Uteseksjonen jobber med de mest utsatte på gata i Oslo sentrum, og få kjenner de åpne rusmiljøene i hovedstaden bedre enn dem. Vi fikk bli med Elise og Mahad en dag på jobb.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Arbeidsdagen starter med et møte der medarbeiderne deler inntrykk fra dagen før. I dag er det mest dramatiske vi får høre om en inndratt luftpistol. Ellers har det vært drikking i Vaterlandsparken, unge voksne som røkte hasj og inviterte til en runde basket, og noen som solgte Rivotril til 250 kroner brettet. Utenfor den nedlagte puben Stargate kom en full, eldre mann bort til Uteseksjonens patrulje og trodde de var politiet. «Tydelig irritert på politiet», står det i notatene. Uteseksjonen observerte røyking av crack og fikk høre at de som solgte stoffet insisterte på å få betalt i euro eller kryptovaluta.

En oppsøkende patrulje består av to personer. I dag skal vi få bli med Elise Duus Molven og Mahad Abdi Jama ut, men først må Mahad printe ut lister over folk som er meldt savnet. De fleste har rømt fra institusjoner. Det skal mye til før Uteseksjonen legger inn en savnet voksen i sitt system. Da skal det være fare for liv og helse. De har lavere terskel for folk under 18 år.

– Han her kjenner jeg fra før. Sist noen så ham, hadde han på seg disse klærne, sier Mahad.

Han peker på skjermen. Der står det også litt om ut­seende, mulige oppholdssteder og eventuelt andre ganger personen har vært savnet.

Sprer seg om sommeren

Elise fyller en veske med vannflaske, antibac og Oslo kommunes solkrem. I tillegg tar hun med røykefolie til heroin for å forebygge sprøytebruk, kjærlighet på pinne og Nalokson, som er motgift mot opioider. Til slutt henter hun skjemaer som må fylles ut hvis noen vil ha videre oppfølging fra Uteseksjonen eller billett til hjemkommunen. Hjemreiseordningen er for dem over 18 år, som barnevernet ikke har ansvar for. Uteseksjonen kan bidra til kontakt med hjelpetilbud på hjemstedet.

Elise og Mahad har jobbet mye sammen. De er ute 18 timer i uka, og så hender det de har nattevakt.

– Noen synes det er skamfullt å være i miljøene på dagtid og handler om natta isteden. Men natta er betraktelig roligere enn kvelden. De fleste har et sted å bo og en døgnrytme. De som er våkne nattestid, er gjerne de som bruker sentralstimulerende midler, forteller Elise.

Mahad sier at mye kan skje i helgene, men det er som regel knyttet til fyll. I det åpne rusmiljøet i Storgata møter de de samme menneskene enten det er fredag kveld eller mandag kveld. Om sommeren sprer folk seg mer til parker og parkeringsplasser, så Uteseksjonen får større områder å dekke. Om vinteren begrenser de åpne rusmiljøene seg til Storgata, Vaterland, Oslo S og parkeringshus.

Vi går til Kristparken på Hammersborg, men her er det ingen så tidlig i dag. Mahad og Elise går 10 000–15 000 skritt hver dag og kjenner alle kroker av Oslo sentrum. Elise peker på en vegg noen har brukt som dagbok.

– I hjørnet her er det en lang fortelling om Eva og Abdi. Jeg tror Eva skriver om seg selv i tredjeperson.

Snakker samme språk

Elise har jobbet i Uteseksjonen i sju år. Blant folk som ennå ikke kjenner henne, kan hun bli tatt for å være politi. Mahad har fem års erfaring, og blir ofte tatt for å være en del av miljøet. Når vi kommer til Storgata, ser vi ti menn og én kvinne utenfor Kiwi. Snittalderen ser ut til å være over 50, men Elise sier de kan se eldre ut enn de er.

– Her tar vi et sveip på stemningen før vi kontakter folk. Nå er det veldig rolig, men om ettermiddagen og kvelden er det ikke uvanlig med 50–60 personer her. På dagtid er noen hjemme og sover, noen henter LAR-medisin, noen får oppfølging på sykehus eller er i møte med Nav. Etterpå kan de komme hit for å prate, kjøpe det de skal ha til kvelden og til neste morgen.

