Pandemien som ble møtt med konjakk og fulle kinosaler

Erlik Oslos lokaler i Skippergata er for tiden stengt, og selgerne står uten arbeid og inntekt. Vi oppfordrer til å betale en valgfri sum for å lese saker her på erlik.no. Alle inntekter går til å gi selgerne en ekstra god start når de er tilbake. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Da Norge ble rammet av spanskesyken sommeren 1918, døde barn på feriekoloni. Det fikk verken aviser eller helse­myndigheter til å rope varsko. 

For hundre år siden hadde verden nettopp lagd bak seg spanskesyken. Det var den dødeligste epidemien som rammet Norge på 1900-tallet, men det skulle man ikke tro om man leser datidens aviser. Da sykdommen brøt ut i 1918, hadde media nok med den pågående verdenskrigen.

Pandemien nådde sjelden forsidene, men da stortingsmann Johan Thoresen mistet livet sommeren 1918, fant Aftenposten det verdt å nevne. Bergens Tidende nevnte ikke en gang spanskesyken i sine årskavalkader fra 1918 og 1919. 

Det var heller ikke mye å hente i utenlandske aviser. For ikke å svekke kampmoralen, valgte pressen i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA ikke å omtale sykdommen i starten. Spania, som ikke var med i krigen, slo stort opp at kong Alfons XIII ble smittet. Derfor fikk epidemien navnet spanskesyken, selv om den ikke oppsto i Spania. Noen teorier sier den kom fra USA, andre fra Kina. 

I Norge ble de første smittede dokumentert i Kristiania den 15. juni 1918. En som var svært opptatt av sykdommen, var kunstneren Edvard Munch. Han mente selv han var smittet, men dette er usikkert. Uansett malte han to bilder med tittelen «Selvportrett i spanskesyken», og ett han kalte «Selvportrett etter spanskesyken». 

I Sør-Norge var jernbanen en viktig årsak til smittespredning, mens Hurtigruten var det i Nord-Norge. Halvparten av spanske­sykens 15 000 dødsofre var mellom 20 og 40 år. Én av dem var sprintstjernen Olav Frogner, som mottok kongepokalen i friidrett to år før han døde som 27-åring i 1919. At de eldre oftere ble skånet, belyser disse ordene fra Det Civile Medisinalvesen i 1922:

«Mangfoldige steder laa samtidig alle i samme hus eller gaard tilsengs, saa tilstanden var yderst prekær, da det omtrent var umulig at opdrive hjælp til pleie av de syke og til at stelle kreaturene; hvor der var en gammel kone eller gammel kall, som gik oppe, var man forholdsvis heldig stillet.»

Rådet til å unngå folkemengder

Svenn-Erik Mamelund har studert epidemiske sykdommers demografi i 25 år. Han har særlig vært opptatt av spanskesyken, som også var tema for hans doktoravhandling. OsloMet-forskeren forteller at det var få nasjonale diskusjoner om smittevern under epidemien. 

– Ingen foreslo lockdown slik som i dag. Å stenge skoler og lignende er bare fordelaktig hvis man vet at det kommer en vaksine. Det hadde man ikke den gangen. I USA drev man med smitteoppsporing og karantene, men det hjalp bare til å forsinke smitten. I Norge ble folk henstilt til ikke å oppsøke store folkemengder, til å vaske hendene og rengjøre overflater. Høsten 1918 lot mange være å dukke opp på valgmøter og i stemmelokalene. Valgdeltakelsen var den nest laveste på 1900-tallet. Det tyder på at folk fulgte oppfordringen om å unngå folkemengder. 

Allerede i 1801 ble den første nordmannen vaksinert mot sykdom, men effektive vaksiner mot influensavirus fantes ikke på spanskesykens tid. Man visste heller ikke at sykdommen skyldtes et virus før på 1930-
tallet. En annen forskjell fra i dag, var mangelen på overordnede organer som kunne anbefale og koordinere tiltak. 

– Det fantes ikke noe WHO i 1918, og ikke noe europeisk smittevernbyrå. Det kom ingen råd internasjonalt, og heller ikke nasjonale råd. Munnbind har jeg ikke sett på bilder fra Norge, og jeg tror heller ikke det ble diskutert. I USA ble det brukt. Man visste at sykdommen var mer smittsom innendørs, og at det var lurt ikke å hoste på hverandre. 

Konjakk som medisin

Ett tema skapte en viss debatt i 1918, forteller Mamelund. I starten av pandemien skodde leger seg på å selge alkohol, siden det var forbudstid i Norge. De håpet det kunne hjelpe mot sykdommen. Bylegene i Kristiania anmodet myndighetene om å dele ut brennevin. Forslaget var kontroversielt, og blant motstanderne var sosialminister Lars Kristian Abrahamsen. 

