Politimannen som vil avslutte krigen mot narkotika

Jack Cole er kommet til Norge for å be oss slutte å krige mot narkotika. Den pensjonerte amerikanske politimannen vet hva han snakker om.

Jack Cole har 26 år som politibetjent i New Jersey bak seg. I 1970 havnet han i narkotikaavdelingen, som økte fra 7 til 76 mann dette året. Ikke fordi problemet plutselig økte, men fordi president Nixon ville vise handlekraft. I 1971 ble det forventet 11 ganger flere arrestasjoner for narkotikaforbrytelser enn i 1970.

– Det minste man kunne vente, var at dette reduserte mengden narkotika i landet vårt. Slik gikk det ikke, sier Jack Cole. Vi møter ham ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi i Oslo. Det er vanskelig å forestille seg at den godmodige mannen har sparket inn dører hos personer mistenkt for narkobruk.

– 30 gram kokain eller 7 gram heroin, det kalte vi vekt den gangen. Gjorde vi mange beslag av den typen, ble vi forfremmet i politiet.

Selv vokste han opp i et høyrevridd miljø i Kansas. Som 14-åring var han ravende full en gang i uka. I femten år røkte han to pakker sigaretter daglig. Ingen kalte det rusproblemer. Da han ble ansatt i politiet, mente han at narkotika var djevelen selv. Etter tre år i selskap med narkotikabrukere, endret han syn på dem. De hadde samme ønsker og behov som ham selv. Han likte mange av de narkomane bedre enn dem han jobbet for.

I 1970 var det ingen lett jobb å finne dopselgerne, derfor fikk politiet ordre om å ta brukerne.

– Jeg gjorde alt for å bli brukernes beste venn. Slik kunne jeg bedra dem og bure dem inne. Over tusen unge mennesker kom i fengsel på grunn av meg. Vennegjenger sendte rundt marihuana-sigaretten, og jeg lot som jeg røkte. Som guvernør innrømte Bill Clinton at han hadde røkt marihuana «en eller to ganger, uten å inhalere». Det ville gitt ham sju års fengsel den gang jeg var aktiv.

Cole forteller om løgner fra politiet, som fikk narkotikaproblemet til å virke større enn det var. Om media som alltid bet på. Snart virket dopsalg så dagligdags og lønnsomt at fattige i hopetall begynte å selge stoff. Og politiet forsynte seg grovt av deres nye eiendeler.

– Fant vi en bil med stoff, kunne vi beslaglegge både bilen og eventuelle penger i den. Halvparten av verdiene gikk til politiet, og resten til distriktsadvokaten. Alle i narkopolitiet fikk eksklusive biler. Nye biler strømmet inn hele tiden. Snart kunne du også miste huset for en halvkilo marihuana. I realiteten hadde vi i politiet lisens til å stjele.

Cole pensjonerte seg med dårlige følelser for jobben. Sammen med fire kollegaer startet han organisasjonen Law Enforcement Against Prohibition (LEAP).

– Vi vil redusere død, sykdom, kriminalitet og avhengighet. Krigen mot narkotika gjør alt dette verre. Vi vil oppheve forbudet verden rundt, slik vi endte alkoholforbudet i USA i 1933. Dagen etter mistet Al Capone og hans mafiavenner jobben. Det var ikke lenger ute og drepte for å få kontroll over et lukrativt marked.

I Norge er det vanskelig å se alle konsekvenser av et illegalt dopmarked. I land som produserer stoffene, er det lettere. Jamaicas største narkobaron er bestevenn med statsministeren, og har sikret seg 100 millioner dollar i statlige kontrakter. Narkobander truer velgere til å stemme på «sine» partier. I byen Juárez i Mexico ønsket et narkokartell å fjerne en politisjef. De drepte en politimann hver 48. time til politisjefen gikk av. Den illegale dopindustrien omsetter for 500 milliarder dollar årlig. De rikeste aktørene kan kontrollere hele land.

Cole var med på å beslaglegge 255 millioner dollar fra en eneste meksikansk dealer. Han forteller at narkobaroner har sluttet å telle pengesedler. De strømmer så fort inn at de bare veier dem. Så må de hvitvaskes.

