Parken mot purken

I 1978 ble det utkjempet et stort slag midt i Oslo sentrum. Du finner det ikke beskrevet i historiebøkene, selv om etter­virkningene har vært med på å forme byen helt fram til i dag.

Tekst: Kari Bu og Even Skyrud

Frank Bjarne Hansen var 16 år i 1978. To år tidligere var han innom Slottsparken i Oslo for aller første gang:

– Vi var en gjeng guttunger fra Grüner­løkka og Carl Berner. Ganske normal ungdom som gikk på videregående og skulle bli rørleggere, elektrikere og tømrere. Vi likte også å røyke litt cannabis etter skoletid, og da var Slottsparken stedet å dra, mente noen av gutta. Jeg spilte hockey og var ganske ordentlig ellers, og første gangen ble jeg litt motvillig med. Men jeg var nok ikke så streit som jeg trodde.

For kongens park var ikke forbundet med de «streite». Hvordan det ble sånn?

Hasj på Club 7

Det hele startet da 1960-tallet var ungt, med ungdommer som så opp til og etterlignet amerikanske «beatniks», en gruppe motkulturelle kunstnere, musikere og forfattere med en fri livsførsel og et horn i siden til den amerikanske drømmen. Oslos ekvivalent var mer opptatt av jazz og folkemusikk enn av politikk, og i starten samlet de seg ved Cecilhjørnet nær Stortinget i Oslo.

På popklubben Hit Cavern i Cecilgården kunne unge, langhårede menn bli nektet adgang, noe som utløste enkelte mindre opptøyer og gatekamper. Et forvarsel om at den nye generasjonen ikke kom til å akseptere foreldregenerasjonens spilleregler og normer.

På utestedene Club 7, Rondo og Metropol var det en del musikere og gjester som brukte cannabis på denne tida. Stoffet ble ikke forbudt i Norge før i 1967, men det var likevel mye vanskeligere å få kjøpt enn det er i dag.

Blant gjestene på Club 7 var den langhårede og politisk bevisste Jan Bojer Vindheim. I 2019 fortalte han til Erlik at han husker å ha røyket hasj der i 1964, uten at noen reagerte på det. Et par år senere ble han overrasket over å møte hasjrøykere i Slottsparken.

Sommeren 1971 kunne Slottsparken minne om en musikkfestival, der langhåret ungdom røyket hasj og diskutere samfunnsspørsmål. Musikken sto de for selv, og livsstilen framsto som fremmed og noe skremmende for den eldre garde. (Foto: T. Skillestad / NTB)

Kniven i parken

Opprørsk ungdom hadde fått et nytt samlingssted. Nå identifiserte de seg som hippier, anarkister, pasifister eller bare outsidere. Sørøst i parken ble det såkalte Nisseberget et nokså uskyldig møtested for alternativ ungdom, som røyket cannabis, spilte musikk og diskuterte politikk.

Mange av disse kom fra middelklassen, og noen fikk senere en karriere i kulturlivet. Artist Ole Paus fortalte til Erlik i 2010 at han og vennene hans «kutta ut Slottsparken og ble advokater eller vise­sangere».

Rundt 1973 endret stemningen seg i parken ved Slottet. Ungdom fra arbeiderklassen søkte seg til miljøet, både fra øst i sentrum – som Frank Bjarne og vennene hans – og fra de nyere drabantbyene. Rusbruken økte, og miljøet hardnet gradvis til.

I «Boka om Kalle og Reinert» (1978) av Espen Haavardsholm skildres miljøet på denne tida som røft, men levende – et sted for «løsgjengerungdom». Frank Bjarne og kompisene vanket ikke på Nisseberget, forteller han, men på motsatt side av den store, grønne lungen midt i Oslo sentrum, i området de bare kalte «Parken»:

– Det var der de verste folka hang. Noen av de verste folka i hele byen. Særlig de som solgte, måtte du passe deg for. Jeg husker en fyr som bare ble kalt «Kniven». Egentlig en ålreit gutt, men livsfarlig hvis du fikk trøbbel med ham.

