Per er de uperfektes venn

Siden Per Fugelli var ung, er perfeksjonismen blitt mye verre. Han etterlyser leger med grenser, og folk som er sin egen målestokk.

Tekst: Kari Bu
Foto: Dimitri

Per Fugelli står ved det store stuevinduet sitt på Grønland i Oslo. Han ser noe farlig utenfor. Det er ikke afrikanerne og østeuropeerne fra leiegården vis á vis. Det er heller ikke moskeen borti gata. Det er ikke en gang tiggerne og de rusavhengige. Nei, han ser ned på nabolagets store skrekk: en islagt plass hvor det aldri blir strødd om vinteren.

– Her kan jeg stå og se folk falle. Det er alltid noen fantastiske, akrobatiske øvelser i luften, sier professoren.

Han har bodd i samme leilighet i Urtegata siden 1992. Han vil bo i et levende og ekte menneskesamfunn. Og så liker han seekh kebab, en slags pølse uten skinn. Selv er han nokså tykkhudet. Han vet ikke hvor mange drapstrusler han har fått for å mene noe offentlig. De går rett i søpla. Han gir aldri opp de tre grunnverdiene sine: rettferdighet, retten til å være seg selv, og nok-punktet.

Det siste er han kanskje best kjent for. «Slapp av», sier Per, der andre jager etter et enda tryggere liv. Bør ikke en sosialmedisiner like at folk lever sunt og leser seg opp på farer?

– Vi er blitt stormannsgale, og tror vi lever i himmelen. Vi glemmer at vi bor på jorden, og her skjer faenskap. For å bli trygge, må vi godta at livet er et risikoprosjekt. Det er med på å gjøre det vakkert og spennende. Går du inn for null risiko, setter du deg i et veldig kjedelig fengsel.

Han synes folk har for stor tillit til legene, vitenskapen og teknologien. Alt kan ikke fikses. Mye kan vi ikke beskytte oss mot. For seks år siden var han på oppdagelsesferd i Afrika. Der hvor Den Hvite Nil forlater Victoriasjøen, fant han et forbilde.

– Jeg traff medisinmenn og tradisjonelle helbredere. En av dem ble en fantastisk læremester. Han gikk gjennom landsbyen med et håndmalt skilt, hvor det sto: Clinic. Under sto tittelen hans: Professor Good Enough. For et fantastisk navn! Jeg fikk bli med ham en dag i praksisen. Han demonstrerte at leger må være leger med grenser. De må være ærlige om det de ikke kan.

– Trodde du at du skulle fikse alt da du begynte som lege?
– Nei. Jeg var så heldig at jeg begynte i praksis på Værøy og Røst.

Per har lurt seg inn på favorittemnet: Folkene i Værøy og Røst. De som har realistiske forventninger til livet. De som vet at de ikke lever i himmelen, og at legene ikke er Gud. Kanskje fordi de har en annen gud. I hvert fall hadde de det på 1970-tallet, da doktor Fugelli var blant dem.

– Det fine med Gud var at han virket litt som et beroligende middel. Folk visste at mennesket og vitenskapen ikke har all makt. Kanskje fins det til og med et etterliv. Dermed ble de ikke så besatt av å leve lengst mulig, for enhver pris.

Han minnes en av pasientene sine. Martina hadde uhelbredelig kreft. En av doktorens oppgaver var å spare på morfinen. Ble det for mye, mistet den sin smertestillende virkning. Martina trodde både på doktor Fugelli og på bønnehelbrederen Esekiassen. Hun fant stor trøst i sistnevntes telefonbønner. En uke var været så dårlig at Esekiassen ikke kunne nås på telefon. Den uka måtte Martina ha fem ganger så mye morfin. Per var like lettet som pasienten da telefonnettet fungerte igjen.

