møtes der for å hoppe strikk. Jeg drev ikke med det, bare fotball og håndball, så jeg hadde ikke vært med der før. Denne kvelden var første gang jeg fikk venninner siden vi flytta til Tiller.

I 1990 ble jeg henta til Trondheims-Ørn, det som i dag er Rosenborg Ballklub Kvinner. De var ledende i kvinnefotballen på 1990-tallet, med cupfinaleseier og seriegull. Jeg var 16.

I august 1993 ødela jeg kneet på trening og havnet på sykehuset. De klarte ikke å finne ut hva som var galt, men jeg måtte i hvert fall ta det med ro en god stund. På dette tidspunktet hadde jeg klart å fullføre første året på fotballinja på Kristen videregående skole Trøndelag (KVT).

I andre klasse fikk jeg ikke spilt på grunn av kneet. På første trening etter at jeg ble friskmeldt skulle jeg legge opp til å skyte og la all vekt på venstrebeinet. Da kjente jeg kneet ryke igjen. Korsbåndet hadde visst hengt i en tynn tråd. Så var det gips og halvgips og venting. De skjønte fortsatt ikke hva det kom av, legene.

Heldigvis var det et klokt hode som sendte meg til Rosenborg-lege Torbjørn Grøntvedt. Jeg fikk time der i oktober 1993, en fredag morgen. Jeg skulle til Oslo den helgen, på konsert med 4 Non Blondes. I tillegg skulle både Trondheims-Ørn og Rosenborg spille cupfinale lørdag og søndag, så det var et tett program i hovedstaden. Etter fem minutter inne hos doktor Grøntvedt, sier han at kneet må opereres om seks til åtte uker. Det var en tøff beskjed å få.

Jeg hadde holdt meg unna alkohol hele det året, hadde jo bestemt meg for å satse skikkelig på fotballen. Jeg hadde ikke drukket så mye tidligere heller, men eksperimentert en del med hasj og piller. Jeg var vel en typisk søkende tenåring. Den helga i Oslo drakk jeg en del. Festa ganske bra. Følte vel at det ikke spilte noen rolle lenger nå, etter beskjeden fra legen.

Under operasjonen fikk jeg morfin. Det var første gang. Jeg syntes det var så veldig godt. Jeg har mye angst og frykt i meg, og morfinen tok det vekk for en stund.

Frykten har vært der siden jeg var barn. Jeg mistet en lillebror da jeg var seks år gammel. Da jeg senere fikk en lillesøster, ville jeg ikke se henne. Jeg trodde hun kom til å dø også. Da hun begynte på skolen, skulket jeg mine egne timer for å følge henne til og fra skolen. Jeg var sikker på at det kom til å skje noe forferdelig hvis jeg ikke var der. Redselen slapp bare taket et sted, og det var på fotballbanen. Da fokuserte jeg bare på ballen. Når jeg ikke kunne spille fotball, var rusen det eneste som kunne få meg til å slappe litt av.

Målet mitt var å få trent opp kneet og bli friskmeldt til Norway Cup i slutten av august året etter. Jeg var 19 år. Jeg trente og trente og trente på Rosenborg-klinikken og fikk være med på balltrening med Trondheims Ørn en måned før Norway Cup. Også denne gangen røyk kneet på første trening. Menisken denne gang. Alt jeg ville var å spille fotball, men jeg fikk aldri spilt.

Jeg satt hjemme og hørte lagvenninnene mine bli intervjua på radioen fra Ekeberg­sletta. De sendte meg en hilsen. Det var det såreste øyeblikket hittil i mitt fotballliv. Det var da jeg begynte å falle for alvor. Hvem var jeg når jeg ikke kunne spille fotball? Den sporten var hele identiteten min. Det var forventa at jeg skulle ta plass både på A-laget til Trondheims-Ørn og på landslaget. Det var også mine egne mål. Jeg hadde ingen plan B.

Etter operasjonen skulle jeg egentlig begynne på skolen igjen i januar, men store smerter gjorde at jeg ikke klarte å sitte i klasse­rommet. Fraværet ble etter hvert så stort at jeg tenkte det var like greit bare å slutte. Frem til da hadde jeg hatt et godt driv på skolen, så det var trist å ta den avgjørelsen.

Etter å ha operert menisken fikk jeg så mye smertestillende jeg ønsket. Paralgin Forte, for det meste. Det dreide seg mer og mer om rus ellers også. Jeg gikk rett på trening etter å ha røyka hasj og drukket øl. Allikevel kunne jeg briljere på banen. Men det var nok ikke bra for kroppen. I større og større grad følte jeg at jeg ble dratt mellom rus og fotball, og etter hvert fikk førstnevnte overtaket. I periodene jeg var skadet, var det bare rusen igjen.

Jeg var 20 første gang jeg testa noe som var sterkere enn hasj og benzo (benzodiapiner). Jeg er glad det skjedde såpass seint, for da visste jeg hva et bra liv var. Jeg visste hvordan et normalt, rusfritt liv så ut, med familie, venner og aktiviteter. Det å ha den erfaringen, har gjort det enklere å komme tilbake til livet. Ikke alle er så heldige.

Resten av laget skjønte nok hva som foregikk. Hvordan det sto til med meg. En i klubbstyret lette gatelangs etter meg sammen med mora mi. Jeg fikk lov til å komme på treningene mot at jeg leverte reine urinprøver. Jeg hadde noen små comeback innimellom, trente litt, var med på en cup, men datt alltid tilbake på kjøret. Jeg var hekta.

