OnklP er blitt pensum

Pål Tøien fyller 32 år i mai. Da vi i Erlik snakka med ham og Jaa9 (Johnny Engdal Silseth) for fire år siden, sa artisten: «Jeg pleier å kødde med at jeg kommer til å rappe til de må dra meg ut av pianobaren. Men det er litt selvmotsigende, for jeg syns det er trist med litt for gamle rappere som ikke kjenner sin besøkelsestid. Men hvis folk digger dritten, kjører vi på til vi blir hundre år. Jeg er ikke hypp på å være han karen folk blir pinlig berørt av. Det er tross alt en ungdomskultur, og det syns jeg det skal fortsette å være, selv om vi blir eldre.»

Nå har OnklP altså bikka tretti med god margin. Pål har alltid levd som en rockestjerne på privaten. Nå er han blitt en også.

– Er det fortsatt noe som kommer av seg selv på scenen og i pressen, eller blir det noe du må opprettholde for fansen?

– Det begrenser seg noe mer nå. For det første har jeg flere ting i livet jeg bryr meg om. For det andre har jeg blitt flinkere til å ta meg av butikken. Da må du være skjerpa. Før hadde jeg ikke det første, og ga litt faen i det andre. Det gikk ikke så bra. Men jeg har aldri trengt å spille en rolle på scenen, eller ute blant folk. Privatpersonen Pål, og Onkl foran mikken, flyter sammen. Mange norske musikere leker med den rollen, men er ganske enkle å avsløre.

Hvordan OnklP ble rockestjerne? Da Oslo Ess skulle spille inn singelen «Fritt fram» i 2012, spurte de Pål om han kunne legge på et gjestevers. Låta ble en hit, og gutta dro på turne sammen. Kjemien var god. På en av de mange lange bussturene dukka ideen til superbandet OnklP og De Fjerne Slektningene opp. Åsmund Lande og Knut-Oscar Nymo fra Oslo Ess rekrutterte TRBNGRs trommis Tommy Manboy og keyboardist Simen Stensland. Norges farligste boyband var født. Lenge hadde hybriden rock/rap vært uglesett i begge leire. Men med Slekta, som raskt ble det offisielle kallenavnet, stilnet kritikken. Påls melodiske og intense levering føltes helt naturlig på toppen av gitarøset fra det erfarne punkorkesteret. Det hørtes ikke ut som noe annet, men likevel helt riktig.

Da han og makker Jaa9 noen år før begynte å rappe på norsk, i rapkollektivet Dirty Oppland, lo mange. «Språket låter teit. Det har ikke nok ord», var omkvedet – ifølge OnklP. I dag finner du knapt en norsk rapper som skriver på engelsk. De samme hånflirene dukka opp da de to bonderapperne laget popinspirerte låter, og i tillegg fikk kjempehits med dem.

– Det var helt uhørt. Du skulle hvert fall ikke selge skiver eller tjene penger. Sånn var det før, og du skal ikke mange år tilbake. Men folk må hoppe mer uti det nå, hvis de skal ha en sjanse. Nåløyet er vel det samme. Men det er så mange flere som skal prøve å komme seg gjennom det. Det er hundre forskjellige måter å rappe på. Det er plass til alle, penger nok til alle og gigs nok til oss alle, fastslår han.

Jeg spør Pål om hvordan overgangen fra beats til fuzzgitar føltes.

– Den største forskjellen er selvfølgelig at du får et helt annet trøkk i ryggen når du står der med så mange menn og instrumenter. Det var uvant. Det gir meg en voldsom energi. Jeg blir svett og gira. Dynamikken i et bra band er sånn: Alle spiller hverandre frem, dytter deg framover og gir deg mer energi. Det er moro med all logistikken som skal til med et helt band. Lydsjekk i ti timer og greier. Det er nytt, og litt fascinerende. Jeg liker å reise med en så stor gjeng. Da er det alltid noe å gjøre, noen å henge med. To karer kan dra på kino, og to andre på puben. Det er egentlig jævlig lurt. Blir aldri sittende aleine våken i bussen.

– Jeg kan historien om hvordan Slekta oppsto. Men jeg er usikker på hvorfor. Var det et behov hos dere? Noe som trengte utløp, kanskje?

– Slekta er ei gryte vi kasta alle ideer oppi, og ingenting er for dumt. Vi skjønte egentlig ikke at vi trengte det før vi begynte å øve sammen. Det viste seg at både jeg og resten av Slekta hadde greier som ikke passa inn i våre respektive band. Og ganske mye av det. Nå hadde vi et sted å teste ut alt det materialet. Et fristed og en lekeplass hvor vi kunne leke fritt. Det ga meg en enorm opptur å slippe meg løs der. Plutselig var det gøy å skape musikk igjen.

