På Hovseter vant idealismen over bilismen
Hovseter er ikke helt som andre steder på vestkanten. Vi ble med Oslo Museum på byvandring i drabantbyen, og møtte noen innbyggere.
Det var en gang et ingenmannsland i Oslo vest. Landet lå mellom tre store gårder – Huseby, Voksen og Holmen. Så kom flere byggeplaner som det ikke ble noe av. Høyre kjempet imot at det skulle bli blokker her. I 1967 fikk OBOS hele området til odel og eie. Det skjedde ikke i stillhet. Arbeiderpartiet trumfet gjennom en drabantby på beste vestkant. For sikkerhets skyld sto barnevernet klart, med to utekontakter på området.
Hovseter ble utbygd på 1970-tallet. De nyankomne blokkbarna ble henvist til Huseby barneskole. Voksen skole lå nærmere for mange, men den skulle være for villabarn. En del av dem måtte gå tvers over Hovseter for å komme til skolen. I dag er det slutt på segregeringen. Barna går på den skolen som ligger nærmest.
Hovseter-området ble tegnet og prosjektert av arkitektfirmaet Rinnan og Tveten. Frode Rinnan hadde tidligere tegnet berømte idrettsanlegg, som Holmenkollbakken. Han hadde også flere drabantbyer på samvittigheten, som Lambertseter. Da OBOS fikk kloa i Hovseter satt Rinnan i bystyret for Ap. I 1971 ble planen for området presentert i Aftenposten. Den lignet Kardemomme by, forteller Jørgen Gunnerud. Han er krimforfatter, og har bodd på Hovseter siden 1974.
– I sentrum skulle det være små butikker på bakkeplan. Der skulle bakermester Harepus holde til, og sånn bortetter.
Da Gunnerud flyttet inn lå vinmonopol, matbutikker, postkontor og bank rundt en åpen plass. En av Rimi-Hagens første butikker lå her. I dag er bare en grønnsakbutikk igjen, selv om 4500 mennesker bor i blokkene omkring. Hva skjedde?
– Polet var det første som forsvant. Det gode borgerskap kom kjørende for å handle på vestkantens eneste pol, men de fikk ikke parkert. Handelen ble konsentrert i store kjøpesentre.
Det er vanskelig å få både i pose og sekk: et bilfritt område og flere butikker med parkeringsplasser. På Hovseter har bilen tapt. Barna kan trygt løpe rundt og leke i de grønne omgivelsene.
Lars Emil Hansen er direktør ved Oslo Museum. Han forteller om bakgrunnen for de bortimot bilfrie blokkområdene i Oslo.
– I midten av forrige århundre var Grünerløkka, Tøyen og Grønland hatobjekter. Man ville løse opp kvartalene og gi Oslos innbyggere lys, luft, sol og grønt. Det skulle realiseres i områdene rundt byen.
Bilene på Hovseter ble henvist til parkeringshus i utkanten av boligfeltene. Snart fikk området tre hundre tjenesteleiligheter. Her skulle sykepleiere og politistudenter bo. Oslos største sykehjem lå like ved. Leilighetene fikk god planløsning, med romslig bad og kjøkken. Arkitekt Frode Rinnan var lite opptatt av fasader, og desto mer av innmaten. Da Oslo kommune begynte å ta markedspris for boligene, flyttet mange i målgruppen ut. Gunnerud forteller:
– I 1999 forsvant den siste norske sykepleieren fra avdelingen hvor moren min lå på sykehjemmet. Da betalte hun 9000 kroner for en nedslitt kommunal leilighet. Hun flyttet hjem til Molde. I dag er disse leilighetene sosialboliger.
«88-blokka» er et begrep på Hovseter og omegn. De tidligere tjenesteboligene huser folk som har falt utenfor.
Gunnerud nikker mot en syklist utenfor blokka.
– Der han med sykkelen står, ble en mann stukket ned nylig.
Syklisten har mer detaljert informasjon. Knivstikkingen skjedde i sjuende etasje. Avislesere kunne lett gjenkjenne blokkas fasade på bildene.
– Slike avisgreier gir Hovseter et dårlig rykte, sier forfatteren.
– Selv har jeg aldri opplevd problemer rundt her. Det fins mange viktige og gode tilbud, blant annet for folk med Downs syndrom og autisme. Bydel Vestre Aker er ikke samvittighetsløs.
På 1980-tallet var Hovseter også beryktet for sine unge beboere. Gunnerud kaller det en livlig tid, og gir en tv-kanal noe av skylden.
– Da Sky Channel kom i 1986, tok Hovseter-ungdommen raskt til seg motkulturer. Det var heavy metal og hiphop. Mange gikk med capsen bak fram. Det var øldrikking og hasjrøyking rundt hjørnene. Ungdomsklubben sto i sentrum. Den betydde mye for mange. Ungdommer holdt konserter på torget. Klubben ble nedlagt for et par år siden. Begrunnelsen var oss med grått hår. Vi var blitt så mange at pengene måtte brukes på eldreomsorg.
