Over ei bru, under ei bru

Oslo har to åpne russcener, og du finner dem kloss inntil hverandre. I politiets og offentlighetens øyne er de likevel to forskjellige verdener. Hvorfor møter samfunnet to generasjoner sosialt utsatte mennesker på så forskjellig vis?

Hva ser du for deg om du hører begrepet «åpent rusmiljø»? Har du bodd noen år i Oslo, er sjansen stor for at du maner frem bildet av «Plata» på vestsiden av Oslo S. Plassen hvor heroin, amfetamin og piller ble omsatt og brukt midt i glaninga på byens borgere og tilreisende. Stedet som ga Oslo tilnavnet «Europas heroinhovedstad». Er du ny i byen, vil du kanskje heller se for deg Brugata ved kjøpesenteret Gunerius, eller et hjørne i Storgata like ved, og sjuke mennesker som står tett sammen, omsetter rusmidler, krangler og slåss, mens politiet og hjelpeapparatet sirkulerer rundt dem.

De to broene

Om du går forbi denne gjengen og fortsetter hundre meter i retning Grønland, møter du på et annet åpent rusmiljø. Et du kanskje aldri har tenkt på som et rusmiljø i det hele tatt. Du har sikkert lagt merke til dem, de unge guttene som henger ved T-banenedgangen ved Vaterland bru, rundt den nå nedlagte puben Stargate, eller langs Akerselva i retning Grünerløkka. Kanskje har noen av dem stoppet deg i mørket under den fire felt brede Nylandsbrua og spurt om det er noe du trenger. Det er dette politiet og Uteseksjonen i Oslo kommune kaller Vaterlandsmiljøet. «Kafi» kaller dem gutta. Selv heter han egentlig noe annet. Han var 14 år første gang han oppsøkte hasjselgerne under brua.

– Så godt som alle starter før de fyller 16. Venner drar med venner inn. De eldre vil gjerne at de som selger og blir tatt, er under 18. De forteller deg at det ikke har noe å si om du blir tatt, du får ingen straff når du er under 18. Men det er bare tull. Jeg fikk mange dommer mot meg, og har mottatt min straff, forteller han.

Vi møter ham på Uteseksjonens kontor i Maridalsveien. Kafi smiler når han forteller om fortiden på Vaterland. Han har nesten alltid smilt, sier han.

– Du må være enten respektert eller frykta i disse miljøene. Du kommer ikke langt med å være søt og snill. Da jeg var 14, smilte jeg hele tiden og overalt. Da fikk jeg beskjed av de eldre gutta om å slutte å smile når jeg var på Vaterland. Du ser svak ut, sa de.

Med alle midler

Men hvem er egentlig disse unge gutta med minoritetsbakgrunn som selger cannabis mellom Oslo Plaza og Elgsletta? Det ville Uteseksjonen se nærmere på i 2016, da de innledet en runde omfattende intervjuer med medlemmer av miljøet.  På dette tidspunktet var det kun Uteseksjonen og politiet som jobbet inne i miljøet på Vaterland. Politiet angrep det som et omsetnings- og ordensproblem. Likevel var det politiet NRK henvendte seg til da de ville dokumentere miljøet i reportasjen «Politi og røver» samme år. Den handler om krigen mellom Gatepatruljen, med politimannen Jan Erik Bresil i spissen, og dem han kaller hardbarkede kriminelle. Saken var nok med på å forme det bildet mange oslofolk har av «gjengene» på Vaterland. Kafi var en av dem journalistene snakket med den gangen.

– De fikk meg til å virke som en av de verste gangsterne du kan møte på. De fremstilte alt fra politiets synspunkt. Det var full krig og action.

Ved en gjennomlesning av «Politi og røver» seks år senere, forstår man hva han snakker om. Særlig i lys av det siste årets debatt om lovligheten av politiets maktbruk mot rusbrukere, er avsnitt som dette oppsiktsvekkende:

«Krigen blir kjempet med de maktmidlene Gatepatruljen har til rådighet. De sjekker mobiler og Facebook-profiler, ransaker leiligheter, bortviser og utleverer haugevis med bøter. De kaster narkotikaselgere i bakken og legger dem i jern, om de føler de ikke har noe annet valg.»

Den andre versjonen

Intervjuene Uteseksjonen gjorde dette året ble på sin side til den 40 sider tykke rapporten «Under brua». Her presenteres funn om hvorfor så mange ungdommer søker seg til miljøet, hvordan hverdagene deres fortoner seg, og ikke minst, et forslag til en handlingsplan for å hjelpe flere av dem vekk fra Vaterland. Også i denne rapporten var Kafi en viktig kilde. Historien hans gjenspeiler de viktigste funnene, som bakgrunnen til gutta:

– Vi flytta mye da jeg var ung. Torshov, Sagene, Grorud, Tøyen, Grønland. Da jeg først oppsøkte Vaterland-miljøet, bodde vi på Grønland. Det var kult å henge med de store gutta som hadde penger, og som de andre var livredde for. I starten hang jeg bare rundt dem etter skolen. Etter hvert begynte jeg å selge litt «ved» selv, og etter hvert droppa jeg ut av skolen og gjorde salget til en heltidsjobb. Jeg var lei av å være fattig og ikke ha råd til noe av det jeg ønska meg. Jeg ville kjøpe meg dyrere klær og god mat. Det var ikke fordi jeg syntes det var så kult å stå under brua å selge. Vi var mange søsken, og det var ikke ei krone ekstra i måneden. Jeg skulle ønske løsningen jeg fant ikke var Vaterland, men det ble Vaterland.