– Narkobaroner kjøper entreprenørfirmaer, restauranter, hoteller og så videre. Virksomhetene trenger ikke å gå med overskudd, siden de kun eksisterer for å hvitvaske penger. Dermed blir de svært konkurransedyktige. Dessuten er det vanlig at dealere bestikker banker. Selvsagt har de nok penger til å bestikke politikere og dommere også.

Da Cole holdt foredrag i Oslo i 2010, talte også diplomaten Jan Egeland. Han fortalte om sitt første møte med narkoindustrien, som FNs utsending til Colombia. Der produseres 90 prosent av verdens kokain. Egeland sa:

– Narkotika er drivstoff for krigen, og krigen er dekke for narkoproduksjon. I Colombia ble jeg gang på gang bedt om å gjøre noe med Vestens etterspørsel etter stoff. I Vesten blir jeg bedt om å forklare Colombia hvordan de ødelegger vårt samfunn med sitt tilbud av stoff. Det internasjonale samfunn har ingen felles, effektiv politikk mot en narkoindustri som i dag er nesten like stor som olje- og gassindustrien. 90 prosent av verdens heroin kommer også fra en krigssone, nemlig Afghanistan.

Cole forklarer hvordan masseproduksjon av heroin oppsto i Afghanistan i 1979.

– CIA finansierte motstandsbevegelsen Mujahedin, som kjempet mot Sovjet i Afghanistan. Resten av inntektene kom fra Mujahedins heroinsalg. Det dekket 60 prosent av USAs heroinmarked. I Pakistan økte antall avhengige fra nesten ingen i 1979 til 1,2 millioner i 1985. Tidligere hadde CIA støttet den korsikanske mafiaen som ville hindre franske kommunister i å ta kontroll over Marseille. De neste 25 årene ble Marseille stordistributør av heroin til USA. Det samme gjentar seg hele tiden.

Da Sovjet trakk seg ut av Afghanistan i 1989, var Vesten uinteressert i landet. Men krigsherrene fortsatte med narkoproduksjon for å finansiere militæret. Taliban snudde i synet på heroin da de tok makten i 1995, og erklærte det for anti-islamsk. I løpet av et år sank produksjonen med ti prosent. Men så kom 11. september 2001. Amerikanerne gikk inn i landet, og finansierte nordalliansens kamp mot Taliban. Siden har heroinproduksjonen satt nye rekorder.

Terrorister tilbyr afghanske bønder penger for å dyrke opium, som heroin utvinnes fra. Om de nekter, får de hodet kappet av. Samtidig brukes milliarder av kroner på å sprøyte narkobøndenes marker, men det dreper bare 3-4 prosent av produksjonen. Egeland mener at pengene heller burde gå til utdanning og sikkerhet for bøndene. Cole tror ikke det er nok. Kanskje ville bøndene ta imot penger fra begge sider.

– Om vi legaliserte narkotika, ville den andre siden forsvinne. Da kunne bøndene produsere medisin for det legale marked.

Ifølge WHO bor 80 prosent av verdens befolkning i u-land. Disse har ikke råd til smertestillende medisin. Det er stort behov for billigere medisin enn den som vestlig legemiddelindustri kan tilby.

– Heroin er den beste smertestilleren i verden. Undersøkelser viser at bare 1 prosent av de som får opiumsstoffer som smertestillende blir sykelig avhengige. Ved å produsere heroin for det legale marked, kunne bønder i u-land fått et verdig levebrød. Samtidig kunne vi hjulpet fattige som er døende av kreft og AIDS, eller har kroniske smerter.

– Hvordan skal resten av verden håndtere lovlig narkotika?
– LEAP har sterk tro på regulering, vi har bare ingen tro på forbud. Det er umulig å regulere stoffene så lenge de er ulovlige. Myndighetene må regulere, ikke kriminelle, og ikke private selskaper som må tjene stadig mer penger. Reklame må forbys, og stoffene må merkes med sitt nøyaktige innhold. For øvrig må stoffene vurderes individuelt, slik at vi best mulig kan redusere skader.

Cole henviser til boken «After the drug war – a blueprint for regulation». Den er skrevet av LEAPs britiske søsterorganisasjon Transform, og kan lastes ned gratis på nettet.

