Hvis du hører ordene «snekring i fengsel», er sjansen stor for at du ser for deg en Europall. Det vil merkevaren Prisonmade gjøre noe med. Vi tok turen til en gammel stall for å finne ut mer.

Tekst: Even Skyrud
Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Bak en grønn dør i en høy mur i Åkebergveien på Oslos østkant, sånn midt mellom Tøyen og Grønland, finner du et venterom. Det kan minne om forværelset til tannlegen, hvis du ser bort fra de låsbare skapene hvor du må legge igjen veska og mobilen, og skranken hvor du må levere inn gyldig legitimasjon som pant før du får gå inn i neste rom.

Her finner du ingen tannlegestol, men en sikkerhetskontroll, med metalldetektor og det hele. I skyggen av den massive muren og et ekstra gjerde med rullet piggtråd på toppen, krysser vi en gårdsplass og går inn i et gammelt hus. I andre etasje møter vi Besim. Han vil vise frem hva han jobber med om dagen:

– Dette er en dråpe-uro. Den kan henge over senga på barnerommet. Jeg fester alle dråpene for hånd, forteller han.

Besim viser oss rundt på arbeidsplassen sin, Idéverkstedet, og er tydelig stolt:

– Dette er handlenett som jeg skal være med å lage nå. Jeg lærte å sy på maskin i går, faktisk.

Alle varene Besim viser frem, har en liten lapp med en logo festet på. Prisonmade. Laget i fengsel, som det heter her til lands. Besim har sittet i varetekt i et års tid, og han vet ikke hvor lenge det er igjen til han får gå ut den grønne døra i Åkebergveien. I ni måneder har han laget gaveartikler på Idéverkstedet, og han elsker å snakke om jobben her:

– Jeg må vise deg vårt store prosjekt. Disse medaljene til barn i Skiforeningen er skåret ut nede på snekkerverkstedet, mens vi pusser og oljer dem og brenner inn tekst og bilde. Vi leverte 6000 av disse. Er de ikke fine? Det varmer ekstra når jeg vet at de har gledet barna som har fått dem, sier han med et stort smil om munnen.

Besim er en entusiast. Han er så glad for å vise frem hva han kan skape, at han ikke klarer å slutte å smile. Merkevaren Prisonmade kunne ikke funnet en bedre ambassadør. Men hva er egentlig Prisonmade?

Løvene på Stortinget

– Når folk flest hører om arbeid i fengsel, så ser de for seg pallesnekring på Ilseng. Det er så langt det strekker seg. Men fengselsbedrifter har alltid eksistert, og det har alltid vært tilgang til forskjellige typer arbeid, forklarer Ellen Merete Svendsen på et møterom i Kriminalomsorgens hovedkvarter på Lillestrøm.

Ellen Merete har tittelen seniorrådgiver i avdeling Progresjon, tilbakeføring og sikkerhet, men egentlig er hun pensjonist, forteller hun oss. Hun måtte steppe inn i noen måneder da Morten, som egentlig prøver å stable Prisonmade på beina, skulle ut i permisjon. Ellen Merete har jobbet med fengselsbedrifter lenger enn noen, og hun brenner for sysselsetting bak murene:

– Du har sikkert lagt merke til de to løvene som vokter Stortinget. De statuene ble hogget ut i granitt av straff­fanger på Akershus festning.

Ellen Merete forteller om hvordan Prisonmade skal bli merkevaren som både lærer folk om fengselsbedrifter og kommersialiserer driften av dem. Men utfordringene er mange:

– Vi har 55 fengsler i Norge, og alle har sine bedrifter. Noen er allerede store suksesser, som Straffekaffe i Bjørgvin fengsel i Bergen, som solgte tre tonn kaffe brent innenfor murene bare i desember i fjor. Andre steder er knapt synlige ute i verden og er også kanskje skeptiske til at vi skal inn og skape en kommersiell drift.