– Det endte med at sosialministeren var borte fra Stortinget en dag. Da gikk man inn for å tvinge gjennom en halvflaske konjakk til alle husstander, ved kongelig resolusjon. Den kunne hentes på resept. 

– En slags innvendig Antibac?

– Det kan du si. Jeg tror ikke det var snakk om å bruke konjakken til å vaske seg. 

En som opplevde dette, fortalte om det i en folkeminneoppgave for Sør-Trøndelag i 1981:     

«Da jeg var 18 år eller så, gikk det en pest over landet vårt. Den spanske syke, eller Spanskesyken som vi kalte det. Plutselig kom den uten at vi hadde kunnskap om hvordan vi kunne mestre den. Ofrenes antall var uhyggelig og redselen ubeskrivelig. Leger og prester hadde full jobb. Venner du møtte i går ble begravet en dag eller to etter. Plutselig fikk alle mennesker en kullsviertro på konjak – og legene skrev ut.»

Religiøs vekkelse og kinokø

På sykehus ble pasientene møtt med en kombinasjon av konjakk, te, sprøyter med kamfer og sengeklær gjennomtrukket av kaldtvann. Legene foreskrev stoffer beregnet på difteri og syfilis, og heroin for å dempe hosten. Det at leger ikke forsto pandemien, ble sjelden kommunisert til folk flest. 

Der medisinen ikke virket, tok religionen over. Høsten 1918 døde to jenter av spanskesyken ved Indremisjonens kristelige folkehøgskole, «Fredly», i Strinda i Sør-Trøndelag. To uker etter døde to gutter. Ti tidligere elever ved skolen mistet livet samme høst.

I skolens årsberetning får vi vite at spanskesyken bidro til en sterk religiøs vekkelse hos elevene. I hele landet steg søkningen til religiøse skoler kraftig under pandemien. Ved Fredly økte elevtallet fra rundt 100 til 150, og elevene bodde tett i tett på internat. 

Den høsten hadde Norge tre ganger så mange dødsfall som normalt, men det meste fortsatte som før, også i tettbygde strøk. Kristiania ville ikke forby store forsamlinger. Sunnhetskommisjonen mente slike tiltak ikke ville ha betydning i en storby, der folk har mange nødvendige møtepunkter. Det var helt urealistisk å skulle stenge verksteder, fabrikker, spisesaler og restauranter.

Men høyt sykefravær bød også på problemer. Ved Kristanias telefonanlegg ble mange sentralborddamer syke samtidig, og en avisannonse ba folk begrense telefonbruken. I en folkeminneoppgave for hovedstaden fra 1981 fortelles det: 

«Det var så mange begravelser hver dag, at byråene ikke hadde nok folk til å bære bårer. Sporveisfolkene blev da spurt om de ville være behjelpelig med å bære, i fritiden sin, og det gjorde de.»

Syke transportarbeidere lammet forsyningen av poteter fra bygd til by. Langs kysten stoppet fisket opp flere steder. Småsteder opplevde stengte samvirkelag og forsinket postgang.

Til Trondheim skal smitten ha kommet med Nordbaneposten (Røros­banen) den 5. juli 1918. En uke senere var femti av byens postbud smittet. Da epidemien herjet som verst i september, døde 150 trondhjemmere i løpet av tre uker. Den 10. september 1918 var 193 elever ved Trondheim Katedralskole syke. 

Samtidig strømmet folk til offentlige samlingssteder. I de verste epidemimånedene ble det solgt 210 000 voksenbilletter og 55 000 barnebilletter til Trondheims kommunale kinoer. 

Akademisk arroganse 

Historiker og tidligere lektor Per Mehus begynte å grave i historien om spanskesyken i forbindelse med 100-årsjubileet i 2018. Han kan fortelle at økonomiske hensyn trumfet smittevern. 

– I Trondheim ble kinoene stengt en uke eller to i september 1918, men det hjalp ikke stort. Kino var et kjempemedium på den tida, og kommunen tjente masse penger på det. Vi må heller ikke overvurdere den medisinske kunnskapen som fantes. De manglet elektronmikroskop og andre redskaper til å finne ut hva sykdommen egentlig var. Viruset var så kraftig at ingen hadde møtt noe lignende. Det enkleste var å leve som før. Skoler ble holdt åpne selv når over halvparten av barna lå syke hjemme, og kohorter og slikt tenkte de ikke på. 