– Har det å være del av et band, og få nye musikalske impulser, forandret smaken din?

– Egentlig ikke. Jeg har alltid vært altetende. Jeg liker nok fortsatt aller best å høre på rap. Men punk og rock har jeg hørt på lenger, helt siden jeg var ganske liten. Jeg spilte faktisk i punkband som liten kid, før jeg begynte med rap. Det er det ikke mange som veit.

Hvor mange andre norske rappere kunne ha spilt med Rudberg, og vært i et koseprogram i TV 2 og rocket, med integriteten og gatekreden i behold? I stedet for å bli uglesett av det norske rapmiljøet er mannen nå enda mer etterspurt som gjesterapper. Samtidig har han fått en bråte nye fans, de er fra åtte til åtti. Men likevel: Når onkelen snakker om seg selv i tekstene sine, er det ikke mye sjølskryt å spore.

Det virkelig store gjennombruddet i alle lag av befolkningen kom med en låt om angst, selvpisking og følelsen av det å ikke komme noen vei her i livet. Det er umulig å snakke om Slekta, eller om OnklP, uten å streife innom monsterhiten «Styggen på ryggen». Den er strømmet over to millioner ganger på Spotify. Låta ga Pål den prestisjefylte Edvardprisen som årets tekstforfatter i 2014. Det ble nærmest skandale da Styggen ikke fikk Spellemannsprisen for årets hit samme år.

De første linjene:

Hun ska’kke se meg når jeg’r nedfor
Alle gardiner er der for å bli trekt for
Føler meg som flere folk enn Eckbo
I søkelyset, hater å bli sett på
Hver dag er bare nerver og drama
Men løper fortsatt foran kamera, veiver med arma
Noen greier jeg angrer på, er den greia her karma?
For mannen oppå skulder’n min er jævlig forbanna
Tyner og tyder meg han der Styggen på ryggen
Hvisker inn i øret hvem som styrer den giggen
Kan’ke gjøre annet enn å høre på Styggen
Der han jobber for å ødelegge kidden
Fuck

Mange satte stor pris på måten han fikk fram hvordan det er å leve med angst. Over natta hadde OnklP gått fra å være hele Norges bråkmaker til å bli posterboy for psykiske lidelser.

Så han alt dette komme da han skrev teksten?

– Jeg har aldri hatt noen intensjon om å gi noen en stemme, eller røre folk med det jeg skriver. Da jeg fikk vanvittig mange tilbakemeldinger fra folk om «Styggen på ryggen», var jeg helt uforberedt. Folk sa at jeg hadde hjulpet dem med å være mer åpne om sine egne problemer. Hvor kult er ikke det? Men i utgangspunktet var det bare en sang som snakka til meg. Ikke akkurat en lystig låt. Jeg så aldri at Styggen kunne bli det den ble. Faktisk var det så vidt den blei med på skiva. Jeg er ganske fornøyd med at vi bestemte oss for å ha den med. Den er pensum i norsk i niendeklasse nå. Det er ganske vilt.

Neste album med Slekta kom rimelig kjapt samme år.

–Var du bevisst på at mange av lytterne nå hørte på med skjerpa ører og så på deg med et nytt blikk?

– Da vi skulle velge låter til den neste skiva, var vi veldig bevisst på å ikke kopiere den låta. Helst å ikke ha med noe som kunne minne om den en gang. Det at folk lytter til meg på en ny måte, og blir berørt på en ny måte, får meg til å tenke mer nøye over orda jeg skriver. Det er ikke bare positivt. Jeg mister fort noe av den gamle galskapen. Det blir ikke bedre musikk av å ha med seg ansvarsfølelsen inn i studio.

Det kom ut to album med Slekta i 2014. Ett til med dem, pluss et med Jaa9, i fjor. Ny turné for hvert av dem. Pluss gjestevers på en drøss med låter, videoinnspillinger og promo.

– Er så mye bevegelse og uro noe du trenger i livet, eller kjører du på til du møter veggen?

– Hvis jeg får velge, så er det sånn jeg vil ha det. Jeg blir selvfølgelig sliten jeg også, men av erfaring veit jeg at jeg ikke har godt av å sitte stille eller være å aleine. Spesielt ikke i Oslo. Går det to dager uten at folk har tatt kontakt, uten at noe skjer, da blir jeg stressa og urolig. Jeg er ikke god til å slappe av, nei. Men jeg har blitt flinkere til å bruke den uroen til å skape, i stedet for å ødelegge greier.

