Etter at legevakta i Oslo flyttet fem kilometer ut av sentrum, har de fått markant færre overdosepasienter. Én årsak kan være nettopp avstanden til sentrum.

Tekst: Marie Kleve

Foto: Leikny Havik Skjærseth

Vi prøver å lage en litt sånn rød løper for denne gruppa, for vi ser at de er ganske syke når de først kommer. Mange har dårlige erfaringer med helsevesenet fra før, og de kan også ha problemer med angst, sier avdelingssykepleier Monica Slettvåg Nordmo ved allmennlegevakta i Oslo.

Hun snakker om pasienter fra det åpne rusmiljøet, en gruppe som kommer til legevakta med mange ulike typer plager. De fleste av dem ankommer ved ambulanseinngangen på baksiden av legevakta ved Aker. Ikke fordi de alltid kommer med ambulanse, men på grunn av en egen taxitransportordning som skal gjøre legevakta mer tilgjengelig for dem. Ved ambulanse­inngangen møter de lege og sykepleier med en gang, før de vises videre til rett avdeling på legevakta.

Noen av pasientene som faktisk ankommer med ambulanse, blir værende i den tverrgående gangen like innenfor. Her ligger rommene som er forbeholdt overdose­pasienter. De er store og utstyrt med spesialutstyr som overvåker pasientenes tilstand. I motsetning til vanlige rom, har de eget bad med dusj. De har også en ekstra dør som kan låses opp når pasientene skal dra. Slik kan de gå direkte ut på baksiden av legevakta, uten å gå veien om den store ventehallen på forsiden. Skal de til sentrum, får de dekket transport.

Færre pasienter

Den røde løperen til tross – etter at legevakta flyttet fra Oslo sentrum til Aker i november 2023, har ikke alle pasientene blitt med på flyttelasset. 

I 2024 tok legevakta i Oslo imot totalt 2205 pasienter med ulike typer rusmiddelforgiftninger. Eller overdoser, om du vil. Det var en nedgang på omtrent 400 tilfeller, sammenlignet med 2023. Tallene for 2025 er ennå ikke klare.

– Vi vet ikke hvorfor tallene har gått ned, men det er naturlig å tenke at flyttingen er en del av årsaken, sier Nordmo.

Endringer i rusmønstre kan også være en del av forklaringen. Samtidig ser sykepleieren tallene i sammenheng med andre observasjoner de har gjort seg, særlig knyttet til pasienter fra det åpne rusmiljøet.

– Vår opplevelse er at vi har færre av disse pasientene enn før. Og de som er mest slitne, de som bor ute, ser vi nesten ikke lenger. Skadelegevakta og den psykiatriske legevakta sier det samme, men de har ikke konkrete tall på det fordi de bare registrerer diagnoser, ikke hvorvidt pasientene er rusbrukere, sier Nordmo.

Stengte brakkelegevakta

Den gamle legevakta lå i Storgata, et lite steinkast fra området der store deler av det åpne rusmiljøet i byen holder til. I november 2023 fikk denne pasientgruppen plutselig fem kilometer lengre reisevei. 

Oslo kommune forsøkte å løse utfordringen ved å opprette et midlertidig mottak i Storgata. Sentrums­mottaket, omtalt som «brakkelegevakta», var rettet mot sårbare grupper i Oslo sentrum. Det stengte 1. september 2024, etter mindre enn ett år i drift.

– Vi så at det ikke var nok pasienter til å kunne forsvare kostnaden med en legevakt kun for denne gruppen, sier Nordmo, som var daglig leder for det midlertidige mottaket.

Tilbudet var ikke bare dyrt, det dekket heller ikke pasientenes behov. Mottaket hadde for lite utstyr, og pasientene trengte ofte spesialiserte tjenester, slik at de uansett måtte sendes videre til Aker.

– De som har levd lenge med en ruslidelse har ofte ganske sammensatte sykdommer. Noen av pasientene går igjen både på medisinsk avdeling, skadelegevakt og overgrepsmottaket, og de trenger ofte ganske komplekse tjenester. Og de har jo de samme sykdommene som andre folk. Sentrumsmottaket ble en veldig, veldig dyr taxisentral, sier Nordmo.

Pasienter som ikke vil til Aker

Samtidig observerte hun at mange av pasientene ikke ønsket å dra videre til legevakta på Aker, selv ikke når de fikk dekket taxiutgiftene. Det ble for langt og tok for mye tid. 

