Oslo-minner fra gamle dager

Kjell Holger Jensen ble født i 1930 og vokste opp på Grünerløkka. Han forteller om et liv med byoriginaler, risikable leker og møte med Kong Olav.

Vi møter Kjell hjemme hos =Oslo-selger Knut Løvli i Ytre Enebakk. Knut blir aldri lei av å høre kameraten fortelle om Oslo i gamle dager. Familien på sju bodde på ett rom og kjøkken. En gang hadde de kakerlakker. Da kom Helserådet og gasset hele tregården.

– Vet du at de lager brennevin av kakerlakker? sier Kjell. – Den røde, Campari.

– Er den lagd av kakerlakker? spør Knut. – Jeg trodde det var bladlus.

– Vi var mye lykkeligere på Grünerløkka den gang enn folk er i dag, fastslår Kjell. Han var yngst av fem søsken i Sannergata 14. Lykken forklarer han med lavere krav til livet.

– Det var ikke noe jag etter statussymboler. Vi hadde nok med å krige. Fra Grünerløkka til Sagene og Rosenhof var vi 20–30 gutter i bander som kasta stein på hverandre.

– Ble dere skadet?

– Ikke jeg, men det var en som fikk en halv murstein i huet. Han ble sydd på Legevakta.

Gården i Sannergata ble flittig besøkt av byoriginaler. Luse-Frantz sov i trappeoppgangen, og plukket tomflasker i bakgården. Det var ikke alltid så mye å hente, for guttungene samlet også flasker.

– Jeg husker at mamma gikk ned til ham med brød og kaffe. Når det nærmet seg jul, begynte Frelsesarmeen og sosialkontorene å lete etter ham. Da gikk han og gjemte seg. Til slutt fikk de taua ham inn og vaska ham. Han kom ut igjen med nye klær.

– Hvorfor ble han kalt Luse-Frantz?

– Han var så lusete at lusa spratt nesten en meter unna.

Det var flere som hadde lus på 1930-tallet. Moren til Kjell pleide å gre ham med lusekammen og banke i bordet etterpå. Da kunne de se lusene hoppe. På skolen kunne hele klassen ha lus, men det skremte ikke Kjell. Han var til og med venn med Svarte-Kari, som hadde tuberkulose.

– Hun var reine sigøynerjenta, mørk og pen. Det var flere som het Kari, men de var blonde, så hun ble Svarte-Kari. Hun trengte bare å spytte, så trakk politiet seg unna. Hun var uteligger selv om hun kom fra en fin familie.

Kjell mener at byoriginalene hadde det godt på den tiden. Sving Deg, alias Karl Rognstad, ble særlig verdsatt av Kjells mor. Begge var kristne, og Sving Deg sang kristne sanger i bakgården. Folk kastet ut poser med penger som guttene hjalp ham med å samle sammen. Luse-Frantz led heller ingen nød.

– Han kjøpte fælt lite mat, for det fikk han av snille mennesker. Da han døde, sto det at han etterlot seg et sekssifret beløp i banken. Han fikk vel noe fra sosialkontoret til livets opphold, men det fikk han av alle andre også. Givergleden var veldig stor.

Likevel kunne foreldrene true barna med å hente Luse-Frantz hvis de ikke var snille. Men barna lekte ofte på god avstand fra de voksne.

– Vi hadde noen gamle bildekk som vi lekte med. En gang ble jeg plassert inni et dekk av brødrene mine, og rullet av gårde. Det gikk fortere og fortere nedover gata. Jeg kom meg ikke ut. Heldigvis var det ikke så mye biler den gangen. Til slutt stoppa jeg i en vegg. Brødrene mine holdt på å le seg i hjel. Jeg var ofte i fare, sier Kjell, og forteller om en enda verre episode:

– Vi lekte Sisten på taket til Cheval dyrehospital i Vika. Nedenfor var det et svært uteareal hvor hestekarene satte vognene sine. Vognene hadde tømmertransport, og i hvert hjørne sto en spiss stake. En gang ble jeg dytta da jeg sto på kanten av taket. Jeg mista balansen, og husker at jeg tenkte «Hopp!» Det var som om jeg fikk den tanken sendt fra himmelen. Da jeg landa på bakken, hadde jeg en spiss jernstake rett bak ryggen. Hadde jeg ikke hoppa, hadde jeg falt over staken og blitt spidda.

Kjell mener at barna lærte mye av farlig lek, ikke minst under krigen.

– Ute på Filipstad var det et friluftsbad som tyskerne beslagla. Vi snek oss inn der for å leke. En tysker løp etter og skulle ta oss. Han sperra den eneste veien vi hadde til utgang. Vi ble nødt til å hoppe i sjøen. Slik lærte jeg å svømme, så det takker jeg tyskeren for.

– Synes du barn og unge i dag blir for beskyttet?

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere det. I dag er de unge mye mer avhengige, fordi levestandarden er så høy. De må ha hjelp til det ene og det andre, og så må de ha hjelp til å få tak over huet. Det var det ikke snakk om da vi var unge.

– Vi hadde det veldig bra under krigen. Om sommeren plukka vi løvetann i sekker. I gården hadde pappa femti kaniner. Det var fire livkaniner som han satte kull etter kull på. Vi manglet aldri mat, men vi spiste mest om natta. Vi var redde for å bli tatt av tyskerne, siden vi hadde overflod av kjøttmat.