Når det samler seg 60 stykker her, kan fem av dem være unge, forteller Mahad. Nå ser ingen ut som de er under 40. Elise spør to menn om de vil snakke med oss. Det vil de ikke, men én av dem vil selge oss beroligende piller. Vi takker nei både til pillene og til et smykke vi blir tilbudt av en kvinne. Så setter vi kursen østover.

– Jeg pleier å være mest på Vaterland, sier Mahad.

– De fleste som oppholder seg der har samme kultur­elle bakgrunn som meg. Jeg kan lettere oppnå kontakt og tilby hjelp ettersom vi snakker samme språk.

Til høyre ligger Vaterlandsparken, til venstre den nedlagte baren Stargate. Unge menn fra Midtøsten og Nord-Afrika oppholder seg på «Stargate-siden». Her er det mye omsetning av cannabis, mens parken gjerne har godt voksne som drikker alkohol.

– Her er folk skeptiske til kamera, så du skal ha en god relasjon for å spørre noen om de vil stille opp i bladet.

Oppsiktsvekkende kledd

Elise og Mahad ser ingen de kjenner godt. Vi går under Nylandsbrua, et område innrammet av betong. Her har det vært forsøk på å skape et trivelig byrom, blant annet med lekeapparater, men vi kan ikke si at vi trives.

– Ser du barn leke i et rusmiljø, kan du bli bekymret, men dette er nærmiljøet til de som bor her, og vi ønsker ikke å jage dem vekk, sier Elise.

En mann går og snakker med seg selv, og er åpenbart for syk til å snakke med oss. Ei jente går med boblejakke og munnbind. Kan hun være en av de savnede?

– Rar bekledning på en varm sommerdag. Det gjør det vanskelig å se alderen, men hun skiller seg ut, sier Elise.

Jenta går ned til elva, og Mahad ringer en annen patrulje som kan holde utkikk etter henne. Da han begynte i Uteseksjonen så han minst ti mindreårige her til enhver tid. Situasjonen kan endre seg fra år til år. En periode holdt en gruppe svensk-somaliere til i området. Det er ulike årsaker til at folk forlater miljøet. Noen kan havne i fengsel, andre kan ha flyttet utenlands eller fått barn.

– Har du omsorg for barn og selger illegale rusmidler eller oppholder deg i rusmiljøet over tid, så må jeg varsle barnevernet. Jeg hadde en klient som sto her og solgte hele dagen før kona ble gravid. Det var jeg veldig tydelig på at han ikke kunne fortsette med. Det skjønte han, og han har ikke vært her siden, sier Mahad.

Elise synes det er vanskelig å se på de unge om de er over eller under 18. Uteseksjonen bruker ikke sosiale medier for å identifisere folk, selv om særlig jenter med traumer kan bruke mye tid der. De unge voksne som selger rusmidler bruker også sosiale medier, men da helst private kontoer som ikke kan søkes opp.

Sov på parkeringsplass

Langs Akerselva er det ren idyll, og dagens viktigste våpen er solkrem. Nå er det ingen andre enn oss her, men på Christian Krohgs parkeringsplass finner vi sikre spor av Uteseksjonens klienter. Noen har hengt en teltduk inntil en mur, og innenfor er et liggeunderlag og masse klær. På bakken utenfor ligger en svær hodepute og flere sprøyter. Vi finner også en halvåpen pakke med brusetabletter.

– Det kan være noen som har prøvd å knuse tablettene og selge dem som falske rusmidler, sier Elise.

Mahad finner et ark med navnet til en kvinne født på 1950-tallet, en innkalling til tannlegetime. Elise spekulerer i om noen har stjålet en bag og kastet fra seg det de ikke trengte, som personlige papirer. Men hun er mer bekymret for sprøytene, som inneholder rester av brunt heroin. Kanskje vil noen bruke de urene sprøytene fordi de er abstinente, eller hunder kan stikke seg på sprøytespissene. 

