På Oslo S er det mange som ikke skal noe sted

Hver dag er det flere hundre mennesker på Oslo S som ikke er på reisefot. Gudrun Brøvig Silde og Marte Lie Albert er ansatt for å finne ut om de har det bra.

150 000 mennesker innom Oslo sentralstasjon daglig. Noen av de som ikke reiser, skal bare møte noen og drikke kaffe. Men ikke alle har noen å møte. Hvis du tror de svinner hen, helt alene i mengden, tar du feil. Noen ser dem.

I ankomsthallen på Oslo S kan du ta rulletrappa opp i 2. etasje. Der finner du ikke bare puben Sidesporet. Du finner også en innglasset avdeling av Kirkens Bymisjon. Den heter Sporet. Innenfor døra treffer vi to damer med en uvanlig evne til å lese kroppsspråk.

– Etter hvert blir du god til å skille en vanlig reisende fra de andre, sier teamleder Gudrun Brøvig Silde.

Det er underlig å komme til et så fredelig sted, vegg i vegg med Norges travleste knutepunkt. Her kan du sitte i ro og tenne lys. Sporet tilbyr også samtaler og råd til dem som trenger det. På en tavle henger røde og hvite lapper som opplyser om andre hjelpetiltak. Mange blir overrasket når de finner ut at Sporet eksisterer. Det bærer også gjesteboka preg av:

«Hvem skulle trodd at det fantes et stille sted hvor en kan sørge, midt i Oslo S? Jeg skal fortelle sorggruppen min om dette stedet», skriver en tidligere gjest.

Noen av de som kommer til Sporet blir fulgt av vektere eller ansatte i butikker på stasjonen.

– Butikkene synes det er veldig ålreit at vi er her. De kan ikke ta seg av folk som trenger hjelp, men de liker heller ikke å avvise dem. Vi kaller oss et viderested, ikke et værested. Du kan sitte her en liten stund. Du kan låne telefon, eller lade din egen. Trenger du mat eller et sted å sove kan vi følge deg til et annet sted, sier Gudrun.

I løpet av et år har Sporet kontakt med nesten to tusen forskjellige mennesker. Noen få møter de mange ganger, fordi det tar tid å få hjulpet dem videre. Gudrun har både ansatte og frivillige medarbeidere. I dag er kollegaen Marte Lie Albert på jobb. De to damene tar oss med til brua over avgangshallen. Her står de ofte og ser ned på folkehavet.

Marte forteller at jobben har gitt henne færre fordommer.

– Før trodde jeg at jeg kunne se på folk om de var hjemløse. Etter at jeg fikk denne jobben, ser jeg at mange holder på en fasade. De kan ha rent hår og rene hender. Vi legger merke til dem fordi de blir værende her over tid. De kan sitte på den ene kafeen etter den andre. Kanskje dupper de av i avgangshallen. Noen er veldig gode til å skjule at de strever. Det er ikke så uvanlig å trekke til Oslo S når noe blir vanskelig. Stasjonen er oppvarmet, og åpen det meste av døgnet. Du kan forsvinne i mengden, men samtidig bli funnet eller fanget opp dersom noe alvorlig skulle skje.

Er folk på reise eller ikke? Tegn som kan avsløre det er hvordan de sitter, om de har slitte håndtak på bæreposene, om de har stroppen på sekken rundt beinet, om de går i sandaler om vinteren, om de leser en gammel avis opp-ned.

– Du ser fort om en kropp er litt på vei, eller om den har veldig god tid, sier Gudrun.

– Når vi lærer opp frivillige hos oss, spør vi om de har noen hypoteser om folk som sitter der nede: Hvor skal de, skal de møte noen, har de god eller dårlig tid, ser de engstelige ut?

Gudrun og Marte går sjelden rett på sak når de kontakter folk. De prøver seg fram med blikk, smil og ulike tilnærminger. Når noen blir sittende lenge i avgangshallen, kan de spørre om de heller vil sitte og vente oppe hos Sporet. Der er det bedre stoler. Dette kan være en måte å få i gang samtalen på.

– Det varierer veldig hvor fort vi kommer i posisjon til å hjelpe folk. Noen kan ha sittet her i en uke, og likevel si at de bare venter på toget. Vi trekker oss tilbake hvis folk ikke er interessert. Men de får alltid en ny sjanse. Noen kommer plutselig inn til oss etter at vi har tatt kontakt. For de fleste er det forbundet med skam når livet rakner. Slik sett er ikke mennesker som oppholder seg på Oslo S særlig annerledes enn deg og meg. Vi har alle et ønske om å vise hva vi mestrer og får til, sier Marte.

Én ting har damene på Sporet lært: Mennesker håper alltid at ting skal bli bedre. Noen venter i mange år på at oppgjøret med ekskona skal ordne seg, så de få ut pengene. De kaller seg ikke hjemløse, selv om de i praksis har vært det lenge. De har gjerne faste vaner: De kan spise frokost på samme sted, gå på biblioteket og lese aviser, ta en tur med danskebåten, bo på hotell i noen dager.

– Vi kan følge folk til Nav eller bidra til at de får søkt om kommunal bolig. Noen av gjestene våre har vært på Nav og snudd i døra. De kan ha blitt bedt om noen papirer de ikke skjønner hva er. Eller de kan kjenne en stor skam. Ingen flytter inn på Oslo S og tror de skal bli her. Men noen sier at dagene går fort.

Gudrun og Marte treffer også barn som må passe på en full mamma eller pappa på stasjonen. Andre barn blir plassert på Oslo S i flere timer for å passe bagasjen for foreldrene. Noen havner her etter å ha rømt fra en barnevernsinstitusjon. Andre kommer bare for å søke spenning.