I Årbok for Strinda historielag 2018 skriver Mehus at byens helseråd satt passiv og lot epidemien få utfolde seg fritt. Folk var blitt beroliget av helserådets formann. Samtidig strevde de med å forstå at «telegramtelefonen» og telegrafen måtte stenge på grunn av alle smittede operatører. 

Helsemyndighetene satte heller ingen stopper for feriekolonier under pandemien. Den 26. juli 1918 gikk førsteklassingen Leif Sigurd ombord i Innherredsbåten, som skulle ta ham og 58 andre barn innover fjorden til Finsvik. Én av guttene som møtte opp på kaia, falt sammen på kaiplankene.

Leif Sigurd fikk åtte dager med bading og lek i Finsvik før han ble uvel en fredag. Mandag morgen fikk han krampeanfall og døde en halvtime senere. I dødsfallmeldingen antas det at spanskesyken var årsaken, siden flere tilfeller inntraff på kolonien. 

Sjefen for Trondheims helseetat, statsfysikus Marius Bøckman, så likevel ingen grunn til å utsette skolestarten den høsten. Han mente epidemien var avtagende. I avisa Dagsposten protesterte foreldre med leserinnlegg, men verken statsfysikus eller skoleinspektør lot seg påvirke.

Samtidig viste statistikken at en tredjedel av de smittede på landsbasis var under femten år. Nesten halvparten av disse utviklet alvorlig lungebetennelse. Antakelig trodde Bøckmann at spanskesyken ville bli som den kortvarige influensaepidemien i 1889–1890, mener Mehus. Han forteller om en dyp kløft mellom helsemyndigheter og folk flest. 

– Det var en voldsom arroganse fra det akademiske miljøet. Impulser utenfra var man ikke vant med, og kritikk skulle man ikke ha noe av. Ingen ved sine fulle fem ville tørre å motsi legen. Det var også liten kommunikasjon mellom legemiljøer i storbyene, selv om de slet med mange av de samme problemene. 

Folk unngikk ikke bare å motsi legene. Mange lot også være å oppsøke dem.

– Folk var redde for å bli lagt inn på sykehus, de tenkte at de aldri ville komme ut igjen. Sykehuset her i Trondheim hadde en liten epidemiavdeling, men det var ikke bare de spanskesyke som lå der. Pasienter av alle slag ble plassert på samme rom, omtrent. Mange foretrakk å være hjemme under sykdommen. 

Mehus mener frykten blant folk flest var større under spanskesyken enn den er nå under koronaen. 

– Ble du syk om morgenen, kunne du være død om ettermiddagen. Du kunne dø på gata. Folk blødde, og slike synlige ting som sikkert var kjempeskremmende. De som ble syke, smittet hele familien. Det fantes ikke karantenehoteller. Det var som en naturkatastrofe, og lite man kunne gjøre. Når det var over, var det som om folk ikke ville snakke om det. 

Statsministeren var taus

Det som overrasket Mehus mest da han ble interessert i spanskesyken, var hvor få kilder han fant.   

– Det er få livsskildringer rundt epidemien. Vi har mange tall, men som historiker er jeg mer opptatt av folks opplevelser. Det er vanskelig å finne ut det vi alle vil vite: hva folk følte og tenkte. Noen forteller at familiemedlemmer døde. Kanskje ble de smittet selv, men de gir ikke uttrykk for hva det egentlig betydde for familie og samfunn. Den gangen hadde man ikke disse nyhets­jegerne som vi har i dag. Avisene bagatelliserte til og med smitten på feriekolonier for barn. Det hadde kanskje med klasse å gjøre. Det var barn med lite ressurser som deltok. 

Statsminister Gunnar Knutsen uttalte seg knapt om pandemien i pressen. Det forbauser også Stein-Erik Mamelund. 

– Jeg er litt overrasket over hvor lite politikere var på banen. Det var nok fordi det ikke fantes nasjonale institusjoner og lovverk for dette. Krigen tok også mye oppmerksomhet. Den hadde indirekte konsekvenser for Norge, på områder som ernæring og boligstandard. Hadde vi fått tilbake spanskesyken i dag, etter fem år med tredje verdenskrig, er jeg sannelig ikke sikker på hvor bra vi ville taklet den. 

Svineinfluensaen, som ble en global pandemi i 2009, er en nær slektning av spanskesyken. Den rammet også unge voksne hardere enn eldre. 

– Studier fra 2009 viste at de som hadde hatt spanskesyken eller dens etterkommere, var sterkere beskyttet mot svineinfluensa. Virus du har vært gjennom tidlig i livet ser ut til å gi god beskyttelse. Under spanske­syken var det også en god del immunitet blant de eldre fra lignende virus. 

