Veien til trygghet har vært lang for Michelle Alexandra Muren. For noen år siden satt hun alene under Hausmanns bru og injiserte heroin. Nå har hun det bedre enn noen gang, og deler sin historie for å hjelpe andre.

Tekst og foto: Emma Mastad

Regnet har akkurat begynt å pøse ned da en nervøs Michelle Alexandra Muren går bort til tigerskulpturen på Jernbanetorget iført rosa Converse-sko. Hun gruer seg litt i dag. Hun skal lede en byvandring for Gatestemmer og fortelle sin historie til en gruppe med videregåendeelever. Det er dette som gjør Michelle usikker.

– Ungdommer er ekstra skremmende når man har blitt mobbet så mye som meg. Det var mest jenter som mobbet meg, så når jeg ser at så mange tenåringsjenter har møtt opp, får jeg en klump i magen, sier hun med gråtkvalt stemme.

Hele dagen hennes har gått med til å planlegge turen, og selv om hun er nervøs, ser hun fram til å snakke med ungdommene.

– Drømmen min har vært at det skulle komme skoleklasser på disse turene. Jeg ble ekstra glad da jeg hørte at en klasse skulle komme, fordi det betyr at vi har kommet langt. For ti år siden hadde dette aldri skjedd, sier hun.

Rusen er ikke sykdommen

Gatestemmer organiserer guidede turer gjennom Oslos skyggeside og er satt i gang av Foreningen for human ruspolitikk (FHR). Michelle er én av foreløpig to guider på disse turene, og foreningen ønsker at flere skal melde seg i framtiden. Dagens tur  er helt spesiell for Michelle fordi den går på Verdensdagen for selvmordsforebygging, 10. september.

– Jeg har hatt mye selvmordstanker og har forsøkt å ta selvmord flere ganger. Den første gangen var jeg tolv år. Disse problemene kom før rusproblemene. I alle år har vi angrepet rusen som om den er hovedproblemet, men på turen min prøver jeg å vise at rusen ikke er sykdommen, men et symptom.

Mobbingen tok aldri slutt

Michelle opplevde omsorgssvikt og mobbing fra ung alder, og hun var fire år første gang hun hadde kontakt med en psykolog. Da hun var ni år gammel, hadde hun allerede begynt med selvskading, og ble diagnostisert med personlighetsforstyrrelsen borderline. Hun ble satt på medisiner.

– Jeg ble som en zombie. Man burde ikke gi den diagnosen, og medisiner, til barn i utvikling. Hvis jeg hadde fått bedre hjelp, tror jeg ikke at jeg ville ha forsøkt å ta livet mitt så mange ganger, eller begynt med sprøyter.

Historien hennes er mørk, og selvmordstankene har vært der fra barndommen. Da hun gikk på skolen fortalte medelevene henne at hun var stygg og ekkel, og hun fikk e-poster som oppfordret henne til å ta livet sitt. Mobbingen fortsatte til tross for at hun byttet skoler, selv etter at hun i ungdomsskoleårene flyttet fra Sverige til Norge.

– Da jeg byttet land, og mobbingen fortsatte, så tenkte jeg at det må bety at mobberne hadde rett, sier hun.

Det var dette som førte til hennes første selvmords­forsøk, i en alder av tolv.

– Jeg følte meg så mislykket da jeg ikke engang klarte å dø.

Ensom under brua

I en lang periode fant Michelle tryggheten hun søkte i sprøyter med heroin.

– Når jeg var redd og fikk heroinsug, føltes det som å være et fire år gammelt barn som gråt etter mamma. Når jeg tok heroin, føltes det ut som om moren min kom med et teppe, ga meg en klem og vugget meg fram og tilbake mens hun sa at alt kom til å bli bra igjen.

Michelle bruker ikke lenger heroin, men når hun tenker tilbake på den tiden, beskriver hun rusen som en følelse av omsorg hun aldri fikk oppleve som barn. Selvfølelsen ble litt bedre – i hvert fall ikke på null. Og da hun bodde på gata i Oslo, hjalp den henne med å stenge kulda ute.

– Når vi bodde ute på vinteren og frøs noe intenst, gjorde heroinen at vi følte oss litt varmere i kroppen.

Michelle og ungdommene på dagens gatevandring har kommet til første stopp: Hausmanns bru. Under denne brua satt Michelle ofte og injiserte heroin, helt alene.