Helbrederne nordpå var helst idealister. Doktoren snakket pent om dem, men rådet folk å komme til ham først. Bønn kunne lindre smerte, mente han, men svulster fjernes bedre med medisinsk behandling. I dag er folkemedisinen blitt alternativ – en bås som rommer alt fra kiropraktikk og akupunktur til homøopati og healing. De aller fleste alternativmedisinske terapeuter ærlige og skikkelige folk, mener Per. Men det vil alltid være noen som skor seg på syke menneskers håp og frykt. Hva skal vi gjøre med dem? Han råder oss til å bli venn med døden.

– Jeg skulle ønske vi kunne godta at vi på et tidspunkt ikke kan bli helbredet. Vi må akseptere at vi skal dø. Da kan vi gjøre siste akt så verdig som mulig. Men noen får panikk. De jakter verden rundt på mirakler som ikke fins, enten det er en voodoo-trollmann i Indonesia eller verdens bestes sykehus.

Per har ikke tenkt seg noe sted. Siden han fikk kreftdiagnosen i 2009, har han stått pent i alle helsekøer på norsk jord. Det får være bra nok. De beste kreftklinikkene i USA har ønsket ham velkommen (mot betaling), men han foretrekker sjelefred. Det får han av å leve akkurat som før. Men noe må vel ha endret seg med sykdommen?

– Jeg er blitt mer nysgjerrig. Før var jeg en rutinemessig, sløv hedning, slik mange i Norge er. Nå tenker jeg at det skal bli spennende å se hva døden er. Jeg er ikke sikker på at det bare er tomhet og støv.

Sykdomsperioden har også mildnet synet hans på aktiv dødshjelp. Før var han glødende imot. Så møtte han pasienter som hadde det verre enn ham selv.

– Jeg er blitt usikker i dette spørsmålet. Jeg forstår bedre de som er for. Selv har jeg ikke vært så ille plaget, men jeg har snakket med medpasienter. Av og til har jeg tenkt at de burde få lov til å dø, hvis de selv ønsker det.

Det fins mer han har skiftet mening om. Da røykeloven skulle innføres, sto Per på barrikadene. «Talibansk, puritansk og formyndersk» kalte han en kampanje for loven. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten fikk gjennomgå. I dag har pipa en annen lyd:

– Høybråten gjorde et modig og klokt valg. Det var en lov i rett tid. Men hør: Jeg var først og fremst imot fremstillingen av røykere som dumme. I en kampanjefilm hørte vi lyden av løse skruer da en røyker ristet på hodet.

Vi har støtt på en annen av Pers grunnverdier: retten til å være seg selv, med verdighet. Uansett om du stemmer med glansbildet. Når Per foredrar om dette, kommer tusen studenter og hører på. Ikke prøv å være så forbanna flink, sier han. Gi faen i å være så sterk og usårbar. Du får det best som et vanlig, ufullkomment menneske. Satser du alt på å få CV-en eller kroppen til å skinne, blir du en jævla egoist. Og hvem vil egentlig ha perfekte venner?

I det gamle Persia var det tre slags leger: Knivlegen, urtelegen og ordlegen. Per skriver stadig ut resepter på ord. Han har ikke en gang hemmelig telefonnummer.

– Mange unge sier at det gjør godt å høre meg snakke om dette. Jaget etter det perfekte er blitt mye, mye verre enn da jeg var ung. Vi har godt av å lete etter talentene våre og forbedre oss. Men du må være din egen målestokk. Prøv å få til noe som er viktig for deg. Ikke sammenlign deg med målestokker andre setter opp. Vi blir alle tapere hvis vi skal ligne Justin Bieber eller Petter Northug. Du trenger heller ikke å være flink til noe for å ha glede av det. Jeg er en tømmerstokk på dansegulvet, men jeg liker å danse. Jeg synger som en skarv, men jeg er glad i å synge.

