Øystein

Før det første nummeret av =Oslo kom på gata, for ganske nøyaktig ni år siden, var det uvanlig å møte rusmisbrukere og hjemløse i media. De var ansiktsløse og stemmeløse. Bildene av gatas folk var skumle og anonymiserte. De var skyggemenneskene, de som levde i skyggen av oss og vårt.

Da =Oslo kom ut for første gang, ble disse menneskene brått veldig synlige. Ikke bare sto de stolte med bladet i hånda, og spurte høflig om du ønsket å kjøpe et eksemplar. Skyggemenneskene var nå på forsiden og baksiden av et stilig magasin. De så deg inn i øynene fra sidene inne i bladet, i farger og sorthvitt, og sa: vi er her, vi er mange, vi vil bli sett.

Ti år har gått, ti år hvor vi har gitt de ansiktsløse et ansikt, de stemmeløse en stemme. Vi er her fortsatt. Vi tror møtene dere har hatt med selgerne, på gata og i bladet, har bidratt til å knuse fordommer, spre kunnskap og fått mange til å tørre å ta steget ut av skyggene. Det kommer vi til å fortsette med. Fordi det fortsatt trengs. Dessverre.