2007 og 2008 var årene det begynte å snu. Først begynte jeg å selge gatemagasinet Sorgenfri, og så fant jeg tilbake til fotballen. Eller du kan kanskje si at fotballen fant tilbake til meg. Bortsett fra et mislykka forsøk på å ta opp skolegangen i 2005, hadde jeg vært helt tiltaksløs i flere år. Jeg gikk på substituttmedisiner for å døyve trangen etter opiater, men hadde lite å fylle dagene med. Nora Sitter, Sorgenfris første redaktør, var den som introduserte meg for gatefotballen og gate­laget Hveita United. Hun spilte selv fotball, og visste at jeg også hadde pleid å spille.

Det å sparke ball igjen, å være del av et lag. Det var helt fantastisk. Vi trente jevnlig og deltok i NM i gatefotball i 2008. Jeg var den eneste jenta på laget, akkurat som da jeg var seks år, og den eneste jenta i NM. Jeg fikk masse positiv oppmerksomhet fra andre spillere og var høyt oppe.

Etter NM var det uttak til VM. Jeg håpet å bli med sammen med gutta, da det ikke fantes landslag for damer på den tida. Åtte spillere blir tatt ut til VM hvert år, og jeg var ikke en av dem. Wenche Slemmelid-Olsen som jobbet både i Sorgenfri og i Frelses­armeen på denne tida, syntes det var for galt, og så behovet for et eget jentelag i gatefotballen. Dette var en av grunnene til at hun sammen med Terje Stølan startet opp FIRE – Stiftelsen Ett skritt videre. I dag er har denne organisasjonen 18 ansatte og sørger for sports- og fritidstilbud til rundt 700 personer, mange med rusbakgrunn.

Så vi ble det første damelaget i norsk gatefotball, og vi rakk å stille i NM i Oslo i 2009. Vi spilte mot herrelagene, og tapte hver eneste kamp, men det var gøy likevel. Initiativet til FIRE spredde seg, og første NM for damer i gatefotball gikk av stabelen i Kristiansand i 2010. Vi var fire lag, som hver spilte to kamper mot hverandre. Vi tok sølvet. Noen av jentene ble plukket ut til landslagssamling før VM i Brasil. Jeg var en av dem.

Dette var en tøff tid for meg personlig. Jeg hadde forlovet meg året før, men det ble brudd i stedet for bryllup. Det førte til at jeg datt litt utpå igjen. For å få lov til å være med på samlingene, måtte jeg holde meg rusfri. Det var en ganske stor gulrot, og jeg klarte å skjerpe meg. Vi hadde tre samlinger med uttak til landslaget, og i september 2010 satt jeg på flyet sammen med syv andre jenter, på vei mot Rio de Janeiro.

Det var satt opp to fotballbaner med tribuner og alt på Copa Cabana. Der, på verdens mest berømte strand, skulle kampene spilles. Jeg elsker å møte nye mennesker, og ville bare henge nede ved banene hvor de fleste hang. I løpet av VM ble jeg kjent med mennesker fra hele verden. Siste dagen var det utdeling av priser til herre- og damelaget under avslutningsmiddagen vi hadde for Norge. Spillerne som hadde utmerka seg under mesterskapet, fikk diplom, og jeg fikk et med tittelen «Årets ambassadør». Det var hyggelig.

VM i Rio var mitt øyeblikk i livet. Jeg fikk spille med det norske flagget på brystet, som jeg hadde drømt om siden jeg var ei lita jente. Sammen med resten av jentene hadde jeg vunnet over rusen, og klart å komme meg helt dit. Det var en så stor seier i seg sjøl, at vi ikke brydde oss så mye om vi tapte eller vant. Det var selvfølgelig artigere å vinne, da. Vi kom til et sluttspill med tre andre lag, og klarte å kjempe oss til finalen der. Dette var ikke hovedsluttspillet om gullet, men det var stort likevel. Vi møtte jentene fra Uganda, og det var harde jenter. Flere av dem hadde blitt holdt fanget og voldtatt av geriljasoldater. Det var skjebner vi ikke kunne forestille oss.

Finalen ble spilt 25. september, på bursdagen min. Før kampen ble blåst i gang, spilte de den norske nasjonalsangen over høyttalerne. Det var et spesielt øyeblikk. Kampen var veldig jevn. Vi kjempa og fulgte hverandre tett i de to ganger sju minuttene kampene varer. Til slutt vant vi 6-–5, og jeg scora fem av de målene. Mens vi klemte hverandre der ute på banen, begynte herrelandslaget på tribunen å synge bursdagssang, og snart sang hele tribunen med. Jeg sto midt på banen, mens tårene trilla. Og det var kanskje ikke meningen at Norge skulle vinne VM i gatefotball. Vi vant på en måte da vi ble født her, ikke i krigsherjede, fattige land, som mange av de andre lagene kom fra!

Jeg spilte fotball et par år til etter dette. Var blant annet med i tre NM. I 2011 ble Fire-laget norgesmestre i Bergen. Der fikk jeg min første toppscorerstatuett, som fortsatt har hedersplassen i hylla hjemme. Det siste NM jeg deltok i var på selveste Lerkendal i 2013. Etter det ble det igjen noen vanskelige år, og det var vanskelig å konsentrere seg om fotballen. Etter hvert måtte jeg innse at jeg var blitt for stor og for sliten til å holde på med det jeg likte best. Kneet sliter jeg fortsatt med. Men jeg fikk mitt VM, og jeg vant mitt NM. Jeg kunne legge opp med æren i behold.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.