– Jeg bor på Kolbotn, ikke i Oslo, og på den tiden var sprøyterommet kun åpent for beboere i Oslo. Mens vennene mine fikk gå på sprøyterommet, måtte jeg gå under brua og injisere alene.

Michelle forteller at kommunen satte opp gjerder rundt brua for å gjøre det vanskeligere å komme seg under den. Men det stoppet ikke Michelle og de andre brukerne, de fant en vei inn til rommet under brua. Nødetatene, derimot, klarte ikke lenger å nå fram.

– Det som skjedde, var at ambulansen ikke klarte å nå oss når vi tok overdoser. Folk døde under brua, fordi ambulansen ikke kom fram.

Den store kjærligheten

Michelle har dedisert dagens gatevandring til sin største kjærlighet, Christer, som døde i armene hennes i 2015. Uten ham ville hun ikke vært den hun er i dag, sier hun.

– Jeg vil gjerne snakke om ham, for jeg vil ikke at han skal bli glemt, og hans historie er utrolig viktig. Jeg skulle ønske den ble hørt mens han levde.

Ett av stedene vi besøker på turen, er utenfor den gamle leiligheten der paret bodde i Nedre Vaskegang.

– Hver gang jeg går forbi, får jeg et behov for å ta på døren, og jeg får minner om at vi holdt hender her for ti år siden. Det er et enormt savn.

I dag stopper Michelle kun på steder som er relatert til Christer. Ved den gamle legevakten i Storgata forteller hun om alle gangene hun og folk hun kjenner har blitt avvist, og dømt, av helsevesenet. Mange rusavhengige venter lenge med å oppsøke legehjelp, og mange har hatt negative opplevelser når de først har kommet seg til legevakten. Michelle forteller om leger som ikke tror på at de er syke – at de oppsøker sykehuset kun for å få medisiner.

– Christer fikk for eksempel avslag på psykolog seks måneder før han døde. I løpet av de månedene hadde han åtte overdoser, likevel ble han nektet hjelp.

Samfunnet har endret seg

Etter hvert som samtaler rundt rus og mental helse har blitt vanligere, og det har blitt jobbet politisk for å bedre forholdene til rusmisbrukere, har Michelle også merket en holdningsendring blant folk. Hun trekker fram én spesiell hendelse som et eksempel på dette.

– Jeg satt utenfor Gunerius, og det kom en eldre dame bort og kalte meg «jævla narkoman» og spyttet meg i ansiktet. Senere begynte jeg å jobbe på =Kaffe. Den samme kvinnen kom innom meg på jobb, vel vitende om at rusbrukere jobber der, bestilte en kaffe og satte seg ned. Hun gikk fra å spytte meg i ansiktet, til å oppsøke en kafé der rusbrukere jobber og legge igjen pengene sine der. Hun ga meg til og med tips.

Det er viktig for Michelle å spre bevissthet rundt sammenhengen mellom mental helse og rus, og hun tror at mange rusproblemer kan forebygges hvis man først tar tak i de psykiske problemene.

– Majoriteten av de som sliter med rus har psykiske problemer. De som ikke har traumer er som regel de som blir rusbrukere, men de som har traumer og dårlige oppvekster, er som regel de som blir misbrukere.

Selv hadde Michelle psykiske utfordringene lenge før hun begynte med rus. De manifesterte seg både i selvskading og spiseforstyrrelser, helt fra barndommen av, flere år før hun som 13-åring begynte å ruse seg. Hun mener hjelpeapparatet kommer altfor sent på banen.

– Hvis man kommer inn når ungdommene er 15 år, er det altfor sent, vi må komme inn i livet til barna når de er sju–åtte år. Allerede da finnes det symptomer på at noen ikke har det bra. Hvis vi kan komme inn tidlig og gi disse barna en god psykolog eller behandler, kan vi forebygge rusproblemer, mener Michelle.

Heroinen ble en flukt, slik både spiseforstyrrelsen og selvskadingen hadde vært. Det var ikke selve rusen hun ønsket seg, men en pause fra de vonde tankene. I dag tror hun at samtaleterapi kunne ha gjort mye.

– Det rusen gjør, er å sette et lokk på følelsene og regulere dem slik at det er mindre å stå i. Det er mulig å få til uten rus, men da må du vite hvordan. Jeg har møtt flere menn i behandling som synes det er vanskelig å snakke med noen. Det å prate hjelper mye mer enn man skulle tro.

