
Petter jobber dag og natt med nye TV-prosjekter
Som barn fikk Petter Nyquist ADHD-diagnose. I vinter ble han hele Norges Petter Uteligger. Nå avslører han at han lager flere programmer med rusavhengige for TV2.
Petter Nyquist har alltid hatt en sterk trang til frihet. Som voksen lever han av den. Da han var barn, ble moren hans bedt om å ta ham med til lege. Parktantene hadde gitt opp gutten som bare sto ved gjerdet og skrek. Petters egen tante nektet å følge ham til barneparken, som var et populært alternativ til barnehage på 80-tallet.
– Jeg rømte derfra et par ganger også, forteller Norges nye folkehelt.
Hos legen fikk han diagnosen ADHD. Han kjenner seg fortsatt igjen i symptomene. Søvn har han lite behov for. Før han møter oss klokka ni om morgenen, har han jobbet til tre om natta. Han har alltid mange baller i lufta, og gleder seg mer til å stå opp enn til å legge seg. At han ikke fikk artium fra gymnaset, skyldes ikke latskap.
– Jeg er mye mer praktiker enn teoretiker. Jeg vil se og føle ting selv. Lesing har jeg slitt med å konsentrere meg om. Matte kunne vært dritgøy hvis læreren var sånn som i TV-programmet Siffer. Det var vel et par lærere på skolen min som kunne ha vært bytta ut.
Når unge Nyquist fikk tilbake eksamener i fransk, sto det et stort spørsmålstegn fra sensor på arket. Likevel sto han i faget. Han kjøpte fasiten til en bok som lærerne ofte stilte spørsmål fra. Han lærte svarene utenat. At han ikke forsto de franske frasene, hindret ham ikke i å briljere med dem muntlig.
Ingen spør om han har artium når han reiser verden rundt og filmer. Han har vært kameramann på Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen. Snart skal han til Nordpolen igjen og filme for TV-kanalen National Geographic. Det blir åttende gang han er der. Første gang var han 20 år, og veldig nysgjerrig.
– Jeg fikk bli med Børge Ousland på hans andre kommersielle tur, i 2000. Det er det viktigste valget jeg har tatt i livet. Jeg fant ut hvordan jeg kan sette meg mål og prøve å nå dem. Jeg merket følelsen av å mestre og evnen til å gjennomføre.
Petter gikk med dundrende underskudd på turen, og måtte ta opp lån. Men han hadde funnet ut hva han ville. Han lærte seg visuelle dataverktøy, og startet produksjonsselskapet Flash Studio sammen med en venn. Han filmet flere dokumentarer for BBC, og fotograferte til tidsskrifter og bøker. Han filmet, produserte og regisserte programmer for NRK, alltid med friluftstema.
– Det fins folk som er flinkere enn meg til å gå langt på ski og klatre i høye fjell. Evnen til å dokumentere det samtidig er det færre som har. Derfor følte jeg også at jeg kunne klare å bo på gata og filme samtidig.
Petter filmet så å si alt selv i TV-serien Petter Uteligger. B-fotografen bidro bare med pene gatebilder. En gang traff han og regissøren tilfeldigvis Petter på gata. En annen gang møttes de i en hule hvor Petter sov. Ellers hadde Petter bare kontakt med sine nye venner fra gata. Han var sikker på at kamerautstyret ville bli stjålet i løpet av de 52 døgnene i Oslo sentrum. Klokka på armen hadde han byttet ut med en billigere utgave.
– Jeg var påvirket av media, og forberedt på både ran og vold. Det opplevde jeg ikke i det hele tatt. Hva som er skummelt, det avhenger mye av ditt eget hode. Man kan oppfatte en situasjon som skumlere enn den er. En natt lå jeg ved enden av Domkirken, mot Karl Johan. Jeg våkna av en som sto rett over ansiktet mitt og skrek til meg. Hadde jeg vært rusa, hadde jeg kanskje slått. Jeg ble beskyldt for innbrudd i en bil i nærheten. En annen gang skvatt jeg av en som kom hoppende rundt et hjørne i mørket. Han ville bare gi meg en bagett.
Noe av det mest ubehagelige han opplevde som uteligger, var «helgespeederne». Det vil si yngre folk som ruset seg på amfetamin i helgene. De kom inn i parkeringshus mens han overnattet der.