Han er sikker på at dyrkingen av flinkhet og styrke er en viktig årsak til stoffmisbruk i vår tid. Folk får tidlig en følelse av at de ikke er gode nok. De får behov for å flykte og bedøve seg. Hvordan ble det viktigere å være perfekt enn å være seg selv? Som vanlig kan Per illustrere med tre punkter:

– For det første har kapitalismen fått monopol. Konkurranseøkonomien roper Vekst, Effektivitet, Vinn eller Forsvinn. Den dyrker styrke og forakter svakhet. For det andre har vitenskap og teknologi gjort utrolige framskritt. Dermed tror vi at vi kan designe livet og forebygge alt trøbbel. For det tredje er Gud død for de fleste av oss. Gud hjalp oss til å forsone oss med vår egen og tilværelsens feilbarlighet. Han var glad i deg uansett feil og mangler. Det var en veldig trøst for mange.

Er det ikke foreldrenes oppgave å være glad i oss uansett? Skal vi ikke ha med oss den veldige trøsten hjemmefra? Per mener foreldre har et vanskelig dilemma. De vil at det skal gå ungene vel. Da må de delvis godta samfunnets målestokker. Iblant må de presse ungene inn i konkurranseøkonomiens tvangstrøye. Folk kunne trengt enda modigere foreldre, mener ordlegen.

– Tenk om gullstandard i oppdragelsen var å pushe fram barnets eget grunnstoff. Å gjøre ungen trygg på at du blir sett og godtatt som deg. Ikke som det andre vil du skal ligne. Vi har ulike anlegg. Foreldre må tørre å gjøre ungen trygg på det den er, med sine svakheter. Det gir mennesket best bærekraft gjennom livet.

Du kan ikke lese om Fugellis fantastiske liv på Facebook. Han er ikke der. Og hvis han var der, ville han nok fortalt om baksiden også. Om søvnproblemene. Om at han aldri bygde opp noe fagmiljø på Universitetet i Oslo, slik stillingen hans tilsa. Om at han kolliderte to ganger på samme dag (nå har han ikke hatt bil på 24 år). I den nye boka «Per – glimt av min far» byr han på feilene sine, i samtale med sønnen Aksel.

Stadig flere menneskelige feil får sin egen diagnose. DSM er manualen med mentale lidelser, utgitt av den Amerikanske Psykiaterforening. Omtrent hvert tiår oppdateres den med flere hundre nye diagnoser. Det er Per veldig imot.

– Mer og mer av det vanlige livet blir sykeliggjort. Beskjedenhet, frykt for eksamen og trøbbel med naboen får sin egen diagnose. Og selvfølgelig fins det en pille eller en psykoterapi.

– Er legemiddelidustrien like fæl som konspirasjonsteoriene sier?
– Det er klart den vil gjøre mest mulig til sykdom, for å tjene penger. Men vi kan ikke bare skylde på industrien. Det er også forskningen og tidsånden. Mange mennesker i bortskjemte land forventer at det normale er lik det ideelle. Små avvik fra glansbildet vil de rette på. Da blir det betraktet som diagnoser. Kropp, helse og medisin er blitt religion.

Per forteller om en mann han så på TV. Han brukte utrolig mye tid på kroppen, huden og håret. Han sa: «Kroppen er mitt tempel». Slikt fyrer opp en aldrende professor.

– Onde handlinger er nesten gått av moten. Isteden er det blitt en synd å ha feil kropp. Mange får dårligere samvittighet av hvordan de ser ut enn av hva de gjør. Dårlig livsstil er nesten blitt verre enn dårlig moral!

Kjernen i Pers moral er å se folk, særlig de mindre privilegerte. Han forsømte kanskje doktorgradsstudenter på Blindern, men han nikker og smiler til romfolk.

– Det er greit at ikke alle vil gi tiggere penger. Men det går i hvert fall an å se dem. Da opplever du at mennesket er menneskets lykke. Du trenger ikke å snakke en gang. Det tar to sekunder å se på et menneske med et vennlig uttrykk. Noe av det verste for folk er å ikke bli sett. Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å føle seg som et tomrom.

Han snakker med Erlik-selgerne også. Har han kjøpt bladet allerede, sier han fra, isteden for å gå rett forbi. Per er til og med på talefot med dopselgerne langs Akerselva. Da han fikk cellegift på Ullevål, likte han å gå hjemover langs elva. Han var blek, mager og slapp i øynene.