I rapporten fortelles det at de fleste mindreårige som rekrutteres har en lignende bakgrunn, men at det også er noen ensomme, mindreårige asylsøkere som finner veien til miljøet. De fleste av gutta, for alle de snakker med er gutter, er mellom 18 og 26. I dag er Kafi i midten av tjueårene, men når han henger på Vaterland nå, er det for å snakke, ikke selge. Og for å hjelpe dem som ønsker hjelp. I to år har han jobbet som erfaringskonsulent i Oslo kommune.

– I rundt fem år var jeg i miljøet. Jeg oppsøkte Uteseksjonen selv og spurte om hjelp. Jeg hadde sett dem der lenge, men var skeptisk. Tenkte at de samarbeidet med politiet. Det var en kompis som overtalte meg. Han så at jeg sleit. Jeg hadde mista leiligheten min, sleit med å fullføre videregående og hadde et alkoholproblem. Til slutt gikk jeg bort til dem. Innrømte at jeg trengte hjelp. Jeg var 19 år.

En lang, tøff vei å gå

Kafi mener at den samme skepsisen han følte på, gjør at mange i miljøet ikke søker hjelp. Det er vanskelig å få god kontakt, og ikke minst tillit. Når Uteseksjonen er i felten, bruker de mye tid på å være til stede og  gjøre seg tilgjengelige for ungdommer som ønsker å snakke med dem. De må overbevise dem om at de er der for å tilby hjelp. Selv for Kafi, som fortsatt kjenner noen av gutta, kan det være en tålmodighetsprøve.

– Det er en stor skepsis mot hjelpeapparatet. Mot alle fremmede. De første månedene jeg jobbet som erfaringskonsulent, trodde gutta jeg var der på samfunnsstraff. Men nå har de akseptert rollen min, og jeg møter ingen som gir meg hat for det jeg har valgt. Sjefen min mener at jeg er en rollemodell, og jeg får faktisk spørsmål fra gutter som ønsker å gå samme vei. Det er fantastisk. I løpet av de to årene jeg har jobba her, er det likevel bare én jeg er sikker på har kommet seg helt ut. Mange har starta prosessen, men det er ofte dem som har vært lenge i miljøet, og det er en lang, tøff vei å gå.

Et av de viktigste funnene i «Under brua»-rapporten er at selv om rusmiljøene i Storgata og på Vaterland kan se helt forskjellige ut utenfra, er det flere likheter enn forskjeller når du kommer på innsiden av dem. Der politiet og publikum på Vaterland så et hyperkriminelt, voldelig gjengsamfunn, viste Uteseksjonens rapport at virkeligheten var langt mer sammensatt. Kafi ser det samme:

– Jeg vil si at 99 prosent av gutta på Vaterland ruser seg. Det kan være kokain, alkohol eller hasj. Selv brukte jeg alkohol. Det gjorde det lettere for meg å være der. Lettere å selge. Det var veldig sjelden jeg sto på Vaterland edru. Jeg kan telle de gangene på én hånd. For det var skummelt å stå der, og alkohol demper redsel.

Jeg er ikke gæren

Et annet fellestrekk mellom de to gruppene, et som nesten alltid henger sammen med rus og avhengighet, er psykisk uhelse. Det hjelper heller ikke at ungdommene lever under trusselen om vold fra andre i miljøet og om arrest og ransaking fra politiet. Likevel er ikke angst og nerver et tema blant gutta selv, forteller Kafi:

– Det er en del av kulturen, i hvert fall hvis du er mann. Du skal ikke snakke om følelser. Det har du lært, og det er ganske trist. Da jeg selv var en del av det, var det vanskelig å se, men nå ser jeg i hvor stor grad alle sliter psykisk. Ingen kan snakke med en venn i miljøet om det. Heller ikke om avhengighet. Det største problemet for mange er søvn. Selv måtte jeg drikke for å sovne. Innad i miljøet trodde vi det var normalt å ruse seg før man la seg. Noen innrømmer til oss at de sliter, men hvis du foreslår å snakke med en psykolog, får du klar beskjed: «Jeg er ikke gæren!»