– De var kjempegira og ukontrollerbare. I det ene øyeblikket beklaget de at de vekket meg, i det neste spurte de om jeg ville ha bråk. Da følte jeg meg skikkelig utilpass. Natt til juleaften fikk jeg besøk i hula mi ved Oslo S. Da jeg hørte at det var en eldre person som kom, forsvant all frykt.
Petter var aldri redd for de gamle traverne i byens rusmiljø, selv om de gjerne blandet amfetamin med andre stoffer. Etter et døgn på gata, ble han kjent med =Oslo-selger Svein Stang. De delte en kreativ rastløshet.
– Svein tok meg med til en parkeringsplass ved Blindern. Der hadde han sett noen materialer. En sofa, en halvdel av en kommode og noen paller. Jeg skjønte ikke hva han skulle bygge av det. Da ble han forbanna, og trodde ikke på at jeg hadde vært på tur før. Jeg ser Oslo med helt nye øyne nå. Det handler om å bruke det man har. Svein graver i alle konteinere. Det vi kaster, det har verdi for ham. Nå sitter han og mekker på en barnevogn han skal gi til datteren min. Han holder alltid på med noe.
Ressursene til de rusavhengige på gata har inspirert Petter til to nye TV-prosjekter. Detaljene er hemmelige, men han avslører at det blir mer fra rusmiljøet.
– Jeg vil vise hvordan folk fungerer i en annen setting enn på gata. Her skal vi ut av Oslo. Jeg tipper at noe kommer på TV 2 før jul, og noe på vårparten neste år.
Over 700 000 fulgte Petter Uteligger på fjernsyn og nett. Petter har også fått mange henvendelser etterpå. For første gang klarer han ikke å svare på alle meldinger han får.
– Noen foreslo at jeg kunne lage serien Petter eldreligger. Der skulle jeg teste eldreomsorgen, men tittelen ga meg litt andre assosiasjoner. Jeg må holde meg til det jeg er god på. Det skinner gjennom hvis jeg er genuint interessert. Jeg får meldinger fra folk som håper vennene mine fra serien er ute av rusen. Så enkelt er nok ikke livet.
Petter forteller at alle har krav på et sted å overnatte i Oslo. Få sover ute. Som uteligger fikk han vite at han kunne gå til Legevakten og bli sendt på akuttovernatting. Han takket nei. Etter 52 dager ville han gjerne fortsette som uteligger med kamera. Han føler han kunne holdt på en evighet, uten å gå tom for historier. Arbeidsgleden har han kanskje med seg hjemmefra. Moren drev flere gullsmedforretninger, i førti år.
– Hun prioriterte jobben vel så høyt som familien. Når jeg besøkte henne på jobb, måtte jeg trekke kølapp for å få snakke med henne.
Petter traff også «næringsdrivende» på gata. Det koster å finansiere et liv med illegale stoffer. «Tid er penger», svarte en av hans nye venner på spørsmål om hvorfor han gikk så fort. Petter kastet ikke bort tida til dem han traff. Han stilte spørsmål rett fra levra.
– De likte at jeg ikke gikk rundt grøten. De var veldig direkte selv. Hvis noen ikke likte meg, fikk jeg høre det. Når jeg ringer Svein, må noen fra hospitset gå opp og spørre om han vil komme ned og snakke med meg. Det gidder han ikke alltid. Dessuten har han telefonskrekk. Han har hatt egen telefon, men han glemmer å lade den.
Petter holdt seg unna rusmidler i TV-serien, bortsett fra litt alkohol. Tidligere har han testet litt av hvert. Det handlet om å prøve, ikke om å fortsette, forsikrer han. Heroin har han aldri prøvd. Nå vil han fortsette å hjelpe rusavhengige, også utenfor skjermen. Han snakker stadig med sine nye venner, og har kjøpt støvsuger til =Oslo-selger Christer. Svein har kjøpt seg støvsuger selv.
Petter Nyquist er ingen grubler. Han setter ting i verk, og gjør det beste utav det. På fjellturer har han gjort feilvurderinger, og gått tom for mat og drikke.
– Det er mye jeg ikke har lykkes med. Det er lett for folk utenfra å kalle det en fiasko, men jeg ser det positive i ting. Jeg synes for mange mennesker triller for dårlige terningkast på seg selv, avslutter han.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.

