Petter Uteligger skriver om =Oslo
Et kapittel i den nye boka «Petter Uteligger – En fortelling fra gata» handler om det som skjer hos oss =Oslo i Skippergata. Les det her.
Sammen med Eivind Hofstad Evjemo har Petter Nyquist skrevet bok om de opplevelsene han har hatt på gata i Oslo, siden han for et par år siden valgte prøve uteliggerlivet. Det ble en TV-serie, som siden har hatt flere oppfølgere. Her skildrer han hvordan det var å møte =Oslo-selgerne i Skippergata 14, som er stedet hvor vi har både redaksjon og distribusjon av bladet vårt. Med tillatelse fra Petter og Kagge Forlag gjengir vi kapittelet om oss under.
Havna i Skippergata
Jeg passerer noen dealere som jeg har kommet på nikk med. De labber opp og ned denne gata med hendene dypt plantet i lommene og med stressede, harde grin over ansiktene. De er på mange måter gatas fotsoldater, de som sørger for at «stæsjet» havner på riktig sted, i riktige hender og i riktige lommer. Noen av dem er selv rusavhengige og påtar seg all risikoen på vegne av bakmennene.
I starten syntes jeg disse lugubre typene virka skremmende, men nå veit jeg at de fleste av dem ikke vil noen noe vondt, at de bare vil få unna ting. For dem er dette en vanlig dag på jobben, de har oppgaver som skal løses, varer som skal selges, arbeidsgivere å tilfredsstille.
I en periode forbandt mange navnet Skippergata med noe farlig, et sted som folk ikke ville ferdes i. Det var i en liten periode da Oslo kommune iverksatte tiltak for å flytte det åpne rusmiljøet vekk fra Plata, og miljøet mista en fast geografisk tilhørighet. Mye av aktiviteten spredde seg oppover i byen. I den perioden var området rundt Skippergata belasta med mye prostitusjon, vold og hallikvirksomhet.
Sånn er det ikke nå. For mange som bor på gata, betyr Skippergata trygghet. I dag ligger noen av byens viktigste tilbud til vanskeligstilte, steder som har de laveste tersklene i landet, nettopp i Skippergata: Kirkens Bymisjons 24SJU, Møtestedet og =Oslo.
Jeg ser to unggutter som står og henger utenfor Møtestedet, en fyr i Iron Maiden-T-skjorte, den andre i busserull og med et hårbånd rundt hodet. Ingen av dem er en dag over atten. Lurer på hva de har viklet seg inn i, hva som førte dem hit. Tenker på om foreldrene deres veit om hva sønnene deres egentlig driver på med? Bortenfor står de eldre, erfarne =Oslo-selgerne og småsnakker. Jeg tenker: En gang snublet også de over disse tersklene for første gang.
Det er få steder jeg føler meg så velkommen som på =Oslo. Det danner et knutepunkt for mye av aktiviteten på gata, fungerer som både jobbkantine, pauserom og informasjonssentral. Alt i ett. For min del er det også der jeg går for å møte venner, folk jeg ikke har sett på ei stund. Her kan jeg også legge igjen beskjeder til dem jeg ønsker å få tak i. Mitt eget nummer ligger bak disken for dem som vil ha tak i meg.
Da jeg kommer inn, har de fleste allerede vært og hentet bladene sine og tatt plass på utsalgsstasjonene rundt om i byen. På ei tavle på veggen bak disken står det at selger 1402 står på Youngstorget. 0743 står foran Glasmagasinet. 1043 på Vinmonopolet på Grünerløkka. En slapp kar med rockehår sitter og skreller mandariner ved et bord. Deler ut til folk rundt seg. En yngre fyr sitter og leser i bladet, mens han noterer noe på en lapp.
«Jeg bare noterer stikkord.»
«Du setter deg inn i hva som står der?»
«Det er jo mange som lurer på hva innholdet er også, det er ikke alle som kjøper uten å være kritiske. Og det er bra, man skal ikke kjøpe bare for at de syns synd på meg. Det skal være bra stoff.»
«Hva er argumentene dine nå, da?»
Han begynner å lese fra lappen: «Ønsker du å hjelpe vanskeligstilte og rusavhengige i Oslo ut av kriminalitet og tigging og inn i en jobb de kan være stolte av? Har du lyst til å støtte =Oslo med noen kroner? 50 kroner går til selger, 50 kroner går til redaksjonen.»
«For meg ser du ikke egentlig ut som en rusavhengig, om jeg kan si det på den måten, men en helt vanlig fyr?»
«Det er mange som ser helt vanlige ut som sliter. Jeg tok opp videregående i fjor og brukte stoff hele tida. Strøyk i matte, men de andre fagene klarte jeg. Så havna jeg på sykehus, før jeg skulle opp i norsk, da hadde jeg tatt en overdose her i Oslo. Da jeg våkna, dro jeg ut alle ledningene som var festa til kroppen, og dro på eksamen allikevel. Jeg fikk faktisk en treer.»
En medtatt fyr med en pose i hånda står og snakker med den =Oslo-ansatte bak disken. I en flerre i posen ser jeg en grå toalettmappe. Håret er bustete. Det ser ut som om han sovna i feil leilighet, hadde fått en brå oppvåkning og måtte slenge tinga sine ned i en pose før han blei hivd ut. Han glemte jakka. Jeg ser abstinensene klø i fingrene hans, i beina, hører stemmen skjelve der han står og diskuterer med den ansatte på =Oslo.
Han har havna bakpå og veit det, han har ikke de pengene han trenger for å kjøpe blader. En friskmelding er kanskje så mye som én times tigging unna. Jeg kommer i prat med Andreas, en jeg kjenner fra før. Han er like gammel som meg, har mørke øyne og dyp, radiovennlig røst. Han forteller at det er i abstinens folk gjør dumme ting, raner kiosker og overfaller gamle damer.
«Folk blir så desperate at de gjør nesten hva som helst. Det ser man særlig når rusmisbrukere havner på glattcelle, taua inn for små beslag. Når de da kommer ut, uten dopet sitt, uten penger og med stigende absintens, da kan de være farlige. Jeg skjønner ikke hvordan politiet tør å holde på sånn.»
