-
– Før følte jeg at jeg ble sett ned på
Det å ha en jobb er definerende for selvbildet vårt, og jobben kan være en kilde til både verdighet og anseelse. Men ikke alle kommer nær nok til å kunne drikke av den kilden. Da er det viktig at noen gir dem muligheten og hjelper dem frem. Tekst: Alexander Berg jr.Illustrasjon: Sissel Ringstad, Farsott DA – Hadde jeg ikke fått denne jobben, så hadde jeg ikke vært nykter. Lars Bele (55) var på kjøret i 25 år og er helt ærlig på hvor han hadde vært i livet om han ikke hadde hatt jobben i =Kaffe. Nå er han 55 og nykter for første gang siden han var 30 år.…
-
Venn med mørket
De fleste merker en negativ endring i humør, søvn eller våkenhet i løpet av vinteren. På Svalbard, hvor sola går ned i oktober og kommer opp igjen i februar, ser derimot mange fastboende fram til mørketida. Tekst og foto: Maria Philippa Rossi – Jeg sliter mer med midnattssola! Jeg klarer ikke å tilpasse meg det konstante dagslyset. Det er lunsjtid, men mørkt ute. Bekmørkt. Kølsvart. Svart som natta. Ingen deler av himmelhvelvet vitner om at det egentlig er midt på dagen. – Sola gir så masse energi, så det er vanskelig å avslutte dagene. Thea Holden står på verandaen med boxeren Herman og kikker utover Adventdalen på Spitsbergen. Det er…
-
Fikk større visjoner etter synstap
Politimannen Håkon Gisholt måtte miste synet for å få et bedre syn på rusavhengige. Siden har han sysselsatt mange gjennom prosjektet Vinn-Vinn – og fått en bestevenn han pleide å arrestere. Tekst: Kari BuFoto: Leikny Havik Skjærseth Vi ringer på hos Håkon Gisholt på Jessheim og møtes av en som snart skal pensjonere seg. Ikke Håkon, men puddelen Rames, som nærmer seg ti år som førerhund. Eieren kommer etter, og han merker godt at følgesvennen har blitt eldre. – Rames har blitt mer bestemt på hva han gidder og ikke. I starten var det gøy å løpe intervall fram og tilbake. Nå lurer han på hvorfor han må løpe tilbake igjen. Håkon…
-
I trappa: Alexander
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Alexander om musikk og film. Tekst og foto: Emma Mastad Hei, Alexander. Hva driver du med for tiden? – Jeg driver og lager musikk. Jeg har tenkt å starte band med en kamerat etter hvert. Jeg vil lage beats, kanskje techno. Så du produserer musikken selv? – Nei, jeg har tenkt å få kompisen min til å gjøre det. Han kan å redigere filmer, så det kan hende at han klarer å lage musikk også. Han liker mer…
-
De ulykkeliges venninne
Både Olafiagangen og Olafiaklinikken er oppkalt etter henne, men hva Ólafia Johannsdóttir gjorde i Oslo, er ukjent for mange. Den gang gatepiker led av syfilis i et alkoholisert miljø, ble hun en reddende engel. Tekst: Kari BuFoto: Wikimedia commons «Jeg gikk bortover Vaterlandstorgene og videre ned over de kjente gatene. Menn og kvinner sto i klynger, forfrosne og berusede, halvvåte eller gjennom bløte – en kunne høre sølen klaske inni støvlene. Det rappe ordskiftet skar en i ørene – gatefolkets eget språk, råvittig, hensynsløst, men uhyre treffende.» Det kunne vært skrevet i dag, men ordene er over hundre år gamle og kommer fra boka «De ulykkeligste» av Ólafia Jóhannsdóttir. På Grønland…
-
– Den største verdien er å ha noe å gå til
Funksjonshemmede havner ofte i en utfordrende økonomisk situasjon, både fordi de ikke får jobb og fordi de har ekstrakostnader andre ikke har. Arbeid er viktig, men ikke hele løsningen, og hindrene er fortsatt mange. På Myrens Verksted i Oslo møtes vi av en høy og slank 24-åring. Han sitter i en sofa i lokalene til Stiftelsen Helt Med, som hjelper mennesker med utviklingshemminger inn i arbeidslivet. Nå smiler han hjertelig og strekker frem hånden for å presentere seg. Tekst og foto: Alexander Berg jr. – Petter, sier han. Store norske leksikon definerer en funksjonshindret person som en som er hemmet eller hindret av samfunnets strukturer og barrierer. Ifølge Statistisk sentralbyrås…
-
De usynlige
– Jeg skulle jo ønske jeg kunne leve som andre eldre. Hjelpe mine barn, reise og besøke min familie. Men det går ikke.Tekst og foto: Guro Kulset Merakerås Tefik takket først nei til kaffe og vaffel, men har nå latt seg overtale. Vi var egentlig på vei fra Trondheim Torg til Vår Frue kirke, men stoppet på halvveien, ved den hyggelige uteserveringa i Hornemansgården. Den eldre herremannen ved min side har aldri vært her før. Han går aldri på kafé. – Jeg har ikke så store krav, så det går greit. Men det kan være litt vondt når jeg møter en kompis og han spør om vi skal gå på…
-
Tjukk, men ikke lenger skamfull
Hun har brutt tabuer som skuespiller, og nå bryter hun tabuer som forfatter. Marit Røste snakker gjerne om sin egen overvekt, og har omsider sluttet å slanke seg. Tekst: Kari BuFoto: Leikny Havik Skjærseth Sola skinner på Aker brygge, og det er tett mellom uteserveringene. Siden folk flest ikke er ferdige på jobb, er det også god plass, men ikke til alle. Av en eller annen grunn sverger norske uteserveringer til stoler med armlener. Det gjør utelivet vanskeligere enn det trenger å være for Marit Røste, som i høst står fram som tjukk i alle kanaler. – Hver gang det er tid for utepils, blir jeg sånn: «Fader, hvor går…
-
På veien til et bedre liv
Veien til trygghet har vært lang for Michelle Alexandra Muren. For noen år siden satt hun alene under Hausmanns bru og injiserte heroin. Nå har hun det bedre enn noen gang, og deler sin historie for å hjelpe andre. Tekst og foto: Emma Mastad Regnet har akkurat begynt å pøse ned da en nervøs Michelle Alexandra Muren går bort til tigerskulpturen på Jernbanetorget iført rosa Converse-sko. Hun gruer seg litt i dag. Hun skal lede en byvandring for Gatestemmer og fortelle sin historie til en gruppe med videregåendeelever. Det er dette som gjør Michelle usikker. – Ungdommer er ekstra skremmende når man har blitt mobbet så mye som meg. Det…
-
En kongolesisk tjuagutt
Det var ingenting som tilsa at det skulle gå bra med den kongolesiske jenten med det knuste hjertet, som i 2006 landet i Bergen, en by i et land hun aldri hadde hørt om. Tekst og foto: Irene R. Mjelde Mange nordmenn har vokst opp med strofen «Spis opp maten din! Tenk på de sultne barna i Afrika». Jeg var selv et av de «sultne barna i Afrika», og jeg vet at bildet som er tegnet av kontinentet jeg ble født i, har mange feil. Irene Kinunda Afriyie (34) kom til Norge og Bergen som 16-åring høsten 2006, etter ti år på flukt fra krigen i hjemlandet Kongo. Hun vil…