Rømlinger, gitar og rus

Dreiningen gjenspeilet en bredere samfunnsendring. Norge hadde gått fra etterkrigstidas optimisme til å få mer komplekse sosiale utfordringer, økt urbanisering og arbeidsledighet blant unge. Slottsparken tiltrakk seg nå ungdom som hadde rømt hjemmefra og folk som falt utenfor systemet.

De tidligere Erlik-selgerne Charlie og Dagfrid har beskrevet parken som et sted hvor de ble tatt vare på av eldre ungdommer. For begge ble både gitaren og rusmidlene langvarige følgesvenner. Frank Bjarne skulle også etter hvert bruke hardere stoffer, men i Slottsparken var disse sjeldne å se, forteller han:

– Nei, der prøvde vi å slappe av og kose oss mens vi røyka litt cannabis og tok en øl. Jeg sier «prøvde», for det var vanskelig å slappe av når det var så mye politi innom hele tida. Heroinistene holdt til på Egertorget, og dukka de opp i parken for å selge eller bruke dopet, jaga vi dem tilbake.

Fleskenakken i Bekkegata

I 1970 var det blitt forbudt å sette folk i tvangsarbeid for løsgjengeri. Dermed måtte politiet finne nye måter å håndtere såkalte løsgjengere på – personer som var hjemløse, arbeidsløse eller begge deler.

I stedet for å arresteres ble ungdommene i Slottsparken ofte jaget, iblant med hester eller hunder. Noen ble kjørt ut av byen og dumpet i veikanten, uten noen form for hjelpetiltak. De unge fortalte selv om å bli dyttet, dratt i håret eller slått med køller av politiet – også når de ikke gjorde aktiv motstand.

Utover 1970-tallet ga bruk av illegale rusmidler politiet igjen hjemmel til å innbringe «løsgjengere», men voldsbruken ble ikke mindre av den grunn. Endestasjonen for ungdommen politiet anholdt var Bekkegata politistasjon på Grønland, i gata som i dag heter Tøyenbekken. Den historiske bygningen huser nå blant annet Interkulturelt museum og et hyggelig spisested. Men på 1970-tallet var det ikke så mye hygge å finne bak murene, forteller Frank Bjarne:

– Der jobba en fyr vi kalte «Fleskenakken». Jeg er usikker på om han var sjefen der eller ikke. Han var i hvert fall berykta for å behandle de anholdte ganske røft. Det vanligste var å bli putta i dusjen og spylt med høytrykksspyler, men mange ble også slått med våte håndklær. Det setter ikke så mye merker.

Slaget på Nisseberget

Den 30. april 1978 deltok rundt 70 ungdommer i en demonstrasjon mot politivold i Oslo sentrum. De hadde ikke søkt om tillatelse, så politiet gikk til aksjon. Da demonstrantene søkte tilflukt på Nisseberget, jaget politiet dem ned mot Nationaltheatret stasjon.

Både ungdommen i parken og forbipasserende reagerte på politiets brutalitet, og mange kom med tilrop eller deltok i tumultene på demonstrantenes side. Et par tusen personer skal ha vært til stede, de fleste var skue­lystne som involverte seg i større eller mindre grad. Frank Bjarne var midt oppi det hele:

– Jeg var nok ikke den som var mest politisk engasjert, men jeg var, som alle andre, drittlei av å få beskjed av politiet om å fjerne meg hele tida. Lei av vold og trakassering. Vi var nok ganske rusa på alkohol og hasj, og jeg husker ikke så mye av opptakten, men da slaget braka løs, ble jeg klar i hodet. Til tross for at alt var et salig kaos. Jeg husker at en svær batong, som kom susende ut av ingensteds, var nær å treffe meg midt i huet. Det kunne gått virkelig gærent, men jeg hadde englevakt den dagen.

150 politifolk ble satt inn, og øyenvitner har fortalt at trekøller og ridepisker også rammet tilfeldige tilskuere til slaget. Bøtene satt løst, og 56 personer ble arrestert. I flere timer haglet det med steiner og tomflasker, og noen av politiets motstandere tok det hele enda lenger, innrømmer Frank Bjarne Hansen:

– Én ting husker jeg som om det var i går: Da vi bestemte oss for å velte en politibil som sto der. En sånn kassevogn, eller «svartemarje», som vi kalte dem. Den sto parkert ved trappa ned fra Nisseberget, og vi velta den ned trappa. Om de som satt inni kom seg ut først, er jeg usikker på. Vi var så mange rundt den bilen at det var vanskelig å se noe. Alle hadde lyst til å ta igjen mot politiet, og folk hadde med seg både jernstenger og svære steiner.