Hun forteller at hun har snakket med ambulansepersonell som har lignende erfaringer. Når det gjelder overdoser, er det som regel de som møter pasienten først. I de fleste tilfellene frakter ambulansen pasienten til legevakta, men det er ikke alle som ønsker å bli med dit. Hvis de for eksempel har fått heroin-motgiften nalokson, er de kanskje såpass våkne at de ikke føler behov for det. 

– Ambulansen er veldig flinke til å overtale pasienter til å bli med opp hit, men det er jo frivillig å bli med, sier Nordmo og peker på et problem med nalokson, som gjør at de gjerne vil ha også disse pasientene til observasjon på legevakta:

– Nalokson er en kjempeviktig motgift som hindrer dem i å slutte å puste. Utfordringen er at den har kortere virkningstid enn opioider, dermed kan pasienten bli innhentet av rusen når naloksonen slutter å virke. 

Pasienter som har fått for mye nalokson, vil gå i akutt abstinens, noe som kan være svært vondt. Og hvis de forsøker å løse det med en ny dose heroin, risikerer de at kroppen får dobbelt opp når motgiften ebber ut. Resultatet er en ny overdose.  

– En overdose er en stor krise som man skal ta på største alvor, understreker Nordmo.

Det gjelder ikke bare for heroin. Fortsatt er alkohol den vanligste årsaken til at folk kommer til legevakta med rusmiddelforgiftning, med nesten halvparten av tilfellene. Den resterende halvparten gjelder andre typer rusmidler. Nedgangen i antall pasienter er like stor for begge gruppene, men fordelingen innad i gruppa «andre rusmidler» har endret seg mye de siste åra. Det kan kanskje også forklare noe av nedgangen i antall overdoser som havner på legevakta. Pasienter som nylig har tatt GHB, blir ikke registrert i statistikken fordi de blir sendt rett videre til sykehus. Det er heller ikke alle kokain- og amfetamin-overdoser som blir registrert, fordi disse pasientene ikke alltid trenger å legges inn til observasjon. Likevel:

– Vi ser at vi får inn flere forgiftninger med kokain og andre sentralstimulerende stoffer. Vi tror at mange som før brukte alkohol og heroin, nå har gått over til å ta kokain og røyke crack. Jeg tror nedgangen i antallet pasienter handler om en kombinasjon av det og flyttingen, sier Nordmo.

Egen transporttjeneste

Etter at «brakkelegevakta» ble lagt ned, har Oslo kommune innført flere nye tiltak myntet på det åpne rusmiljøet. For det første har feltpleietjenesten på Prindsen mottakssenter i Storgata fått flere ressurser. De er ingen legevakt, men en drop-in lavterskeltjeneste, med lege på plass fem dager i uka og flere sykepleiere. Prindsen huser også Oslos brukerrom for rusavhengige, samt et akuttovernattingstilbud.

Dernest har Oslo kommune bevilget et midlertidig beløp for å dekke transport til og fra legevakta for denne gruppa. 

– Denne ordningen tror jeg ikke er godt nok kjent, sier Nordmo.

Alle lavterskeltjenester i sentrum, inkludert Prindsen, Blå Kors, Kirkens Bymisjon og andre, har mulighet til å dele ut garantidokumenter som brukerne kan vise når de tar taxi. Dokumentet viser at de slipper å betale den egenandelen som pasienter vanligvis må betale for pasienttransport. 

– Dette er viktig, for vi har dessverre hatt en del negative erfaringer der folk har satt seg i en taxi, og så spør sjåføren om de er i stand til å betale egenandelen. Når de da har sagt nei, vil ikke taxien ta dem med, forteller hun.

Garantidokumentet får de utlevert etter at helse­personell på lavterskeltjenesten har ringt legevakta, og de har konkludert med at pasienten trenger transport. Legevakta bestiller taxi, og pasientene slipper å registrere seg med bank-id ved ankomst. Som regel trenger de heller ikke å trekke kølapp og sette seg på benkene i den travle ventehallen ved hovedinngangen. Det kommer litt an på hva de kommer for, og om de skal til skadelegevakten eller allmennlegevakten. Førstnevnte tar seg av alle former for skader, sår og ulykker, mens sykdom skal til allmennlegevakten.

