Parallelle univers og pølsefingre

Når selv actionfilmene bytter ut maskingeværene med eksistensialisme og kvantefysikk, er det på tide å ta et steg tilbake og se på hva slags verden vi lever i.

Lenge var det maskinene som skulle kverke oss. De mystiske datamaskinene. Fra HAL 9000 i «2001: En romodyssé» til Terminators Skynet, var trusselen menneskeskapt, digital og iskaldt logisk. I sistnevnte film gikk maskinene til krig mot oss – og vant overlegent. Det gjorde de også 15 år senere, i den første filmen fra Matrix-universet. Maskinenes iskalde diktatur og de umenneskelige omgivelsene var skremmende og føltes som en plausibel trussel. Tanken på at vi nedsunket i grønn væske skulle reduseres til batterier for enorme supercomputere, fikk oss til å trekke ut ledningen på den digre stasjonære Mac-en før vi gikk til sengs.

Er dommedag avlyst?

Men da jeg for noen måneder siden satt forventningsfull i kino­mørket foran splitter nye «The Matrix Ressurections» var det ikke lenger skummelt i det hele tatt. Det hele føltes heller merkelig utdatert. Nesten litt flaut. Var det spesialeffektene? Rebellene i dreads og gjøglerklær, kanskje? Eller var det noe med selve premisset med den onde kunstige intelligensen som hadde vunnet krigen mot menneskene og gjort planeten om til en dystopisk maskinjungel? Det føltes bare corny. Er vi ikke redd maskinene lenger, tenkte jeg? Og hvis ikke, hvem skal da bringe dommedag til skjermene våre?

Etter mer glaning og påfølgende tenkning skjønte jeg at domme­dag heldigvis ikke er avlyst. Den kommer bare ikke i form av teknologi på ville veier. Merkelig nok kommer den heller ikke i form av en atombombe eller pandemi. I hvert fall ikke på skjermen eller lerretet. I første sesong av Amazons originalserie «Outer Range» kan det virke som om dommedag blåses i gang når et mystisk, beksvart, bunnløst hull i bakken manifesterer seg i utkanten av Abbot-familiens ranch i Wyoming. Etter hvert skjønner seeren at det ikke er selve hullet, som kanskje er selve tiden, som skal utløse de siste dager, men heller hvordan menneskene i dets nærhet velger å forholde seg til det. Og ikke minst til hverandre.

En kasse fyrverkeri

Serien er nok ikke for alle. Den er vanskelig å sette i bås og til tider langsom.  Familiedrama, rural amerikansk hypermaskulinitet, tidsreiser, eksentriske gubber, overraskende vendinger og en syngende cowboy. Jeg var solgt fra første episode. Og trusselen i serien kommer altså fra to fronter: metafysikken og hovedpersonenes eget følelsesliv. Fra menneskenes hjerter, som Undset ville sagt. Og kanskje er de to frontene én og samme ting?

Og hvis «Outer Range» er en saktebrennende lunte, er filmen «Every­thing Everywhere All at Once» en diger kasse fyrverkeri og en fyrstikk på avveie. Fellestrekkene er likevel påtrengende. Familie, familiekonflikter og et stort, sort hull står sentralt i begge. Hullet i «Everything Everywhere All at Once» er strengt tatt en bagel, men ganske svarthullaktig likevel. Du kommer til å forstå.

Multihvaforno?

Der «Outer Range» har selve tiden som bakteppe, dreier «Every­thing Everywhere All at Once» seg rundt et begrep det er vanskelig å unngå om dagen, i hvert fall hvis du har unger i Marvel-alder (eller er vi egentlig alle unger i Marvel-alder nå?): multiverset. Ideen om at det finnes myriader av alternative virkeligheter er en drøm for late manusforfattere i Disneys superhelt-milliardindustri. Ingenting trenger lenger egentlig henge på greip, når du bare kan hoppe mellom forskjellige virkeligheter. Store hull i handlingen? Ikke noe problem. Karakterer som dukker opp og blir borte like kjapt? Det går fint. Løse tråder? Alt er mulig i multiverset, må vite. 

Men selv om grunnideen ligner, koste jeg meg glugg sammen med gamle skuespillerhelter som Michelle Yeoh og Jamie Lee Curtis i «Everything Everywhere All at Once», mens jeg sovnet under Marvels forsøk på samme greie i de siste Spiderman- og Dr. Strange-oppfølgerne. Dette til tross for at førstnevnte er laget på en brøkdel av et Marvel-budsjett og har byttet ut heseblesende, digitalskapte, interdimensjonale kamper mellom guder og monstre med god gammeldags kung-fu, pølsefingre og steiner som fører filosofiske diskusjoner med hverandre. Og familiekonflikter, da. Igjen.

Tidens tegn

Hadde jeg hatt plass kunne jeg også skrevet om annet som har dukket opp av popkultur-eksistensialisme det siste året, som den litt oversette andre sesongen av Netflix-serien «Russian Doll» (familie, identitet, røtter, tid, multiverset) og Disney-serien «Moon Knight» (identitet, psykisk helse, religion, multiverset). Ja, sistnevnte tilhører strengt tatt Marvel-universet, så jeg motsier meg selv der, men når vi snakker om multiverset, er som sagt alt lov.

Hva er det som skjer med populærkulturen? Hvorfor er fienden gått fra håndfast til filosofisk?

Jeg har to teorier, så gode som noen:

1: Når truslene mot oss gjøres uforståelige, i hvert fall uhåndgripelige, som parallelle universer, kvantefysikk, gud og tiden selv, så er det fordi de fysiske truslene, som sykdom, krig og terror føles for nære og for virkelige.

2: I en verden hvor vi sakte innser at det kan være for sent å fikse alt vi har rota til, så gir drømmen om parallelle universer, kvantesprang og tidsreiser oss en vei ut av rotet. En tro på at det likevel kan gå godt til slutt.

Vi skjønner vel mer av det med tiden. Hvis tiden finnes, da.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 7/2022.