Lukta av kaffe og treverk

Tilbake på Idéverkstedet i Oslo fengsel er Besim i full gang ved symaskinen igjen. Han vil gjøre ferdig et nett til før det er lunsjtid. Det er når vi snakker litt om arbeidstid og rutiner at vi igjen kommer på hvor vi er:

– Jeg blir fulgt hit fra avdelingen i 9-tida på morgenen, fulgt tilbake for lunsj 11.30 og fulgt tilbake på jobb 12.50. 14.30 er arbeidsdagen over, og jeg må tilbake på cella.

Oslo fengsel har plass til 243 gutter og menn, og er med det et av landets største. Frem til 2017 var kapasiteten enda større. Det året stengte Avdeling A, eller «Botsen» som bygningen er kjent som. Igjen står Avdeling C, eller «Stifinner’n», i det gamle fengselssykehuset og Avdeling B, kalt «Bayern» fordi bygningene huset et bryggeri frem til 1932. Det er her inne verkstedene holder til, i den gamle stallen hvor bryggerihestene hvilte ut. Historien sitter i vegger og tak, og den har også vært med å forme assortimentet hos Prison­made:

– Ølkasser må vi snekre på Bayern. Disse er kopier av de gamle 24-flaskers Ringnes-kassene, forteller Nina Ottosen, og viser frem de solide, forseggjorte oppbevaringskassene.

Nina jobber som verksbetjent på snekkerverkstedet, som ligger i etasjen under Idéverkstedet. Lukta er det første du legger merke til når du går inn døra her. Lukta av nyfrest treverk og nytrakta kaffe. En perfekt lukt for å skape ro i sjela, ifølge Stian, en brande av en vestlandsk bygningsarbeider. Han ønsker å være anonym, men vil gjerne fortelle noe om jobben her på snekker­verkstedet:

– Det var veldig flaks at jeg havnet her. Jeg sitter i varetekt og visste ikke stort om noen av jobbene her, bare at jeg ikke hadde lyst til å sitte på rumpa på cella. Jeg fikk først tilbud om påbygg til allmennfag, men må innrømme at jeg hadde null interesse. Dette, derimot …, sier han og løfter opp en stor, tung skjærefjøl, limt sammen av vakre, mørke treklosser.

– Dette gir meg noe.

Håndverksbetjentene

Tidligere var «Bayern» en ren varetektsavdeling. Etter at «Botsen» stengte dørene, åpnet den også for vanlig soning, men det er langt flere som sitter i varetekt her enn i andre fengsler. Når du soner, har du aktivitetsplikt og kan velge mellom å følge undervisning eller jobbe i et av verkstedene. Sitter du i varetekt, har du rett til å velge blant de samme tilbudene, men ingen plikt til å være i aktivitet.

– Inntil nylig fikk du samme lønn som innsatt i Oslo fengsel om du jobbet eller ikke. Likevel har vi hele veien hatt lange ventelister med folk som ønsker seg en plass på verkstedet. Jeg velger å tro at det er fordi det er et godt sted å være, sier verksbetjent Anders Mathiesen.

– Det er viktig å få med at vi er verksbetjenter, ikke fengselsbetjenter. Ikke at det er noe galt i å være det altså, men vi er stolte av tittelen og plassen her.

Anders peker på to svennebrev som henger på veggen inne på det vesle kontoret han deler med Nina.

En verksbetjent jobber på verkstedene i fengslene – eller arbeidsdriften, som er det korrekte navnet. Det er her de innsatte har sine arbeidsplasser, og disse varierer fra fengsel til fengsel. Her i Oslo fengsel er det snakk om renhold, vaskeri, sykkelverksted, snekkerverksted og idéverksted. Fordelt på alle disse arbeidsplassene jobber 12 verksbetjenter som har fagbrev eller lang erfaring med faget. Anders forteller at i tillegg til verksted- og betjentrollen, har de også en annen, minst like viktig, rolle:

– Det blir rom for litt miljøterapi når vi står sammen ved maskinene. Selv om vi betjenter på en måte er sjefene her, så prøver vi å ha en ganske flat struktur. Vi går ikke rundt og sjefer med folk, forteller han.

Nina nikker i enighet.