88-blokka er ikke den eneste på Hovseter med et spesielt formål. Lenger ned mot t-banen ligger en blokk tilpasset fysisk funksjonshemmede. Lenger oppe hadde en annen gruppe styringen på 70-tallet. Oslo kvinnesaksforening, Kvinnelige akademikeres landsforbund og Oslo yrkeskvinners klubb slo seg sammen med USBL. De ville ha et borettslag hvor yrkeskvinner kunne få de servicefunksjonene de trengte, som restaurant og barnehage. I dag bor alle slags folk der, men borettslaget Kollektivet er likevel spesielt. Beboeren Tore Lange forteller:
– Etter et par år viste det seg at det ikke gikk an å drive restauranten vår som forretning. Da sa noen ildsjeler: Vi gjør det selv! Seks middagsgrupper ble dannet. De består den dag i dag. Jeg er med i en gruppe som lager mat to uker om våren, og to om høsten. De andre ukene kommer vi så å si til duk og dekket bord.
Bare en brøkdel av beboerne i Kollektivet er med på å lage mat, men alle kan kjøpe rimelig middag. Den spiser de sammen i lokalet «Camilla», som ligger nederst i en av de tre blokkene. Gruppene lager middag en til tre ganger i uka.
– Vitenskapelige undersøkelser viser at dette er veldig fint for barna. Jeg hadde planer om å bo her allerede på 70-tallet, men av ulike årsaker flyttet vi først inn for tre år siden. Fordelen er at folk blir fort kjent med hverandre. Blir du syk og eventuelt sengeliggende, har du naboer som husker på deg og kommer opp med mat. Av en eller annen grunn er dette konseptet lite kjent. Men det har fungert i førti år, konstaterer Tore Lange.
Borettslaget Kollektivet har også trimrom, musikkrom, gjesterom og hybler som kan leies som arbeidsrom eller ungdomsbolig. I Danmark fins mange slike «bofællesskab» med private leiligheter. I Oslo har vi bare to. Det andre ligger i Friis’ gate på Grønland. I senere tid har Selvaag lansert «Plussleiligheter» med fellesrom, som kanskje kan føre til lignende fellesskap.
Gunnerud har bodd et steinkast fra Kollektivet helt siden det ble til. Han mener beboerne der skiller seg fra den jevne borger i Vestre Aker.
– Mitt inntrykk er at de er mer enn gjennomsnittlig røde og grønne for bydelen. Litt typisk er det at de har latt garasjehuset sitt forfalle, smiler han.
Tore Lange er rask til å korrigere:
– Du kan ikke skylde på oss. Vi eier ikke garasjen, dessverre. En utbygger prøver å få bygd en blokk eller to på garasjetaket. Heldigvis har vi bydelsutvalget med oss for å stoppe det.
Vi passerer et ganske alminnelig borettslag før vi når Gunneruds residens. Hans eget borettslag heter Orebakken. Det ble bygd i all hast.
– Her skulle inventaret være billig. Det var vinyl på gulvene, plastlister og tapet kjøpt på salg. På badet var det gipsplater med glassfiberstrie. Men borettslaget ble drevet skikkelig. Fra første dag hadde vi vaktmester i full stiling. Vedlikehold har vært godt planlagt. Den sosialdemokratiske tankegangen bak OBOS-bevegelsen er ennå ikke død.
Det er ikke langt å gå fra 88-blokka til Orebakken, men det er som å komme til en annen verden. Her trives eiendomsmeglerne. Når beboere dør, blir leilighetene kapret av små entreprenører som setter inn downlights og boblebad. Meglerne kaller området «Voksen», som er litt finere enn Hovseter. Det er lekeplasser og gress så langt øyet kan se. Før var det tett skog i dalen nedenfor. Så ble det mer plen og færre uteliggere. Bekken ble lagt i rør, og Gunnerud vil ikke ha den fram igjen.
– Jeg vet ikke hva den bekken ville ha gjort for meg. Antakelig ville en unge drukne nå og da. I denne bakken møtes alle barnehagebarna på Hovseter. De løper rundt i de gule vestene sine.
Da Gunnerud flyttet inn i en treroms leilighet i 1974, betalte foreldrene hans 27 000 kroner i innskudd. I 1989 kostet han på seg en fireroms til 450 000. I dag koster en slik leilighet ti ganger så mye. Forfatteren har stor sympati med dem som sliter med å skaffe seg bolig i Oslo.
– Foreldrene mine strevde veldig under bolignøden i femtiåra. Etter at Hovseter ble bygd, er vi blitt 200 000 flere her i byen. Det er alltid selgers marked.
Gunnerud avslutter byvandringen med å lese fra en kriminalroman han har skrevet. Gjerningsmann: Ukjent legger ikke skjul på at den foregår på Hovseter – vestkantens fargeklatt.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo juni 2016.