Fram med køllene, igjen

Det var langt flere enn ungdom med rusproblemer som deltok i opprøret. Da politiet omsider trakk seg tilbake, inntok den harde kjernen av demonstranter Nisseberget og erklærte seier.

Seinere fortalte anonyme politifolk pressen at aksjonen hadde vært et feilgrep. Det var mye lettere å holde oversikt over ungdommene på Nisseberget enn når de ble jaget nedover i byen. Dagen etter, under 1. mai-toget, blusset kampene opp igjen.

– Vi var jo nysgjerrige på om det ville bli mer bråk, men pleide ikke vanligvis å gå i sånne tog. Politiet hadde stilt seg opp ved Stortinget i full utrustning, og prega av alt som skjedde dagen før, begynte folk å rope skjellsord. Da kom køllene fram igjen. Det var som om slaget bare fortsatte, forteller Frank Bjarne.

Kanskje var sammenfallet med arbeidernes dag grunnen til at VG senere hevdet at kommunistpartiet AKP (m-l) sto bak slaget i parken. «Jeg vet ikke hvem som stod bak aksjonen – men jeg og en del andre ‘freakere’ fikk beskjed om å møte opp i Slottsparken for å demonstrere mot ‘purken’ søndag ettermiddag», fortalte en tenåring ved navn Nils til avisen.

Krigen fortsetter

Mot slutten av april året etter var stemningen igjen spent i Oslo. Avisene lot ingen være i tvil om at det var duket for en ny «krig». Om kvelden den 30. april var det ikke lenger bare ungdom fra parken som hadde store planer. Det Arbeiderbladet kalte «allehånde varianter av pøbler» knuste vinduer og ramponerte biler.

Noen tente bål øverst i Karl Johans gate, der parkbenker og sperrebukker fra gata ble brent. På det meste var over 2000 unge til stede, og slaget pågikk i fem timer. 60 personer ble arrestert denne natta. Det var vanskelig for folk flest å forstå hva ungdommene kjempet for og mot. For Frank Bjarnes del var kampen over:

– Jeg ble ikke med på slagene natt til 1. mai. Det var ikke min kamp lenger. Jeg hold meg mest på Løkka. Holdt fortsatt på med hockey og prøvde å holde meg på matta. Jeg gikk et år på videregående, men fant ut at jeg var lei av skole. Så fikk jeg jobb på Ringnes, som så mange andre jeg kjente. Men jeg skjønner godt at andre ville si høyt ifra. Samtidig som parken ble rydda, ble mange ungdomsklubber lagt ned, og ungdommen ble spredd rundt over hele byen. Få hadde jobb, og mange hadde ikke en gang en plass å bo.

Nye takter

Tradisjonen med bråk natt til 1. mai fortsatte. I 1980 ble 40 personer skadet og nærmere 50 butikkvinduer knust. 83 ble arrestert, og mange fikk høye bøter. Voksne folk i penklær stilte seg på ungdommens side og brølte mot politiet.

Året etter prøvde NRK å avlede opprørerne ved å sende en «rockegalla» på tv natt til 1. mai. Likefullt møtte flere tusen opp i Oslo sentrum, og over 200 personer ble arrestert. Dagen etter kunne man lese om hendelsene under overskriften «Fra minutt til minutt» i VG.

I 1981 kom en egen rapport om politivold, som sa at «Det synes å ha vokst frem en direkte fiendtlig innstilling til politiet blant ganske store ungdomsgrupper». Forbruker- og administrasjonsminister Sissel Røn­beck kalte det «de ressurssvakes opprør». «Rønbeck­planen» ble lansert, med løfte om 220 millioner kroner til ungdomsarbeid over fire år. Det var støtte til ungdoms­klubber, arbeidstiltak og bolig.

Også ungdommen valgte nye strategier. I juni 1981 ble «Ungdomsgruppa mot bøteterror» (Ung-Mob) dannet av unge som ikke bare snakket om politivold, men også om arbeidsledighet, boligmangel og behovet for et selvstyrt ungdomshus.

