Piken med heroinstikkene

I H.C. Andersens eventyr «Piken med svovelstikkene» møter vi den fattige, forfrosne piken som på årets siste dag forsøker å selge svovelstikker for å livnære seg. Ingen kjøper. For å varme seg, river hun av en av fyrstikkene. I lysskinnet skimter hun bilder av hvordan livet kunne vært. Hun ser et festlig julebord, en trygg, tilfreds familie samlet til høytid, og en svær, fristende kalkunstek. Flammen fra fyrstikken slukner fort. For å bevare den lykkelige visjon river hun av en fyrstikk til, og så en til. Til sist er alle fyrstikkene brukt opp. Neste morgen blir hun funnet. Død. Frosset i hjel.

Dagens utgave av piken med svovelstikkene hører ikke hjemme i eventyrene. Jenta lever mitt i blant oss, i alle byene våre, i alle samfunnslag. Hun søker ikke lykken eller illusjonen om trygghet, harmoni og glede fra en fyrstikk. Hun bruker heroin.

Synes du bildet halter? Hun har jo valgt sprøyta selv, sier du. Sant nok. Men hva med piken med svovelstikkene? Hun kunne jo valgt å gå på skole eller arbeide på en fabrikk. Sett utenfra kunne hun kanskje det. Hun ser det bare ikke. Hun kunne også latt vær å tenne den første fyrstikken. Som vår moderne utgave kunne vendt seg bort fra «jomfrusila», slik de fleste gudskjelov gjør. Men, når veien inn i drømmen om lykken lokker i heroinrusen, kan man kanskje forstå valget hennes.

Fattigdommen kan ofte være den samme, ensomheten har de felles, håpløsheten og skuffelsen også. Drømmen om trygghet, fellesskap og kjærlighet kan være like fjern og levende for dem begge. Mange jenter som går på heroin vil dø, som de har gjort i mange år nå. Det tar bare litt lengre tid enn da H.C. Andersen skrev sitt eventyr fra virkeligheten. Mange unge tror avvenningen fra heroin er uutholdelig. Det er ikke tilfelle om vi behandler den med fornuft, passende doser av psykofarmaka og tålmodighet – på en uke vil de “este gjøre den samme erfaringen: «Jøss, var det ikke verre?» Men hva med drømmen om lykken, kan vi slukke den? Håpet lever, og slukkes ikke før den siste fyrstikken og den siste gnisten av liv svinner.

Hva kunne vi gjort for den stakkars piken med svovelstikkene? Vi kunne tatt henne inn i varmen! Hva kan vi gjøre for dagens jente med heroinsprøyta dinglende i armen? Det samme. Ta henne imot. Ikke én gang, men mange, mange ganger, fordi hun, som de fleste, vil falle ut av våre velmenende «opplegg». Blir vi skuffet over den utakknemmelige heroinavhengige som ikke vil bli «reddet» viser vi bare at vi ikke har forstått noe som helst av situasjonen hennes. Drømmen om lykken er sterk. Særlig når hennes tro på seg selv og sine muligheter til å oppnå i hvert fall en viss grad av tilfredshet er svak. Til sist blir verden som oftest så innsnevret, håpet så tåkete og fjernt at det eneste lyspunktet er en sprøyte.

Men, av erfaring vet vi at hvis samfunnet orker, vil og mener alvor med sine fagre ord om medmenneskelighet, inkludering og respekt for våre pasienter, så vil vi kunne hjelpe mange. Hvis vi aksepterer tilbakefall, løgnaktighet, skuffelser, brutte avtaler, dobbeltmedisinering, svindel og bedrag og ser på dette som en naturlig del av hele problempakken, vil vi kunne komme langt, mye lenger enn å skyfle stoffmisbrukerne fra det ene oppholdsstedet etter det andre i sentrum av Oslo, for eksempel. Og uten å gi dem gratis heroin.

En stor fordel er det å komme så tidlig som mulig inn i de unges liv. Det krever mye mer å hjelpe en misbruker som bruker heroin intravenøst enn en som ikke har prøvet dette kicket. Samtidig må vi vende blikket mot oss selv, mot et samfunn som higer etter stadig større materiell velstand og mindre medmenneskelighet. Vi må blant annet spørre oss selv om det er moralsk forsvarlig å passivt se og derfor stilltiende akseptere at mange av våre unge går til grunne. Hva om vi sa: «Jeg finner meg rett og slett ikke i at du, som er mitt medmenneske, dreper deg, langsomt og sikkert over år!» Hva da?

Da tror jeg vi ville kunne finne løsninger som både tilgodeser stoffmisbrukerens behov for autonomi, verdighet og respekt og samtidig tok etisk og moralsk hensyn til samfunnets medfølelse og ansvarsbevissthet, indignasjon og anstendighetssans. Dette ville kanskje lede til færre dødsfall og en større grad av samarbeid med stoffmisbrukeren. Og alkoholikeren! Han eller hun er ikke smittsom. Som oftest er de vennlige og samarbeidende. Det er i alle fall min erfaring etter over 40 år i bransjen. Det kan gå bra. Hvis politikerne ville hjelpe dem med annet enn ord.

Dag Coucheron er lege, spesialist i psykiatri, psykoanalytiker og veileder i psykoterapi.

Teksten sto på trykk i =Oslo november 2009.