For de fleste av oss spiller det liten rolle, ettersom vi registrerer oss samme sted og blir vist til rett avdeling ved ankomst. Det gjelder ruspasientene også, men hvis de skal til allmennlegevakten, får taxisjåføren beskjed fra legevakta om å kjøre dem rett til ambulanseinngangen. Der møtes de av en lege og en sykepleier med det samme. Når de skal dra igjen, får de dekket skyss tilbake til sentrum på samme vis. Det gjelder alle pasienter fra det åpne rusmiljøet, også de som er sendt til skadelegevakten.

Misforståelser

Nordmo vedgår likevel at ordningen har ført til en del misforståelser.

– Ja, både ansatte hos lavterskeltjenestene og her oppe hos oss kan bli forvirra og usikre på hvem som skal leveres hvor, og om de får dekket transport begge veier eller bare én. Og hvor går egentlig grensa for sentrum? Hvis en person med sammensatte ruslidelser skal til og fra Stovner, kan vi bestille pasienttransport, men ikke dekke egenandelen fordi reisen ikke går til sentrum. 

Avdelingssykepleieren mener det var et klokt valg å gi Prindsen mottakssenter flere ressurser. Sykepleierne der har god kompetanse på sårpleie, som er viktig for mange i denne gruppa. Dessuten er feltpleien lett tilgjengelig for mange av de som trenger det.

– I et komplekst hjelpeapparat kan ruspasienter lett falle mellom flere stoler. Det å møte opp til avtaler, følge faste medisineringsregimer, bruke digitale løsninger eller betale egenandeler kan være krevende — ikke fordi de ikke vil, men på grunn av sykdommenes natur og sosiale forhold, som for eksempel fattigdom. Når slike ting blir hindringer, risikerer de å miste muligheten til behandling som andre tar for gitt, sier Nordmo.

Mange pasienter i denne gruppen er så vant til å ha plager at de ikke nødvendigvis kjenner det på kroppen når de blir virkelig syke. Hun forteller om en pasient de møtte på sentrumsmottaket, som hadde fått målt CRP på Prindsen på forhånd. Den var på 200, det vil si at pasienten hadde alvorlig blodforgiftning. Selv sa han at han følte seg helt fin, og visste ikke hvorfor han var blitt bedt om å dra til legen.

Nordmo påpeker at det er somatiske sykdommer som er hovedårsaken til for tidlig død i denne pasientgruppen – ikke overdoser, slik mange kanskje tror.

– Kanskje har det gått litt under radaren at over­dødeligheten i hovedsak skyldes somatiske sykdommer. Disse blir lett overskygget og nedprioritert til fordel for mer dramatiske forhold knyttet til rus, avhengighet og psykiske lidelser, sier hun.

Samtidig er hun bekymret for andre grupper som pleide å komme innom sentrumsmottaket – folk som ikke har rusutfordringer som bringer dem til Prindsen, og som hun er usikker på om finner veien til Aker når de trenger helsehjelp.

– Vi hadde en gruppe ganske kronisk syke øst­europeere, som ikke oppsøker Prindsen, og som har blitt litt borte for oss. Enkelte unge folk som var her ulovlig, begynte også å oppsøke oss litt på sentrums­mottaket, for vi var godt bemannet og hadde tid til å opparbeide tillit. Hvor er de nå? Den gruppa kan du skrive at jeg er bekymret for. 

– Tilpasningsdyktig gjeng

Christina Livgard, fagansvarlig ved brukerrommet på Prindsen, opplever at situasjonen er mindre uklar nå enn for to år siden, selv om hun gjerne skulle hatt legevakta i Storgata fortsatt.

– Jeg kan lett bekrefte at det var fint å ha den nærme, at vi merket det godt da de flytta, og at vi grua oss i forkant. Tidligere kunne vi bare leie folk bort, fra både brukerrommet og feltpleien. Ofte kom de til oss først, på grunn av tillit og relasjoner, og så kunne vi følge dem bort, for eksempel til overgrepsmottaket eller for å ta bilder av hodet etter voldsepisoder. Den avstanden har blitt mye lenger nå, sier hun.

Samtidig er hun veldig glad for de nye stillingene de har fått på feltpleien, noe som har gitt en merkbart bedre tjeneste. Hun påpeker at ambulansetjenesten fortsatt holder til ved den gamle legevakta, og de kommer like fort som før, hvis noen for eksempel tar en overdose på brukerrommet. En av hovedutfordringene med flyttingen knytter seg til akuttovernattingen, ettersom brukerne trenger henvisning fra lege­vakta for å benytte seg av den.