Spesielt ikke i Oslo. Jeg har alltid oppfattet OnklP og Jaa9s forhold til byen som noe ambivalent. I låta Oslo med OnklP og Jaa9 heter det blant annet: «Oslogryta er kokvarm, hold deg fast I kanten»

– Hvordan er forholdet ditt til byen du elsker å hate nå?

– Jeg er mest på elsk-sida. Jaa9 er mer 50/50 der. Blir ikke overraska om han plutselig kjøper et hus på landet og begynner med kaninavl, he-he. Byen kan virke noe hard og kald i tekstene, men for meg er det et bra sted. Jeg kommer aldri til å flytte fra denne byen.

– Et spørsmål fra en selger som er stor fan av Slekta: «Jeg kjenner meg veldig igjen i teksten til låta DEM. Er den teksten selvopplevd? Føler du på den noiaen, eller er det bare fiction?»

– Låta handler om den ekle følelsen av å bli overvåket eller forfulgt, følelsen av å leve i en politistat, så noiaen er definitivt reell! Vi pleier egentlig ikke å ta for oss de virkelig store spørsmålene, men låta her var et unntak. Det er mye faenskap under overflata her på berget!

Når Pål skriver om hovedstaden er det ofte diverse illegale substanser med i bildet. Seinest på Slekta III med Narkour, og Brugata Boogie med Jaa9. Førstnevnte er en bekymringsløs og nærmest forherligende tekst om å cruise gjennom Oslo, påvirka av assorterte droger. Den andre er en mørk og illevarslende tilstandsrapport fra de minst glamorøse sidene av hovedstadens narkohverdag. Det er nettopp ambivalensen som gjør at du tror på Pål. Alle som har vært tett på folk med et litt usunt forhold til rus, vet at det er voldsomme oppturer og kullsvarte nedturer, gjerne i løpet av samme dag.

– Mange låter gir inntrykk av at både vennene dine og du har utbredt erfaring med rusen. Det kan ikke alltid gå godt?

– Jeg kjenner litt flere enn jeg skulle ønske som det har gått gærent med. Da snakker vi både venner og familie. Det er venner som gikk feil vei som jeg fortsatt ser på gata. Noen venner det ikke er mulig å se lenger. Jeg har aldri tøyd strikken så langt, men det har vært veldig nære på i perioder. Dager hvor det virkelig har holdt på å gå galt. Jeg kan ikke si at det som redda meg var musikken. Den hadde en del av dem som er borte også. Men jeg hadde platekontrakt. Det gjorde at jeg hadde folk rundt meg, og forpliktelser som gjorde at jeg måtte skjerpe meg. Og når du veit du har den kontrakten, og har jobba så hardt for den, da fortsetter du å lage musikk.

– En platekontrakt du og Jaa9 faktisk undertegnet før dere fylte tjue. Uten den og gjennombruddet med Dirty Oppland, hvor tror du at du hadde vært?

– Vanskelig å si. Det kunne definitivt endt dårlig. Jeg er veldig lett påvirkelig, og glad i en runde. Men musikken ville ha vært med meg. Det å ha utløpet i å skrive tekster, sette ord på greiene, det kunne kanskje ha vært nok. Men noen streit tilværelse i rekkehus med unger og bikkje tror jeg ikke det hadde vært.

– Dere var de rappkjefta tenåringene som krasja festen, drakk opp ølet og fornærma alle. Er du og Jaa9 fortsatt uglesett av den norske kjendisverdenen, selv etter «Hver gang vi møtes», eller blir dere invitert på hagefest nå?

– Jeg tror aldri de tør å slippe oss helt inn i varmen! Men noen invitasjoner blir det. Da lager vi ikke kaos lenger, men har en tendens til å bli veldig ærlige med folk. Det skjer både på hagefester og prisutdelinger. Og ja, vi drikker fortsatt opp ølet deres. Vi har tross alt et elendig navn og rykte, som må beskyttes.

Sladderpressen er de eneste som har et kjølig forhold til OnklP. De er vant til at alle offentlige bråkmakere kommer krypende når de er blakke eller når de runder tretti. Ingen av delene har skjedd for OnklPs del. Han gidder ikke være med på det spillet, og lar dem heller spekulere i hva som skjer i livet hans.

Det er alltid mer underholdende.