
Radiofolk og røvere
Det finnes et internasjonalt, idealistisk felleskap av mennesker som jobber utrettelig for å gi en stemme til de mest isolerte og usynlige blant oss. Nylig møttes de for aller første gang. På Lillestrøm.
Mina Hadjian kan ikke helt tro at det er virkelig. At hun står der i bankettsalen i Oslo rådhus, ved siden av varaordfører Abdullah Alsabeehg, foran nærmere 100 applauderende mennesker fra 19 forskjellige land. Alle som én i samme smale bransje som henne selv. Hun kan heller ikke tro at hun valgte å ta på seg bunad for første gang i sitt liv, denne torsdagen i juni. Årets hittil varmeste og lumreste dag. Mina er svett, men veldig lykkelig.
– Da jeg starta Røverradion i 2014, ante jeg ikke at fengselsradio var en greie, forteller Mina dagen før hun tar på bunaden.
Hun har den samme menneskemengden foran seg, men nå sitter de i et auditorium i Kriminalomsorgens høyskole og utdanningssenter på Lillestrøm. Noen har kommet hele veien fra Australia eller San Quentin i California, andre er på 73 timers permisjon fra Bredtveit fengsel. Mina fortsetter lett rørt:
– Og nå er vi altså samlet fysisk for første gang, representanter for fengselsradio fra hele verden. Velkommen til den internasjonale fengselsradiokonferansen 2022.
Prat som endrer praksis
Fengselsradio er virkelig blitt et internasjonalt fenomen, spesielt de siste årene. Ideen er enkel: Innsatte lager programmer om det som opptar dem i fengsel. De intervjuer medfanger, ansatte i fengselet og andre gjester om temaer de selv velger. Fagpersoner utenfra hjelper ofte til med produksjon, regi og teknikk, men det er stemmene til de innsatte som høres. Sendingene kringkastes så ut til resten av fengselspopulasjonen, og i noen få tilfeller videre ut i verden. En som har vært vitne til effekten av et talerør som Røverradion, er fengselsleder i Oslo fengsel, Nils Finstad:
– Jeg hører på hver eneste sending og kan fortelle at det er gjort flere endringer som følge av ting som er tatt opp i disse, forteller han til applaus.
Det er Røverradion som inviterer til dette store treffet. Det ble arrangert konferanser i 2020 og 2021 også, men av naturlige grunner fant ikke disse sted fysisk. I auditoriet på Lillestrøm er det både drevne og aspirerende fengselsradiofolk, men alle er en del av organisasjonen Prison Radio International. Også denne var Mina Hadijan med på å starte, sammen med engelske Phil Maguire, som i dag leder både denne organisasjonen og nettverket av fengselsradioer i hjemlandet. Han har laget fengselsradio siden 2006 og er den ubestridte nestoren i bransjen. I 2019 ble han tildelt den høythengende Order of the British Empire for innsatsen han har lagt ned. Når Phil snakker om de største utfordringene de har hatt, og fortsatt har, nikker mange i salen gjenkjennende:
– Penger er alltid et problem. Selv om det er mulig å lage fengselsradio med svært enkelt utstyr, trenger du noe å starte med. Vi merker at vi ikke er veldig høyt opp på myndighetenes og fengselsledelsens prioriteringsliste. Det å bli hørt og å manøvrere seg gjennom byråkratiet er en daglig kamp. Selve fengselsomgivelsene er også en stor utfordring. Det kan bety støy og uro eller programledere og gjester som ikke dukker opp, fordi det er lockdown i en avdeling eller de er flyttet til et annet fengsel. Og så har du selvfølgelig usikkerheten som ligger i at en ny ledelse eller minister kan stenge ned hele prosjektet på dagen.
Stemmer som forstummer
En delegat som kjenner seg svært godt igjen i Phil Maguires beskrivelse, er den ungarske psykologen og kriminologen Judith Hajdu. Hun startet opp fengselsradio i tre av landets fengsler i 2013, og sendingene ble et viktig, daglig innslag i tusenvis av innsattes liv. Mina Hadijan besøkte et av disse fengslene og forteller at hun ble sjokkert over standarden på soningsforholdene. Her trengtes virkelig det lyspunktet en fengselsradio kan være. Men lyspunkter sto ikke på ønskelista da Viktor Orbans regjering skulle vise at de ikke tok lett på lov og orden, og rekrutterte en ny direktør for fengselsvesenet fra politiets rekker. Fengselsradio og en rekke andre prosjekter ble avsluttet på svært kort varsel i 2017. Judith bor for tiden i selvvalgt eksil i Skottland, men har ikke gitt opp å gjøre en forskjell i hjemlandet.