– Vi fikk et dropp i antall personer som benyttet seg av akuttovernattingen etter flyttingen. Men det har normalisert seg nå, så de er en tilpasningsdyktig gjeng. 

Hun berømmer helsearbeiderne på legevakta for viljen til å tilpasse tjenestene til gruppens behov, og at de slipper å sitte på venterommet når de kommer dit. Samtidig er hun overbevist om at det er mange som burde reist til legevakta, som ikke gjør det.

– Det er jeg helt sikker på, absolutt. Men det handler ikke bare om avstand. Det er klart at det er mange folk i byen vår som faller utenom, kanskje på grunn av psykisk uhelse, som vi ser mer og mer av. Kanskje de hadde kommet seg på legevakta hvis det lå nærmere, men det er sjelden det går an å sette to streker under svaret.

– Høyere terskel

En annen som har mye kontakt med det åpne rus­miljøet, er Maria Greve, sykepleier og leder av Sykepleie på hjul. Også hun er bekymret for avstanden fra sentrum til Aker.

– Jeg tror det er færre som oppsøker dem på egen hånd. Før lå jo legevakta rett ved der den uoffisielle åpne russcenen befinner seg. Aker er ganske lite tilgjengelig for kollektivtrafikk, men jeg tror folk har blitt mindre motivert for å bli kjørt dit også, sier hun og legger til:

– De vet jo at de også må komme seg hjem igjen, om de ikke blir innlagt.  

Sykepleie på hjul er et lavterskeltilbud til folk i det åpne rusmiljøet. I likhet med Prindsen tilbyr de feltpleie og utdeling av brukerutstyr, men de er de eneste som driver oppsøkende virksomhet. Noen ganger tilbyr de seg å kjøre folk til legevakta.

– Mange sier at de må ordne noe først, og da ber vi dem om å oppsøke legevakta selv etterpå. Men vi vet jo ikke om de gjør det. Alt som er en terskel, gjør det vanskeligere. Selv om det finnes en gratis transport­tjeneste, er terskelen selvfølgelig mye høyere enn da legevakta lå rett over gata.

Hun forteller at det kunne være vanskelig å få pasientene til å oppsøke legevakta da den lå i sentrum også, fordi mange hadde dårlige erfaringer med helsepersonell, eller fornektet at de hadde behov for hjelp. Konsekvensene kan bli svært alvorlige, understreker hun.

– De kan for eksempel ha infeksjon i et sår som fører til sepsis (blodforgiftning, red.anm.), noe de kan dø av hvis de ikke får rask behandling. Vi opplever jo at pasientene våre dør mye tidligere enn andre i befolkningen, også av infeksjoner. Som en person som jobber der ute, tenker jeg at dette kan få store konsekvenser i enkelttilfeller.

[FAKTA]

Hva skjer på legevakta ved rusforgiftning? 

• Overdosepasientene følger et rutinemessig løp når de kommer til legevakta i Oslo. Det vil si, iallfall de fleste av dem.
• Sentralstimulerende midler som kokain og amfetamin gir ikke nedsatt bevissthet, slik som for eksempel heroin gjør, derfor har ikke pasienten det samme behovet for å ligge på overvåkning. Disse pasientene kommer først og fremst til legevakta med brystsmerter og får en hjertesjekk. Slik sett skiller de seg fra de andre ruspasientene. Det samme gjør de som nylig har tatt GHB, og som blir sendt rett til sykehusbehandling på intensivavdeling. For de øvrige pasientene ser rutinen slik ut:
  • De møter en sykepleier, som vurderer om det er grunnlag for rusobservasjon.
  • Legevakta har to rusobservasjonsrom, med to senger i hvert rom. Pasienten blir undersøkt av lege med en gang.
  • Blodsukkeret måles, og hvis det er tegn til hodeskade, tas CT.
  • Vanlig observasjonstid er fire timer. Hver halvtime går en sykepleier gjennom et såkalt Glasgow coma scan-skjema (GCS) for å måle bevissthetsnivå. Pasienten får en samtale med legen når hen er våken nok.
  • Hvis GCS fortsatt er lav etter fire timer, vurderes sykehusinnleggelse. Ellers får pasienten dra hjem.
  • Før de drar, får alle tilbud om mat – så mye som de ønsker – samt et klesskift og eventuelt en dusj.
  • Alle som har tatt overdose med opioider, eller som er under 24 år, blir fulgt opp av psykososialt akutt-team i tiden etterpå.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2026.