En person av ukjent alder skriver i Sporets gjestebok: «Er tilbake i Oslo igjen etter at pappa truet meg med kniv. Jeg ble så redd at jeg tok første og beste tog til Oslo. Jeg er glad i pappa, men han er så ustabil».

Når en niåring står og gråter i ankomsthallen er det ikke sikkert Sporet oppdager ham først. Det kan like gjerne være NSB. Gudrun forteller om en mor som gikk fra barnet sitt.

– Mora var veldig sliten og avviste derfor barnet. NSB kontaktet oss. Gutten var ikke fra Oslo, og ble veldig redd. Vi fikk en god dialog med mora, og skjermet gutten. Han fikk sitte og tegne inne hos oss. Mora sa at det var blitt for mye for henne, hun visste ikke om hun klarte å ha omsorgen for barnet. Vi kontaktet hjemkommunen, hvor hun allerede hadde kontakt med barnevernet. Vi ble enige om at de skulle reise hjem og få hjelp der.

Ungdom som føler seg annerledes og utenfor har i flere år møttes på Oslo S. NRK har laget dokumentar om dem. Selv har de laget et digert veggmaleri utenfor Sporet, på oppdrag fra Bane Nor.

– Oslo S er et veldig fascinerende sted når du dukker inn i det. Vi opplever mye som er trist og humoristisk samtidig. Men mest av alt møter vi mennesker med stor overlevelsesevne og styrke.

Sporet drives av Bymisjonen, men er åpent for alle uansett tro. Det gjelder også ansatte og frivillige.

– Noen tenker at Sporet er et sted for å evangelisere, men det er det ikke. Noen av gjestene våre har et stort behov for å hjelpe andre, på ulike måter, sier Gudrun.

Behovet for å være til nytte kommer også til syne i gjesteboka:

«Nå har jeg fått så mye hjelp at overskuddet skal brukes til å hjelpe andre. Ingen bør settes i bås fordi de har problemer», skriver en.

«Etter et møte med noen av arbeiderne her har jeg bestemt meg for å bruke min tid på å hjelpe unge/eldre som har behov for selskap eller å bli hørt!», skriver en annen.

Sporet holder åpent mandag til torsdag, fra ni om morgenen til halv elleve om kvelden. Fredag er det åpent til halv to om natta, med pause mellom tre og seks. Sosialfaglig personell utgjør fire årsverk. I tillegg har Sporet femti frivillige medarbeidere.

De frivillige er i ulik alder og har forskjellig bakgrunn. Mange har helse- og sosialfaglig erfaring og utdannelse. De må kunne sette av tre timer tre ganger i måneden, være stabile og trygge i møte med mennesker som strever, være en god lytter og tåle å møte mennesker i akutte situasjoner.

Frivillige kurses, veiledes og følges tett opp. Dette passer ikke for alle, men Kirkens Bymisjon trenger frivillige i mange sammenhenger. De som ikke får jobbe på Sporet, kan henvises til annet frivillig arbeid i Bymisjonen.

To tredeler av menneskene Sporet har kontakt med er menn. De kan være godt voksne, og ha hatt jobb og familie. Så har noe gått galt.

– For enkelte menn er det et mye større fall å miste jobben enn det er for kvinner. De kjenner på et veldig tap. Vi møter også kvinner som er veldig isolerte. Men de har nok lettere for å ta kontakt med andre og si at det har skåret seg. Blant de «usynlige» som holder på en fasade, er det helt klart flest menn, sier Gudrun.

En mann skriver i gjesteboka at han syntes det var deilig å være nær noen som tenkte, følte og handlet fra hjertet, og ikke fra hjernen. Han skriver også at Kirkens Bymisjon produserer noe så sjeldent som lykkelige øyeblikk.

En annen mann skriver: «Jeg kom plutselig over denne plassen. Dette er jo helt perfekt for oss som er litt slitne, kalde og våte etter mange timer ute i kulda for å klare ’bare en dag til’».

Mange ville nok ha overnattet på Oslo S hvis ikke stasjonen var stengt et par timer midt på natta. Noen har prøvd å overnatte i oppbevaringsbokser eller andre steder hvor de håper å ikke bli funnet.

Stasjonen åpner igjen klokka 3.30. I mellomtiden velger noen å være på Gardermoen, hvor terminalen er åpen hele natta. Når Oslo S åpner, hender det at femti personer finner veien inn. Noen skal ta toget, men ikke alle. De som vil sitte og hvile seg har det nokså fredelig fram til klokka sju.

Det er ikke bare mennesker som vil varme seg på Oslo S. Duer flyr ofte inn i avgangshallen. Det skjer også mens vi er på besøk. Stasjonen tiltrekker seg også mennesker med spesielle interesser, for eksempel for togtabeller, uniformer eller bygningskonstruksjoner. Av og til har de en væremåte som skaper frykt, uten at det er grunn til det.

– Vi opplever Oslo S som et trygt sted, sier Gudrun og Marte.

Når medarbeiderne ved Sporet jobber oppsøkende, går de sakte to og to. Nå har Gudrun og Marte sett de samme mennene to dager på rad, klokka ti om formiddagen. De er praktisk kledd, står lenge på stasjonen, og mangler bagasje. Hva gjør de på Oslo S?

Damene avslørte dem. Det var Politiets utlendingsenhet.

Neste gang du går gjennom Oslo S, kan du se etter to personer i grå hettegenser med oransje skrift. De prøver å finne ut om du har det bra, eller om det er noe de kan hjelpe deg med. En av de som trengte dem skriver i Sporets gjestebok:

«Dette er det beste tiltaket jeg har vært borti».