På vei tilbake til Storgata forteller Elise at det skjer mange nestenulykker der byens største, åpne rusmiljø oppholder seg. Gata er tungt trafikkert av flere trikkelinjer. Nå treffer vi 15–20 personer, men bare én av dem ser ung ut. Hun er kvalm og ikke i form til å snakke med oss. Hun får med seg en vannflaske før hun reiser seg fra benken og går.

– Jeg fikk veldig vondt av henne, hun så mye mer sliten ut enn sist jeg så henne. Egentlig kjenner jeg henne ikke, hun har en annen kontaktperson i Uteseksjonen. Hun har vært her i noen år, fra hun var 18, vil jeg tro, sier Elise.

Ble retraumatisert

Vi møter «Mari». Hun er i starten av 30-årene og må være den nest yngste i forsamlingen. Hun er her for å kjøpe Dolcontin til en venninne. Det smertestillende, morfin­baserte legemiddelet er vanskelig å få tak i, veldig betinget av klokkeslett, sier hun. Selv får hun flere medisiner på resept, både mot depresjon, smerter og søvnproblemer. Hun har fast jobb i et lavterskeltilbud, men akkurat nå er hun sykemeldt. Hun håper å få kjøpt det hun skal før hun må forlate Oslo for å rekke en psykolog­time på hjemstedet.

– Det kommer flere hit om sommeren. Masse folk jeg ikke har sett før. I dag kommer det nok flere unge når skolen er slutt, sier hun.

«Mari» virker glad, men bak fasaden er det annerledes. Hun forteller at hun opplevde noe vanskelig nylig, som gjorde at hun ble sykemeldt.

– I forbindelse med en samfunnsstraff ble jeg sendt på et kurs om vold i nære relasjoner. Det utløste traumer, du kan si jeg ble retraumatisert. Akkurat nå er jeg veldig ute å kjøre. Jeg går og venter på innleggelse, og da er det ikke snakk om noen dager. Kanskje jeg må være innlagt i tre uker.

Hun mener mange oppsøker miljøet i Storgata fordi de mangler sosialt nettverk. Det kan være folk som har blitt nyktre, men som ikke klarer å skaffe seg venner utenfor rusmiljøet. Stedet tiltrekker seg også mange hjelpere. Nå har to privatpersoner kommet for å dele ut klær og godteri. «Mari» er fornøyd med Cola-nissen hun finner i posen. Men når noen kaster en flaske i en søppelkasse, blir hun ikke like fornøyd. Selv ville hun heller gitt den bort. 

– Jeg kaster aldri flasker i søpla, tenk på den stakkaren som trenger de to kronene.

Feil medisin

Elise forteller at mange her nede sliter med alvorlig psykisk uhelse. Noen kan bli trigget av Uteseksjonens tilstedeværelse. Dem er det vanskelige å hjelpe.

En som slett ikke blir trigget, er «Kenneth» på rundt 40. Han snakker ivrig med Mahad om en tur til Amsterdam. Han er i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og får medisin mot avhengighet av opioider, men mener han trenger noe helt annet.

– Som voksen har jeg ikke fått ADHD-medisin, de bare propper meg full av Suboxone, selv om det er ti år siden jeg rørte heroin. Jeg er avhengig av amfetamin og metamfetamin. Suboxone gjør ADHD-en min verre. Uten amfetamin hadde jeg ikke klart å stå her og snakke med dere, men jeg tar ikke store doser. Som regel sniffer jeg, en kvarting i hvert nesebor.

«Kenneth» forteller at hans beste venn døde av en overdose metadon i fengsel bare 18 år gammel. Brått finner han tilbake til et lysere stemingsleie, og begynner å synge på en sommerhit fra 1990-tallet: «Det er sommer og ingen ting er pes, det ekke no stress, jeg bare sitter her og tenker ‘yess’».

Folkene i Storgata virker fornøyde i dag, særlig han som fant to 500-lapper på Grønland tidligere om morgenen. Han forteller det til alle. Det er tydelig at mange er her for å holde kontakt med venner og bekjente. Den eneste her som prøver å selge noe nå, er en romkvinne med et magasin i hånda.