– Vi har mange gode samtaler rundt bordet her. Om jobb, men også om vanskelige ting. Her senkes skuldre, legger hun til.

Vi tar turen bort til spisebordet som er dekket av spillkort og kaffekopper. Nina spør gjengen om noen kunne tenke seg å vise oss litt rundt. En høy østlending med et lurt oppsyn rekker opp hånda:

– Jeg kan stille opp jeg, siden det er =Oslo. Liker det bladet, smiler Jørgen lurt og vifter oss med mens han slentrer selvsikkert mellom de svære maskinene.

Nina er betjent og Jørgen er innsatt i Oslo Fengsel, men på Snekkerverkstedet er de begge bare på jobb.

Ikke noe hokuspokus

Jørgen har 12 måneder igjen å sone av dommen på 2 år og 7 måneder, forteller han. Han har jobbet her på verk­stedet siden 30. januar i år. Oppholdet i Oslo fengsel er ikke 32-åringens første erfaring med Kriminalomsorgen:

– Jeg har vært på jobb på snekkerverkstedet i Ringerike fengsel også, og der var alt automatisert. Bare å trykke på knappen. Her freser vi for hånd. Det går sakte, men du lærer et skikkelig håndverk. Jo saktere det går, jo bedre blir resultatet.

Den digre fresemaskinen startes opp på ny til ære for oss besøkende, så vi kan se hvordan et barkrakkbein blir til. Jørgen forteller at det er forskjell på høyre- og venstrebein – og at noen av de ferdige krakkene skal få svinge seg på Vossajazz. En bar der har bestilt 15 stykker. Den samme krakken har funnet veien til Finsehytta, og en vinbar i Oslo kjøpte 42 stykker i forskjellige størrelser, kan Jørgen røpe. Vi skjønner at han er stolt, selv om han prøver å blåse det hele nonchalant vekk:

– Det er ikke så mye hokuspokus. Vi snekrer en barkrakk, liksom. Det er Ninas design, så hun har det meste av æren. Det må du få med.

Verksmester og møbeldesigner Nina er begeistret for at Prisonmade satser på å bygge merkevare, og samle salget av produkter fra alle landets fengsler. Arbeidsdriften i Oslo fengsel har egen Instagram- og Facebook-side og er ett av få fengsler med egen nettbutikk. I mange fengsler har de ingen av delene, forteller hun:

– Vi har hatt gode forutsetninger for å få det til her. Jeg har salg- og markedsføringsbakgrunn og har vært med på å åpne et par nettbutikker før. Andre steder mangler kanskje den kompetansen, så jeg tror det å få det sentralisert vil hjelpe mange.

Nina forteller at hun har en helt spesiell motivasjon for å være i jobben:

– Da jeg utdanna meg innen møbelsnekring for ti år siden, møtte jeg to av gutta som hadde vært innom snekker­verkstedet her under soning. De ønsket å fortsette utdannelsen. Han ene vet jeg det har gått veldig bra med. Jobber, har gifta seg og fått barn.

Selv om historier som denne ikke er standarden i Oslo fengsel, så har de to verksbetjentene god erfaring med at det å ha et meningsfullt arbeid å gå til, kan føre til små, men viktige fremskritt. Nina ramser opp fordelene:

– Du får lønn. Opplæringen du får på verkstedet er hentet fra VG3 møbelsnekker, så du kan få papirer på at du har påbegynt den utdannelsen og fortsette løpet utenfor. Du kommer deg opp om morgenen, kommer deg ut av cella og deltar i sosialt samvær.

Ingen ungdomsklubb

Men utfordringene er også mange for arbeidsdriften i fengslene. Den største er naturlig nok ustabil tilgang til arbeidskraft. Folk sitter inne den tida de skal, og så er de med ett borte. Når du ikke vet hvem eller hvor mange som dukker opp på verkstedet, blir det vanskelig å holde tidsfrister. Dette er et godt argument for å konsentrere seg om netthandel til privatkunder, i stedet for større ordrer fra bedrifter.