– På gata ser vi at heroinavhengige trenger stadig større doser. Noen trodde det samme ville skje når de fikk dosen utdelt av staten. Men i Sveits skjer det motsatte. De som får medisinsk heroin klarer seg med stadig mindre, og 42 prosent er i full jobb.

Han forteller om en opplevelse han hadde som ung politimann. I New Jersey laget folk sitt eget lotteri. De tippet på et tresifret tall som ble trukket hver dag klokka fem. Eldre menn gikk rundt i nabolaget og samlet inn penger. Pengespillet var ulovlig, og politiet arresterte flere hver dag. Likevel ble spillet stadig mer utbredt, før pengeinnsamlerne forsvant over natta. Hvordan skjedde det? Jo, det kom et statlig lotteri.

– Politiet ble glade, og halvparten av pengene fra statens lotteri gikk til gode formål. Etter 3-4 år mente noen at lotteriet kunne bli mye mer innbringende ved å reklamere. Reklamen viste hvor flott det var å vinne millioner av dollar. Det skapte spilleavhengighet. Historien viser at vi må håndtere vanedannende stoffer på riktig måte.

I 2005 ble 1,9 millioner amerikanere arrestert for ikke-voldelige narkotikaforbrytelser. 684 000 kom i fengsel for besittelse av marihuana. Landet brukte så mye ressurser på narkotikalovbrudd at det gikk utover andre, alvorlige forbrytelser. I 1963 ble 91 prosent av alle mord i landet oppklart. Førti år senere var andelen 61 prosent, selv om politiets teknologi og utdanning var mye bedre.

– USA har brukt 1,5 trillioner dollar på krigen mot narkotika, mens problemet bare har økt.

I 1970 døde flere amerikanere av å sette middagen i halsen enn av narkotika. Da War on Drugs startet året etter, anslo man at 2 prosent av befolkningen hadde brukt et illegalt rusmiddel. I dag er andelen 46 prosent. High school-elever sier at stoff er lettere å få kjøpt enn øl og sigaretter. Ingen spør om aldersbevis på gata, og fattig ungdom rekrutteres til lønnsomt dopsalg. Mellom bonde og bruker kan verdien på stoffene øke med 17 000 prosent.

Nederland har lenge vært et utstillingsvindu for en annen politikk. Der har cannabis vært avkriminalisert siden 1976, og blitt solgt i egne «coffeshops». Hvordan virker dette på ungdommen? Cole refererer til University of Michigans studie Monitoring the Future fra 1999. Den viste at 41 prosent av amerikanske tiendeklassinger hadde brukt hasj/marihuana. Samtidig viste en europeisk studie fra ESPAD at 28 prosent av nederlandske tiendeklassinger hadde brukt stoffet. Storbritannia, Frankrike og Tsjekkia toppet Europa med 35 prosent, mens bare 12 prosent av norske tiendeklassinger hadde brukt det. Imidlertid var nordmennene langt ivrigere enn amerikanerne med alkohol.

I senere tid har en rekke land avkriminalisert narkotika, altså sluttet å straffe brukerne. Det er Cole glad for.

– Med avkriminalisering slutter man å fengsle brukerne og ødelegge livet deres. Fokus ligger på å skape produktive samfunnsborgere. Men det illegale dopmarkedet fortsetter som før, med vold og skyhøy inntjening. Brukerne vet fortsatt ikke hva stoffene inneholder. De dør fortsatt av overdoser, AIDS og hepatitt. Bare legalisering kan forandre verden. Da kan vi gå fra en krigsøkonomi til en fredsøkonomi. Narkotikaforbudet er alltid blitt brukt til å tjene penger til ulovlig krigføring.

– Internasjonale konvensjoner hindrer de enkelte land i å legalisere narkotika. Hvordan skal det da gjøres?
– Amerikansk politikk må forandres først. Velger andre land å legalisere, får de økonomiske sanksjoner fra oss. Jeg tror til og med vi kunne gå til krig. Men andre land legger press på USA ved å avkriminalisere. Det blir stadig vanskeligere å finne argumenter for forbud.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, august 2010.