– Den dagen det skjer et regjeringsskifte i Ungarn, starter vi sendingene igjen, forsikrer hun.
Noe av det som gjør mest inntrykk i løpet av konferansen, er møtet med tre programverter som alle er innsatte i norske fengsler. To kvinner og en ung mann intervjues av redaktør i Røverradion, Martine Rand. Samtalen dreier seg om hva det å skape fengselsradio har betydd for «røverne», og spesielt to ting trekkes frem: viktigheten av å få stemmen sin hørt, og det å få igjen selvtilliten som har fått en knekk i møte med fengselsvesenet. «Gina», som begynte som programleder i Røverradion etter ni års soning, sier det slik:
– Vi skal alle ut i samfunnet en dag, og hvordan skal det gå hvis vi hverken har en stemme eller tror vi er verdt noe?
«Gina» forteller også om da hun intervjuet Erna Solberg og ga daværende statsministeren en omvisning i fengselet. Det ble et skikkelig revolverintervju, og fortellingen om dette utløser både jubel og latterbrøl blant radiofolket i salen.
Første som kringkastes utenfor murene
En av de virkelig store suksessene innen fengselslytting er podkasten «Ear Hustle», som spilles inn i San Quentin-fengselet i California. De to programlederne, Nigel Poor og Earlonne Woods, har tatt turen over dammen til Lillestrøm, og det er lett å merke statusen de to og podden deres har blant deltakerne på konferansen.
Nigel er opprinnelig kunstner. Hun startet opp «Ear Hustle» i 2017 med Earlonne og en annen innsatt i fengselet. Earlonne sonet på det tidspunktet sitt tjuende år i San Quentin. I løpet av disse årene hadde han tatt høyere utdannelse og drevet aktivisme for å endre lovverket i California. I dag er han en fri mann, men tar ukentlig turen tilbake bak murene for å spille inn nye episoder, hvor han og medprogramlederne leter opp gode historier og viktige temaer blant de innsatte. De 76 episodene som hittil er spilt inn, er lastet ned over 60 millioner ganger av lyttere over hele verden.
Der «Ear Hustle» er den første podcasten spilt inn i fengsel, er Røverradion den første radiosendingen fra fengsel som kringkastes til verden utenfor. Sendingene klippes sammen til et program som sendes på NRK radio ukentlig. Røvergjengen med Mina i spissen jobber også for at det å lage radio skal bli et tilbud i alle landets fengsler. Sånn har Norge blitt et foregangsland innen fengselsradio, og rikskanalen et eksempel til etterfølgelse.
Knirkefritt gjennomført – minus bunaden
Tilbake til mottakelsen i Rådhuset har både røversjef Mina og varaordføreren holdt sine taler, og det er tid for omvisning, kanapeer og mingling.
Jeg møter igjen Judith Hajdu og Earlonne Woods fra dagen før og får en grundigere innføring i både justispolitikk i Ungarn og hvordan det er å få en fengselsdom på minimum 31 år, kanskje så mye som livstid, i California. Denne buketten historier kunne man neppe fått servert i noen annen forsamling enn akkurat denne.
Gjengen fra Røverradion ser usedvanlig fornøyde ut. To år med planlegging, finansiering og hardt arbeid har gitt resultater, kan Mina fortelle:
– Jeg kan nesten ikke tro det, men alt har gått helt på skinner. Helt etter planen. Ikke én eneste forsinkelse, avlysning eller katastrofe. Bortsett fra bunaden, da. Der skulle jeg ha planlagt annerledes.
[FAKTA]
Fengselsradio
- I mange land er interessen stor for å bruke radio og podkast i kriminalomsorgen.
- Den første Internasjonale Fengselsradiokonferansen ble holdt digitalt i 2020, med 22 deltakere fra 11 organisasjoner i 10 land.
- Det nystartede forbundet International Prison Radio (IPR) hadde tidligere i år registrert fengselsradioaktivitet i 20 land. I enkelte større land, som USA og Australia, er det flere forskjellige organisasjoner. Før konferansen i Norge fant IPR ut at det finnes fengselsradio i enda flere land, og de fortsetter kartleggingen av organisasjonene.
- Årets konferanse ble arrangert av Røverradion,
som har vært engasjert i arbeidet med et internasjonalt samarbeid i flere år.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 7/2022.