– Med slike bestillinger må produktet holde høy kvalitet. Det gir en helt egen stolthet blant gutta å få til en strøken barkrakk eller et forseggjort skap. Hvis du hadde sagt til dem da de kom hit at de skulle lage noe sånt med sine egne hender, hadde de bare ledd av det. Det å mestre noe sånt gjør noe med deg.

Vi tar turen fra selve verkstedet til et tilstøtende lagerrom. Stian vil også gjerne vise frem hva han bruker dagene til:

– Jeg driver med disse ølkassene og skjærefjøler i tre forskjellige størrelser for øyeblikket, forteller han og viser frem godt designede, håndlagde produkter du like gjerne kunnet funnet i hyllene på svindyre interiørbutikker.

– Før jeg kom hit visste jeg ikke at det gikk an å handle varer fra et fengsel. Jeg tror ikke så mange vet det heller, så hvis det å samle alt under Prisonmade kan gjøre det kjent, så heier jeg på det.

Anders forteller om hvordan fengselsbedriftenes forutsetninger forandrer seg ut ifra den gjeldende kriminalpolitikken. Fordi politiet det siste året har blitt instruert til å prioritere unge kriminelle og gjengkriminalitet, gjenspeiles dette i fengselspopulasjonen:

– De yngste vil vi aller helst ha inn i skolesystemet, men hvis de har bestemt seg for å jobbe, så får de sjansen. Da må de forstå at de er på en arbeidsplass og stiller på lik linje med resten av gutta her. De behandles som folk i arbeid, ikke som ungdommer på ungdomsklubben, forteller Anders.

Nina mener at alder ikke nødvendigvis er det viktigste:

– Vi har en veldig ung fyr her nå som fungerer kjempe­fint. Han er egentlig mer voksen enn mange av gutta i 30-årene, smiler hun.

Dåpsfugler og dukkehus

Etter hvert kommer også denne «veldig unge fyren» traskende bort til oss, litt sjenert. Han vil ikke at vi bruker navnet og ansiktet hans, men lar seg overtale av verksbetjentene til å vise frem hva han jobber med på verkstedet. Selv om han, som de fleste tenåringer, synes det hele er flaut:

– Disse leverer vi til tre kirker. De ser kanskje enkle ut, men du skal være ganske nøye for å få dem slik som dette, forteller han og viser et lite lass av små utskårede, finpussede, lakkerte fugler i tre.

– De deles ut til dåpsbarn, og vi vil ikke at noen av dem skal få flis i fingeren, forklarer verksbetjent Nina.

Etter en halvtimes tid på verkstedet sammen med Nina og gutta, er det lett å glemme hvor vi egentlig er. Lukta, latteren og den lune stemningen visker ut murene, piggtråden og de strenge rutinene som venter rett utenfor døra. Nå er det pause, og Jørgen, Stian og yngstemann har slått seg ned ved langbordet for å spille kort og fortelle røver­historier. Anders forteller at de er opptatt av hvordan praten går på verkstedet:

– Dette skal være et sted hvor folk skal slippe å være så tøffe. Det er jo dessverre sånn innenfor murene, spesielt for de yngre innsatte, at de føler de må gjøre seg harde. Her kan de legge vekk den fasaden og slappe av litt mer. Jeg har sett de tøffeste gutta stå her på verkstedet og bygge dukkehus.

Små seire

Også på verkstedene blir det ofte snakk om dop, sier Anders. De forbyr det ikke, men ønsker at gutta skal snakke om det på en fornuftig måte. Ikke sitte og skryte og late som om alt bare er fryd og gammen. Her er det også rom for å prate om det som lugger mest, som at du savner familien din eller er ensom. Rom for å være litt mykere enn på avdelingen. Det er ting de hele tiden må huske på, sier Anders:

– Lite utdannelse og dårlig erfaring med skolen går igjen. Mange har kun ungdomsskolen, og mange har heller aldri hatt en vanlig jobb. På utsiden hadde de ett mål i hverdagen, og det var å skaffe dop. Når de gutta der etter bare to– tre måneder gleder seg til å gå og snekre, da vet vi at vi har oppnådd noe bra. Det er om å gjøre å se de små fremskrittene, de små seirene.