I tillegg til avhengighet og psykisk uhelse, nevner Uteseksjonen flere andre problemstillinger de to rusmiljøene har felles, som vanskeligheter med å finne bolig og jobb, og mangel på tilbud om aktiviteter på fritiden. Men den største forskjellen på «plata-miljøet» og verdenen Kafi levde i er hjelpeapparatet rundt dem. Hvis du står på Vaterlands bro, finnes det mange såkalte lavterskeltilbud innenfor en radius av 500 meter. Fyrlyset på Grønland, Prindsen mottakssenter i Storgata og Blåkors i Mariboes gate er de mest kjente. Disse tilbyr et bredt spekter av tiltak, men ingen av dem retter seg mot miljøet på Vaterland. Kafi er glad for at Uteseksjonen fortsetter å være til stede.

– Jeg har møtt noen av gutta som har innrømmet at de er takknemlige for at vi er til stede. Det er ikke så mye annet av hjelpeapparatet de møter. Hvis du er under 18, er det barnevernet, selvfølgelig. Også har du ungdomsklubben Riverside, som ligger rett der under brua. Her er gutta velkomne, de kan puste ut, spille Playstation og få seg en matbit. Det er et fristed for mange.

To sett regler

Det er ikke bare når det gjelder hjelpetilbudet at de to rusmiljøene skiller seg. Kafi mener at politiet ser med veldig forskjellige øyne på Storgata og Vaterland, selv om det omsettes, oppbevares og inntas ulovlige rusmidler begge steder. Beskrivelsene i NRKs sak fra 2016 av hvordan politiet jobber under brua, kan tyde på at han har et poeng. På denne tiden ble det fortsatt foretatt ransakelser, bortvisninger og enkelte arrestasjoner i det mer tradisjonelle rusmiljøet, men at folk ble lagt i bakken og leiligheten deres ransaket, hørte med til sjeldenhetene. Siden den gang har forholdet gått i retning av en uuttalt overenskomst om at brukerne ansees som hjelpetrengende og derfor ikke straffeforfølges i særlig grad. En slags snikinnføring av rusreformen, om du vil. Et steinkast østover er det ingen tegn til en slik oppmykning, mener Kafi.

– Det skjer en forskjellsbehandling av de to miljøene. De gamle traverne i Storgata kunne etter hvert gå fri, mens vi fortsatt ble stoppa av politiet. Når jeg spør gutta, forteller de at forholdet til politiet ikke er blitt så mye bedre. Det er flere politi i sivil, og de tar dem hele tiden for noen få gram hasj. Det skjer ikke like mye i de andre miljøene. Da jeg holdt foredrag på Politihøyskolen, sa en av rekruttene at de var redde for disse gutta på Vaterland. Jeg svarte ham som sant er, at de også er redde for dem, og det er politiet som har mest makt.

Kanskje har politiet god grunn til å frykte enkelte av gutta under brua. I rapporten forteller flere av kildene om mye vold innad i miljøet. Én av dem bruker det engelske ordet «savage» når han beskriver det. Altså vilt eller brutalt. Meldingene om knivstikking og slåsskamper i området kom etter hvert så hyppig at de knapt ble notiser, selv i hovedstadspressen. Det har ikke blitt bedre, men det har heller ikke alltid vært sånn, forteller Kafi:

– Jeg ble knivstukket åtte ganger i løpet av fem år. Det skjer knivstikkinger ofte, men det er viktig at folk forstår at dette er internt i miljøene. Her om dagen skjedde en skyting, også det internt. Det er ikke sånn at vanlige folk på gata utsettes for noe. Gutta i miljøet kaller det svenske tilstander, det at alle går med kniv. Knivstikkingen kom derfra. Og fra nordmenn som hadde tilbrakt tid i gjenger i England. Da jeg først kom inn i miljøet var det ikke knivstikking. Svenskene og de som hadde lært i England kom med ny musikk og kniver. Flere er her fortsatt. De er ettersøkte i hjemlandet, så de har heller bygget opp en virksomhet her. Den første knivstikkingen på Vaterland ble begått av en av dem. Dagen etter gikk vi alle til sportsbutikken og kjøpte macheter, kniver og økser. I løpet av et døgn hadde mange våpen.

Riktig, men også feil

Når Kafi snakker om miljøet han var en del av, stemmer mye med inntrykket du får av avisartiklene og nyhetsinnslagene. Det er svært voldelig og svært lukket. Det er hierarkisk, med unge løpegutter, mellommenn og de litt eldre som står bak. Det er de unge fotsoldatene, sisteleddet mot kundene, som blir tatt av politiet. Og det er de som oftest havner i bråk. Men Kafi vil fremheve en helt annen dimensjon, en de fleste nok ikke tenker over når de passerer de anspente gutta mens de forsøker å ikke møte blikkene deres:

– Det er viktig å få frem at dette er sårbare og utsatte unge gutter. De ønsker seg et annet liv. De kompisene mine som er der fortsatt, har aldri smakt det gode livet. Det normale livet. Hadde de gjort det, ville de ikke vendt tilbake til Vaterland. 

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 7/2022.