– Jeg husker at mamma gråt én gang under krigen. Hun hadde kjøpt fem kilo hvetemel på svartebørsen. Hun skulle bake, men det viste seg at bare det øverste laget var mel. Resten var gips. Mamma pekte ut selgeren på Olaf Ryes plass. Jeg og brødrene mine tømte lommene hans og ga ham en herlig omgang juling.

Det var ikke den eneste gangen familien hadde befatning med svartebørsen. En av brødrene til Kjell kom i prat med en spritselger, og fikk en lysende idé.

– Selgeren spurte om broren min ville ha en smaksprøve. Han tok flaska og drakk. Etter en liten stund sa han at han begynte å se så dårlig. Selgeren trodde han hadde gitt ham tresprit, og løp avgårde. Slik fikk broren min gratis sprit.

Omtrent da krigen begynte, lærte Kjell sine første grep på gitar. Siden ble han bare kalt «Kjell med gitaren». Han spilte på Stripa, og han blir fryktelig overrasket når vi ikke vet hvor Stripa er.

– Stripa, det er jo Studenterlunden på Karl Johan! Aleen mot Slottet. Etter krigen spilte vi og sang i musikkpaviljongen. Hundrevis av folk sto og hørte på, og politiet arresterte oss tre ganger i uka. Da de truet med å beslaglegge gitaren min, gikk jeg til Møllergata 19 og søkte om tillatelse til å spille offentlig. Det fikk jeg. I 1947 vant jeg en amatørkonkurranse i sirkusteltet bak Sentrum kino.

På Stripa var det også mange byoriginaler, men Kjell kan ikke huske at de noen gang ble fengslet.

– De gikk tollfritt. Jeg var mer på politistasjonen enn dem, i hvert fall rett etter frigjøringa. Det var bare på grunn av gitaren. Vi sang trestemt, alle sangene som amerikanere og engelskmenn sang på krigsskip. Jeg spilte en rytme som Elvis Presley kunne misunt meg. Jeg hadde rock ’n roll i rytmen lenge før andre begynte med det. Jeg spilte på en orkestergitar som kosta 850 kroner i Göteborg i 1945. Broren min kjøpte den, og jeg betalte avdrag i flere år.

– Du må slutte å røyke! sier Kjell når Knut tenner en sigarett. – Du må gjøre som jeg gjorde. Jeg sa at jeg er sterkere enn deg som ligger inni pakka der. Jeg var 13 da jeg begynte å røyke. Tyskerne kasta sigaretter på bakken, og vi gikk bak dem og plukka opp. Jeg slutta da jeg var 30, og begynte igjen 25 år senere. Da røkte jeg i fem år. Nå er det over et år siden sist jeg slutta.

Da Kjell var 14, tok faren ham i nakken og sa at det var siste dag på skolen. Uka etter ble han tatt med på verkstedet.

– Jeg lærte skipsbygging og sveising. Da jeg ble ansatt i Vegvesenet lærte jeg både å sprenge, grave og bygge. Jeg har bygd fire hus til kona mi. Det siste huset er bra, det er Dallas. Der bor vi fire generasjoner. Jeg har alltid hatt råd til å ha kona hjemme. Kameratene mine hadde stort sett kona i arbeid, og ble skilt. Hun oppdaga jo et nytt liv utenfor hjemmet. Jeg pakka inn kona i husets fire vegger og fikk beholde henne, ler Kjell.

Men lykken har ikke alltid smilt til familien. En sønn døde av overdose mens Kjell prøvde å spore en telefon fra ham.

– Politiet ville ikke ringe Televerket for å finne ut hvor han ringte fra. Det var privat, sa de. Sønnen min levde i et helvete, så det var nok en lettelse for ham å dø.

Allerede på 1960-tallet så Kjell organisert salg av narkotika i Oslo.

– Selgerne sloss på restauranter for å ødelegge stedets rennomé. Da kunne de overta restauranten for en billig penge. Jeg jobbet som kelner kveld og helg. På Rosekjelleren fikk horer heroinsprøyte i låret under bordet. På Original Pilsen spilte jeg til dans samtidig som jeg serverte. Der gikk sjøfolka og alle horene i Oslo. De spanderte vin på oss, men vi drakk den ikke selv. Vi solgte den videre.

Kjell angrer fælt på at han har jobbet så mye. Samtidig er han takknemlig for at han fikk med seg de glade 50-åra, med dans nesten hver dag. I 1950 var han i Garden og passet på Kong Olav.

– Jeg er vel den eneste som har forlatt kongens forport under vakttjeneste. Min forlovede satt på en benk i Studenterlunden, og to gutter begynte å antaste henne. Det så jeg fra vaktposten. Jeg satte fra meg geværet og fortsatte nedover Karl Johan, grep tak i de to karene og klinka til den ene. Da fikk hun være i fred. Jeg skulle stilles for krigsrett, men siktelsen ble trukket da jeg forklarte hva som hadde skjedd. Dessuten var ikke kongen hjemme, og vi sto to stykker på vakt.

En gang fikk Kjell også møte Kong Olav. Kongen skulle kaste glans over Kunstindustrimuseets 75-årsjubileum, og Kjell skulle servere.

– Jeg sto med en flaske konjakk, en flaske whisky, Selters og soda. Kongen skravla med en dame. Jeg kunne ikke avbryte. Alle kelnerne sto med flaskene sine og venta, for de kunne jo ikke begynne før jeg hadde servert kongen. Jeg måtte dytte kong Olav i siden og spørre: «Foretrekker Hans Majestet konjakk eller whisky?» Kongen svarte: «Sett det på bordet så klarer vi oss selv.» Han var så enkel at han kunne vært en av gutta på Stripa!