Jørgen er utålmodig. Han vil tilbake til arbeidet, og synes det har vært nok snakk med besøkende presse. Han starter opp maskinen mens vi spør om han har vært borti jobben før:

– Jeg har snekra litt tidligere i livet. Vet hvordan jeg bruker tommestokk og hammer, men møbelsnekring var nytt for meg. Det er stor forskjell på dette og å bygge et hus, på å jobbe med millimeter i stedet for centimeter. Du må være nøyaktig når du bygger hus også, men du har et visst slingringsmonn i forhold til det vi driver med her.

Verksbetjent Anders har sett mange innsatte bli motiverte og finne mening under soning, når de har fått plass ved verkstedene på «Bayern».

Langt igjen til målet

På møterommet i Lillestrøm serverer seniorrådgiver Ellen Merete kaffe, mens hun viser frem produktbilder på pc-en. Mange av produktene er laget nettopp i Oslo fengsel – alt fra skojern og tennbriketter til hele utekjøkken.

– Hovedmålene våre er arbeidstrening, opplæring og meningsfull aktivisering. Jeg tror at når vi har klart å få på plass en produktbank arbeidsdriften i fengslene kan hente inspirasjon fra og en felles nettbutikk, så vil det gjøre det lettere å oppnå disse målene. Det at produktet du har laget blir sett av mange, anerkjent og solgt, tror jeg gjør arbeidet mer meningsfullt og de innsatte stoltere, mener hun.

Ellen Merete innrømmer at det fortsatt er ganske langt frem til at Prisonmade er det kriminalomsorgen ønsker at det skal være. Hun ramser opp en rekke faktorer som gjør sentralisering vanskelig i Norge:

– Vi er et langt land med store avstander. Fengslene har veldig forskjellig kapasitet og fasiliteter, og mange har holdt på med sitt i årevis, og er skeptiske til å trekke inn nye design og ideer.

Det fineste produktet

Tilbake på snekkerverkstedet på Grønland er de innsatte på vei tilbake til avdelingene for å innta dagens lunsj. Vi sier ha det til Stian, Jørgen, Besim og de andre gutta, og blir sittende og småprate litt om Prisonmade med verksbetjentene, blant spon og spiker. Akkurat som Nina er Anders utelukkende positiv til å samle fengselsbedriftene under samme paraply. Vi snakker om hva det er mulig å lage og viktigheten av høy kvalitet. Er det noe som er produsert her som de har vært ekstra stolte av, lurer vi på.

– Om vi har noen produkter vi er ekstra stolte av? Anders gjentar spørsmålet for seg selv mens han ser betenksomt ut over krakker, maskiner og kaffekopper i verkstedet.

– Det må være de gutta som kommer ut herfra med litt nedslipte kanter og har skjønt at det finnes ok folk i uniform også.

[FAKTA]

Arbeidsdrift i fengsel

Kriminalomsorgen har ansvar for at straffens innhold i norske fengsler tilbyr innsatte utvikling og muligheter.

Arbeidsdriften utgjør omkring 75 prosent av aktivitetstilbudet for innsatte.

I 36 fengsler spredd over hele landet finnes det arbeidsdrift innen bil og verksted, gartneri, kjøkken, kunstfag, lakkering, landbruk, mekanisk, salg, skogbruk, småvare, trevare, trykkeri og grafisk, vask og renhold og vedlikehold.

Felles for verkstedene er at de driftet av fagfolk som jobber sammen med de innsatte for å skape gode læringsarenaer.

De ansatte jobber i et nært samarbeid med videregående skoler og gir innsatte opplæring som kan føre til praksisattester, kompetansebevis og fagbrev.

Arbeidsdriften fungerer ofte som lære­bedrift, slik at innsatte kan gå opp til fagprøve i soningstiden.

Prisonmade er kriminalomsorgens merkevare som selger varer og tjenester laget av innsatte i norske fengsler.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 6/2024.