Behandleren som endret alt

Den beste hjelpen Michelle har fått, var hos Blå Kors. Her møtte hun en behandler som hjalp henne med å forstå hvordan hun fungerer, spesielt med tanke på borderline-diagnosen hun fikk som barn.

– Han hjalp meg å vri og vende på følelser, regulere følelser, og få et større toleransevindu.

Denne hjelpen kom dog lenge etter at problemene hennes oppsto, og hun tror mye ville vært annerledes dersom hun i ung alder hadde fått hjelp til å regulere følelsene, og forstå roten av problemene sine.

– Hvis jeg hadde fått hjelp i den alderen til å forstå at jeg har en svarthvit tankegang og aldri har lært meg å tolerere følelser, kunne det ha forebygd enorme problemer i mitt liv.

Historien hennes kan hjelpe andre

Etter en tur fylt med mange triste historier fra Michelles liv, avsluttes gatevandringen foran Sentrum Scene. Her ønsker hun å runde av med noe positivt. I den ene retningen ser vi mot Storgata, hvor et stort åpent rusmiljø holder til. Michelle var selv innom der daglig i en periode. I den andre retningen ser vi mot Torggata, hvor Foreningen for human ruspolitikk har sine kontorer.

– Gata nedenfor representerer tiden da jeg var på kjøret, og gata ovenfor er der jeg er i dag, når jeg har det mye bedre.

Michelle sier at hun aldri har hatt det bedre enn hun har i dag. Men veien til å få det helt bra etter et hardt liv, er lang.

– Jeg har vanskelig for å ta det seriøst når en behandler eller de andre i foreningen sier at jeg er verdt noe. Det er fordi jeg fortsatt har en veldig lav selvfølelse, sier hun.

Gjennom FHR finner hun likevel en mening, og hun ser at hun kan hjelpe andre ved å dele sin historie.

– Det er derfor jeg tar del i Gatestemmer, fordi jeg ser at min historie kan hjelpe andre og kan hjelpe å forebygge at flere barn havner i samme situasjon som meg. Det gir meg et mål med livet, et mer meningsfullt liv, og øker min tro på og mitt ønske om å bli rusfri.

Michelle har tidligere bodd både på gata og på hospits, men i dag har hun en leilighet som hun har skaffet seg helt selv. Den deler hun med en hund og en katt.

– Hadde jeg ikke hatt hunden min, tror jeg at jeg hadde vært på kjøret nå. Han har reddet meg på alle vis. Det er så mange dager jeg har våknet og ikke hatt lyst til å leve, men så lager han en lyd, eller kommer til meg fordi han vil ha kos, og jeg kjenner at noen ønsker meg. Han skriker at han elsker meg, og det tvinger meg ut.

Ikke så farlig likevel

Flere av elevene ser tydelig berørt ut på turens siste stopp. Selv de som kanskje var litt skeptiske i starten, lytter til hvert ord gateguiden deres sier mot slutten av vandringen. Når siste ord er sagt, får Michelle en blomsterbukett fra elevenes lærer, før hun skynder seg videre.

Hun som tidligere var nervøs for å snakke foran en gruppe med tenåringsjenter, har det mye bedre etter at turen er overstått.

– Det første jeg kjente da jeg sto foran tigeren, var at jeg ble tatt tilbake til skolen. Jeg var redd for å presentere noe foran klassen og trodde at folk så stygt på meg, men på det siste stoppet kunne jeg se empati i øynene til elevene, og at de lyttet og fulgte med. Jeg ble overrasket over at det så ut som om guttene fulgte med mest av alle.

De rosa tøyskoene har gjort henne så våt og kald at hun skjelver litt i regnet. Likevel går Michelle fornøyd videre.

– Jeg hadde så godt av dette. Det hjalp meg å bearbeide ungdomstiden.

[FAKTA]

Gatestemmer

Tilbyr byvandringer med personlige historier fra guider som har levd tett på gata.

Prosjektet er drevet av Foreningen for human ruspolitikk (FHR) og inspirert av et tilsvarende prosjekt i Danmark.

Tilbyr også en byvandring med navn «Skammens sti», som dreier seg mer om ruspolitisk historie.

Michelle er én av to guider foreløpig, og FHR oppfordrer flere til å melde seg.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 10/2024.