Politikere begynte å ta ungdommen på alvor, og i Oslo ble de tildelt «Blitz-huset» i Pilestredet, etter at flere hundre unge hadde okkupert en tom bygård i Skippergata. Samtidig forble opptøyene natt til 1. mai en årlig tradisjon fram til 1985.

I 1981 hadde Oslo sentrum det største politioppbudet siden frigjøringen i 1945. Politifolk med hjelmer, gassmasker og verneskjold hadde lært av tidligere år. For å hindre de 3000 frammøtte fra å begå hærverk og plyndre butikker natt til 1. mai, ryddet de gatene med tåregass, uten at noen kom til skade. (Foto: Geir Arnesen, Aftenposten / NTB)

Fra Parken til Plata

I samme periode var Slottsparken blitt stengt som fristed, og de som hadde vanket der flyttet seg nedover mot Oslo sentrum. Noen trakk til «Rista» ved Dom­kirken, og senere til Egertorget, som lenge hadde vært en omsetningsplass for morfin og heroin. Heroinen hadde gjort miljøet mer kaotisk og voldelig, med innblanding fra tyngre kriminelle, og politiet begynte å bøtelegge, arrestere og bortvise folk.

Fra 1984 var ikke lenger cannabisbrukere en del av miljøet, de flyttet ut i bydelene. Etter mye fram og tilbake i sentrum fant det åpne rusmiljøet sitt mest kjente oppholdssted i 1998: «Plata» sørøst for Jernbanetorget. Der møtte Frank Bjarne igjen gamle kjente:

– Jeg vanka aldri på Egertorget eller Kirkeristen, men jeg fikk med meg Plata ved Oslo S. De fleste av dem som havna på Egertorget og det kjøret der, var døde for lengst, men jeg møtte noen få jeg kunne dele gamle minner fra parken med. Etter hvert rydda politiet Plata også. Så gikk turen til nederst i Karl Johan, videre inn i Skippergata, så Brugata og nå henger miljøet i Storgata. Det er mange år siden jeg var en del av det, men jeg har fortsatt kontakt med noen av dem som har overlevd hele turen.

Kilder: «Slaget om Nisseberget» av Johanne Bergkvist (Dagsavisen, 18. februar 2022), «Natta til 1. mai» av Jorunn Fryjordet (Fafo, 1985), «Boka om Kalle og Reinert» av Espen Haavardsholm (Gyldendal norsk forlag, 1987)

[FAKTA]

Nisseberget

En høyde i Slottsparken i Oslo, mellom Wergelandsveien og Slottsbakken.

I løpet av 1960-tallet ble Nisseberget og andre deler av Slottsparken et populært samlingsted for osloungdom, spesielt de med engasjement for motkultur, anarkisme og alternative levemåter.

Tidlig på 1970-tallet trakk også flere og flere ungdommer til parken fra indre bydeler i øst og de nye drabantbyene, på grunn av mangel på tilholdssteder og konflikter med ordensmakten. Parken ble nå assosiert med omsetning og bruk av illegale rusmidler.

30. april 1978 demonstrerte rundt 70 ungdommer mot politivold i Oslo sentrum. Politiet gikk inn med tåregass, hester og hunder mot ungdommene. De søkte tilflukt på Nisseberget, hvor kampene eskalerte. Flere utenforstående sluttet seg til på de unges side.

På det meste var 2000 mennesker til stede, og 56 ble arrestert under «Slaget om Nisseberget».

I etterkant fikk politiet kritikk for å bruke unødig mye vold. Formannen i Politiforbundet, Leif Hagewick, gikk ut og beklaget de tilfellene der det ble brukt mer makt enn nødvendig.

Fra 1979 til 1985 var det opptøyer i Oslo sentrum natt til 1. mai. Disse spente fra kortvarig konfrontasjoner mellom små grupper av ungdommer og politiet til timelange kamper med flere tusen til stede, oppbud av 800 politi, arrestasjoner av flere hundre ungdommer, bruk av tåregass, knusing av butikkvinduer og hærverk i millionklassen.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 5/2025.