Nytt miljø i Slottsparken

Hos Uteseksjonen i Maridalsveien sitter teamleder Stine Sundsbø Hollerud. Hun forteller at mange i sentrums­miljøene er hjemmehørende i andre kommuner. Det kan være enda flere om sommeren, men hun kan ikke fastslå noen stor tilstrømning av unge. Når det er fint vær, trekker flere ut, så de møter generelt flere folk om sommeren. Uteseksjonen følger med på hvordan rusmiljøene for­flytter seg. I senere tid har de flyttet seg litt mer østover og inn i boligområder på Grønland, men det har også skjedd noe annet.

– I løpet av det siste året har det reetablert seg et rusmiljø i Slottsparken. Her er det mange under 25 år som primært bruker cannabis. De kommer fra hele Oslo og omegn, ikke spesielt fra området rundt parken. Det foregår også salg der. Vi prøver å få øye på de ungdom­mene som ikke blir godt nok tatt vare på, eller som havner i trøbbel og trenger hjelp.

Uteseksjonen har vanlig åpningstid hele sommeren og prioriterer oppsøkende arbeid. I tillegg gir de sommer­jobb til 75 unge fra levekårsutsatte familier, som ikke får tilbud i egen bydel. Dette er ofte ungdom de møter i sentrumsmiljøene.

– Da vi kartla rusmiljøet på Vaterland, fant vi mange unge med store hjelpebehov og lav tillit til hjelpe­apparatet. Uteseksjonens rolle er å utfylle det ordinære apparatet og være en brobygger. På Vaterland har vi koordinerende tillitspersoner som går enda tettere på. Ungdommene er prioritert inn i våre jobb- og aktivitets­tilbud og i psykologtjenesten.

Ser lite kokain

Ungdom i de åpne rusmiljøene har ofte rømt fra en institusjon eller fra foreldre eller fosterforeldre. Da kan Uteseksjonen koble på omsorgspersoner, eventuelt barnevernet.

– Ungdommene vi treffer har ofte flyttet mye fra ulike barnevernstiltak. De har konflikter i familien og problemer på skolen. Å oppsøke rusmiljøene i sentrum er ikke det første du gjør når du begynner å slite, det kommer langt ut i rekka. Å være i Oslo uten nettverk gjør deg ekstra sårbar. Da har du kanskje ikke overnatting og hjelpetilbud.

I media har det vært mye snakk om ungdoms kokainbruk i det siste, men det er ikke noe Uteseksjonen merker noe til i sine miljøer.

– Kokain handler ofte om festing, så vi ser lite av det. Den hverdagsrusen vi ser mest av blant unge, er lystgass og cannabis. En del av de unge som sliter, drikker ofte alkohol samen med piller. Mye alkohol kan føre til mer ampre og tilspissede situasjoner, men i hverdagen er det vanligere at vi ser ungdom røyke hasj enn at de går med en flaske.

Teamlederen sier at medarbeiderne i Uteseksjonen ofte er vitne til skumle situasjoner, men sjelden er i fare selv. For å kunne jobbe oppsøkende må du ha en bachelor­grad som vernepleier, sosionom, barneverns­pedagog eller lignende. Det er verdifullt med erfaring fra relatert arbeid og også fra egne møter med hjelpeapparatet, avslutter Stine.

[FAKTA]

Uteseksjonen

• Uteseksjonen driver oppsøkende sosialt og helsefaglig arbeid overfor utsatte mennesker og miljøer i Oslo sentrum. Tjenesten er en del av Velferdsetaten i Oslo kommune.
• Tilbyr individuell oppfølging til de som trenger det, gjerne i samarbeid med andre hjelpetilbud. De har et særlig fokus på rus og kriminalitetsforebyggende arbeid ovenfor unge, og på psykisk helse.
• All kontakt med Uteseksjonen er gratis, og det oppsøkende arbeidet foregår hver dag og kveld gjennom hele året.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 7/2023.