Pappa, Gerhardsen og Skippergata
Jeg var godt opp i tredveåra før jeg fant ut hva faren min hadde jobba med. Da hadde han vært død lenge, så jeg fikk aldri selv spurt ham nærmere om jobben. Jeg visste hvor han jobba, hos Tandberg på Skullerud, men hadde aldri spurt noen om hva han gjorde der. Som barn så jeg for meg at han lagde radioer, TV-er, forsterkere og alle de andre miraklene Tandberg fylte hjemmet vårt med. Han måtte være et teknisk geni, og jeg var ganske stolt av det.
Pappas skolegang stoppa under krigen. Han fortalte at det var fordi lærerne ble arrestert av tyskerne, og skolen måtte stenge. Jeg tror nok det var en viss skoletrøtthet involvert, for han tok aldri opp utdannelsen igjen. I stedet gjorde han som utallige unge og skoletrøtte gutter i hans generasjon gjorde: han dro til sjøs. Andre som ikke fant seg til rette i Folkeskolen, eller ikke hadde roen til å sitte på skolebenken, de ble lærlinger hos alt fra trykkere til pølsemakere. De var i fast jobb før fylte tjue, og var godt fornøyd med det. Er du skoletrøtt i dag, er mulighetene færre. Å dra til sjøs innebærer en lengre utdannelse i sjømannskap, for å bli lærling må du ha yrkesretta videregående skole. Å gå ut i arbeid etter tiende klasse i dag regnes som barnearbeid, hvis ikke det er helgejobb eller sommerjobb. Til og med gode gamle Dagsen er borte, hvor det var mulig for meg som blakk sekstenåring å tjene noen kroner på dagsjobber.
Jeg leser pappas dagboknotater fra en bananbåt på i Middelhavet, og kjenner jeg blir litt misunnelig. Han hadde besøkt fire verdensdeler før han ble 22. Han hadde kjørt fra kyst til kyst i USA for å mønstre på en ny båt. Det må ha vært et eventyr. Det eneste negative ved arbeidet han nevner, er en viss hjemlengsel. Men han angrer absolutt ikke på valget han tok. Hadde pappa vært seksten i dag ville han ha havna i et vakuum etter endt grunnskole. Som så mange andre ungdommer. En god del av dem sliter ikke bare med skoletrøtthet, men også med konsentrasjonsvikt, uro og lese- og skrivevansker. Mange er mobbeofre. Alle opplever presset for å finne en retning i livet, noe som i da er synonymt med videre skolegang. Ofte går det ganske gærent. Jeg har møtt unge mennesker i salgslokalet hos =Oslo som har følt vakuumet på kroppen. Ressurssterke unge mennesker som ga opp skole, fordi det ikke fantes noe der tilpasset deres behov. De møtte et skolevesen tilpassa dem som hadde veien videre noenlunde staka ut. Tilpassa dem som så på ungdomsskole og videregående skole som små, enkle steg på den reisen de hadde lagt ut på.
Etter sjømannslivet fikk pappa jobb på kartongfabrikk. I løpet av få år ble han formann. det var ikke spesielt lukrativt, og Norge på femti- og sekstitallet var heller ikke et rikt land. Allikevel levde han et rikt liv, og hadde økonomi til å starte familie, kjøpe sitt eget hjem og etter hvert en bil. Det ga ikke status å være formann, men det var det heller ikke mange jobber som ga den gang. Noen av jentene og guttene jeg møter hos =Oslo forteller at de har forsøkt seg i arbeidslivet, jobbet i kassa på Rimi eller på en bensinstasjon. Den type jobber du får etter fylte atten. Forventningene til at de skal komme seg videre blir ikke borte av den grunn. For dette er jobber du er innom når du tar deg et friår. Kanskje for å tjene penger til en spennende utdannelse i utlandet, kanskje for å få tid til å bestemme deg for om du skal starte på statsvitenskap- eller sosiologistudiet.
Jeg kjenner en fyr i trettiåra som jobber på Coop Prix, og har gjort det lenge. Han trives godt med det. Når han møter folk i festlig lag, elsker han å studere reaksjonen deres når han forteller om sitt yrkesvalg. Noen tror han tuller. Kanskje er ikke det så rart i et land hvor Unge Høyre setter likhetstegn mellom det det å sitte i kassa på Rimi og det å leve på sosialstønad. Det å ha en jobb i seg selv gir ikke nødvendigvis den tryggheten og stoltheten disse unge menneskene trenger. Ikke fordi det ikke er gode og nødvendige jobber. For det er det. Men jobb handler ikke lenger om å bidra med sin skjerv til samfunnet. Det handler ikke om å tjene til det daglige brød. Det handler om selvrealisering og de andres blikk. Og uten trygghet, uten stolthet, og med forventninger fra familie og samfunn du ikke kan innfri, da er det fort gjort å melde seg helt ut, eller opponere mot alt som holder deg nede. Mange finner et felleskap av ungdom i samme situasjon. Det er disse, som hvis de er heldige, får en sjanse hos gode tiltak som Pøbelprosjektet og Monsterbedriften. Noen er mindre heldige, og noen av disse igjen møter vi hos oss i Skippergata. Tenk hvis de hadde hatt muligheten til å mønstre på en bananbåt. Få brukt hode og hender.
Hos Tandberg jobba ikke pappa med å sette sammen elektroniske komponenter, eller å designe radiokabinetter. Jeg vet ikke helt hvilken stillingsbetegnelse han hadde, men en tidligere kollega av ham mente han var en slags vaktmester. Eller altmuligmann om du vil. Han tok seg av forefallende arbeid, rydda og hadde oversikten over arbeidslokalene. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri hadde spurt ham eller noen andre om hva han egentlig jobba med. Eller hvorfor ingen fortalte meg det. Kanskje spilte det ikke så stor rolle Man omtaler ofte pappas generasjon som de som bygde landet. Jeg tror landet bygges hele tiden, og at det akkurat som den gang er arbeid som er nøkkelen. Men der Gerhardsen ville ha hele folket i arbeid, vil AUF i dag ha obligatorisk videregående skole. Det snakkes mer i offentligheten om viktigheten av utdannelse enn viktigheten av arbeid og å bidra til fellesskapet. Tenk hvis vi kunne anerkjenne verdien av alt arbeid. Om du er renholdsarbeider, lege, musiker, lærer eller gatemagasinselger. Du bidrar og du bygger landet opp. Slutter vi å anerkjenne enkelte arbeidsoppgaver og yrkesvalg, da skaper vi tapere og bygger landet ned. Som pappas tidligere kollega sa: det var ikke en jobb øverst på rangstigen faren din hadde, men den måtte gjøres. Ellers hadde alt rakna. God 1. mai!
