Problemet var når Petter kom hjem og satt alene

Hanne Fristad (50)

Petter sa til meg at han aldri kom til å sette en sprøyte med narkotika, for «da var man ordentlig narkoman». Til slutt var det en sprøyte som tok livet av ham.  

Petter og jeg sto hverandre nærmest av alle søskenbarna. Jeg var «Kusine-fine». Han var «Petter-fetter». Jeg husker ham så godt. En ordentlig sjarmklump. Petter hadde et glimt i øyet og var et godt menneske.

Det startet i tenårene. Jeg vokste opp med Petter. Vi var en sammenknyttet familie som tilbrakte mye tid sammen. Jeg har mange fine minner fra barndommen og oppveksten med Petter.

En gang på fest fortalte Petter meg at han hadde røyket hasj siden han var elleve år. Da var han 15. Jeg fikk sjokk. Ingen hadde merket noe. Jeg prøvde å fortelle ham at det som oftest begynner med hasj utvikler seg til sterkere saker. Han ba meg slappe av, «det var jo bare litt hasj».

Jeg fikk dårlig samvittighet da jeg sladret til foreldrene hans, men jeg var så innmari bekymret. De prøvde å stoppe ham. Det ble nok litt bråk i heimen. Petter flyttet hjemmefra tidlig, da han var 17 år. Etter dette gikk det nedover. Han ble bare verre. Han mistet mer kontakt med familien. Det var vanskelig for oss rundt å se ham sliten og snøvlete, med halvåpne øyne. Jeg sa til Petter at jeg ikke ville ha kontakt med ham når han var i rus, og det var fordi det var hjerteskjærende å se ham sånn.

De gangene han ringte meg og startet samtalen med: «Hei, Kusine-fine», da visste jeg at han var nykter og seg selv. Jeg svarte alltid: «Hei, Petter-fetter» og følte meg lettet, med tårer i øynene. Vi kunne sitte og prate lenge. I noen bedre perioder kom han til Oslo. Så gikk vi lange turer sammen.

Petter kjempet hardt. Han ville gjerne være rusfri. Han var en lengre periode på Veslelia rehabiliteringssenter. Der besøkte jeg ham, og det var skikkelig fint. Da var Petter seg selv, han hadde lagt på seg og så godt ut. Pratsom og glad. Han begynte også på en kokkeskole etter Veslelia. Petter jobbet en periode på et fjellhotell, med blant andre Arne Brimi.

Når Petter hadde ting å gjøre og fikk føle mestring innenfor trygge rammer, da klarte han å holde seg unna rusen. Han var stolt, og lærte masse nytt. Problemet var når han kom hjem igjen, og satt alene i leiligheten sin uten et nettverk. Det var lettere å treffe de gamle venna fra miljøet enn å være ensom. Derfor røk han utpå igjen, gang på gang, på gang.

Mot slutten var Petter lei av sitt eget misbruk. Han fortalte at det var slitsomt og nedverdigende. Han kjente mye på skam over misbruket sitt. Han fortalte at når han traff andre mennesker på sin alder, ble han lei seg. Han hadde jo ikke utrettet noe annet enn å bli narkoman. «Jeg orker ikke mer», sa han.

17. mai i 2003 fikk jeg en telefon fra søstera til Petter. Hun spurte om jeg satt. Da skjønte jeg det. Jeg tror han tok overdosen fordi han var fryktelig sliten. Han var 35 år. Jeg var i sjokk en stund, for man ønsker jo alltid innerst inne at det skal gå bra. At ting skal endre seg.

Vi dro hele familien samlet for å ta farvel. Petter var så skjeggete, der han lå i kista. Jeg angrer litt på at jeg så ham død. Det er ikke noe hyggelig å se døde mennesker. Jeg ville heller ha husket ham som fine Petter-Fetter. Jeg tror han har det bedre der han er nå.

I dag jobber jeg som sykepleier i Oslo fengsel. En av grunnene til at jeg jobber akkurat der, det er Petter. Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde ham i livet mitt. Det har gitt meg en større forståelse for hvordan det er å være narkoman, og at det ikke er enkelt å slutte med rusmisbruket. Det å stå en rusavhengig nær har beriket livet mitt.

Først var drømmen min å bli jordmor, men etter å ha sett Petter gå gjennom livet som rusmisbruker endret drømmen seg. Jeg ville jobbe med rusavhengige, og har nå jobbet i fengselet i 16 år. Der treffer jeg på mange som ham, og jeg er blitt glad i mange av de gamle vankerne i fengselet. Det er tøft å være rusmisbruker. Hadde de selv kunnet velge annerledes, da hadde de gjort det. Livet er ikke bare perfekt, det finnes en skyggeside også. Den får man lære mye om med en rusavhengig i familien.

Jeg tenker ofte på Petter. Jeg besøker graven hans innimellom. Da sitter jeg og skravler litt med ham, og forteller om livet mitt. Jeg kysser ut i lufta og på fingrene mine, før jeg legger dem forsiktig inntil graven.

Så sier jeg: «Petter-fetter, du får kose deg videre.»

Fortalt til Aline Bourgetel, fra =Oslo februar 2017.