– Jo verre jeg så ut, jo flere tilbud fikk jeg. En gang brettet jeg opp ermet og viste dem en gulblå blødning under huden. Da tror jeg de ble jævla imponert. Men jeg sa nei til alt de bød på, til og med ketogan.

Ketogan inneholder et smertestillende middel i morfingruppen. Per ble godt kjent med medikamentet på sykehuset.

– Jeg har vært lykkelig tre ganger i livet. Det var da jeg fikk ketogan intramuskulært etter operasjoner. En ting er smertelindringen, men det er mye mer. Det varierer kanskje fra person til person. Jeg svevde i et himmelsk velvære. Det var ingen framoverrettet tenkning. Alle problemer, skyld og sorg var slettet. Jeg er sikker på at jeg er i faresonen for stoffmisbruk.

Den mest utsatte er han kanskje ikke. Det er 20 år siden han sluttet med pipe og sigaretter, selv om han elsket å røyke. Og da kona ikke ville bli med ham å røyke hasj, droppet han hele greia.

– Vi var i regnskogen på Yucatán-halvøya i Mexico. Et vidunderlig, hellig sted. Der var det et flere tusen år gammelt Mayatempel, og brøleaper i trærne om natta. Du fikk kjøpt vakkert utskårne hasjpiper, og så mye hasj du ville. Jeg hadde så lyst til å leie hengekøye og ligge i regnskogen og røyke. Men jeg ville ikke gjøre det alene.

Per ble også fristet av hasjselgere i månelys i Marokko. Sønnen Aksel mener han skryter på seg mer bohemliv enn han egentlig har hatt. «Jeg frika ut et år», sier Per i boka hans. Han var ung, gikk på Bohemian jazzclub og ga seg visstnok lysten i vold. Nærmere research viser at klubben var en kafé som kun holdt åpent søndag formiddag. Gamle naboer fra Stavanger forteller at Per sjelden var ute etter klokka åtte, når han la den 13 år yngre broren Frode.

Som barn ville han bli gartner. I dag ville han blitt lege på nytt, hvis han fikk et ekstra liv. Men ikke ordlege i et bortskjemt samfunn. Han ville praktisert yrket i Sierra Leone, hvor det er 120 000 innbyggere for hver lege. I Norge er vi 246 personer per lege. Urettferdighet bryter med Pers tredje grunnverdi. Han vil ha et samfunn som skaper og deler gode levekår. Ikke minst med folk fra andre deler av verden. «99,99 prosent av deres cellekjerner er de samme som våre», argumenterer han.

Når han sier at Fremskrittspartiet sprer fremmedfrykt, får han meldinger av typen «Jeg vet du skal dø og håper det blir pinefullt». Før ville avsenderne helst avlive ham selv. Nå har de fleste fått med seg den alvorlige sykdommen hans. Men Pers dårlige nattesøvn skyldes verken kreft eller trusler.

– Jeg har en slags kronisk søvnnevrose. Det skjer ting i verden som opprører meg. Jeg blir så engasjert at jeg liksom ikke klarer å koble av. Det burde flere rammes av. «Du må ikke sove,» skrev Arnulf Øverland. Men det er slitsomt.

Sosialmedisinerens pasient er samfunnet. Det er vanskelig å gi det en sovepille. Kanskje burde også fastleger ta temperaturen på samfunnet. Vi holder fram noen menneskeidealer som ingen stemmer over ens med, sier Per. Mange klarer ikke å leve opp til idealet, og kommer til legen med ulike følger av trøtthet og misnøye. Andre lider av bekymring, frykt og konsekvensene av det. Samfunnet har plantet innbilde risikoer i dem. «Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», uttalte Per en gang.

Vi må forlate Grønlands bakgater før det blir mørkt. Ellers blir det vanskelig å se hvor det er glatt.

– Vi sees om ti år, sier Per. – Jeg hadde siste operasjon for et år siden. Nå ser det veldig lovende ut på kontroll.

Han er et levende bevis på sin fremste læresetning: Livet er et blandet regnskap, men vi kan likevel være glade.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, mars 2015.