Isolerte samfunn der få hadde immunitet klarte seg dårligst under pandemien. Bygder i Finmark hadde opp til fem ganger høyere dødelighet enn landsgjennomsnittet. Det samme så man i resten av Norden. 

– Blant områdene som ble hardest rammet under den siste bølgen, var Arjeplog i Nord-Sverige og Enare i Nord-Finland. Der fikk sykdommen en dødelighet på henholdsvis tre og ti prosent. Når de største byene ikke ble særlig rammet i 1920, tyder det på flokkimmunitet. Det må også ha vært årsaken til at pandemien tok slutt. 

Langvarige helseproblemer 

I 1919 falt fruktbarheten i Norge kraftig. Det skyldtes både dødsfall hos potensielle mødre, flere spontanaborter og dødfødsler, og trolig lavere seksuell aktivitet av frykt for smitte. Mange ble enker eller enkemenn. I 1919 innførte Arbeiderpartiet trygd til enslige mødre i Kristiania, for å avhjelpe situasjonen. Datidens ekteskapslov sa at man måtte sørge i minst ett år før man kunne gifte seg på nytt. Loven forbød også å unnfange barn utenfor ekteskap.

Ny forskning har vist at spanskesyken rammet arbeiderklassestrøk hardest. Antall rom i boligen hadde stor betydning. I Norge lå gjennomsnittlig dødelighet på rundt 1,2 prosent av de smittede. I fattige land med høy folketetthet, som India, kunne dødeligheten være ti ganger høyere.

Mamelund forteller at spanskesykeviruset er lagret i et laboratorium i USA. Viruset ble funnet hos en død kvinne under permafrost i Alaska 1997, og senere rekonstruert for vitenskapelige formål.

De fleste av spanskesykens ofre døde av lungebetennelse. De som ikke døde, brukte ofte lang tid på å komme seg. Folk slet med søvnproblemer, psykiske lidelser og dårlig konsentrasjon. Norge hadde økt sykefravær lenge etter at pandemien var over. Nesten halve befolkningen hadde vært smittet. 

Da Per Mehus satte seg inn i sykdommen, ville han undersøke om Trondheim hadde en pandemiplan, slik de skulle ha. Jula 2018 stilte han kommunen til veggs.

– Ingen i kommunen kunne vise fram en plan. Da jeg presenterte artikkelen min om spanskesyken på et lokalt arrangement, sa jeg at slike epidemier kan komme tilbake når som helst, i en eller annen form. Jeg ante ikke at det var rett rundt døra, men ikke lenge etter kom koronaen.

Bildet øverst viser pasienter med spanskesyken på et midlertidig sykehus ved Camp Fusion i Kansas, USA (1918). Teksten sto på trykk i =Oslo februar 2021.

FAKTA

Spanskesyken 1918–1920

• Kom i tre–fire bølger mellom februar 1918 og april 1920 og regnes som historiens verste influensaepidemi. 
• Fikk navnet sitt fordi spanske medier var blant de første til å varsle om sykdommen, ikke fordi den kom fra Spania. 
• Opphavet til spanskesyken er ukjent, men det er flere teorier om hvor sykdommen først oppsto: 
  • Kan ha startet i militære øvings­leire i USA vinteren 1918. 
  • Kan ha startet i europeiske militærleire eller skyttergraver, hvor fugler, griser og mennesker levde tett. 
  • Kan ha oppstått i Kina og blitt brakt til Europa av kinesere som gravde skytter­graver.
• Sykdommen var forårsaket av influensavirus A (H1N1). Noen forskere mener smitten kom fra fugl (fugle­influensa) eller gris (svineinfluensa).
• Mellom en tredje­del og halvparten av verdens befolkning ble smittet. 
• Andre verdenskrig bidro til rask spredning og økt sårbarhet for sykdommen.
• På verdensbasis døde 50–100 millioner mennesker. Det var ulike følgesykdommer, særlig lunge­betennelse, som tok flest liv.
• Om lag 1,2 millioner ble smittet av «den spanske syke» i Norge. Cirka 15 000 døde. Det til­svarer 5,7 døde per 1000 innbyggere.
• Finnmark og de samiske områdene ble hardest rammet. Aller verst var det i Lebesby kommune, med 26 døde per 1000 innbyggere. 
• Unge voksne, særlig dem mellom 25 og 29 år, var mest utsatt, trolig fordi den eldre befolkningen hadde noe immunitet etter å ha vært utsatt for et lignende virus tidligere i livet.