Om et liv

— Hadde en kjæreste da jeg var femten, seksten. Vi bodde på samme institusjon hun og jeg. Hang sammen hele tida, pleide å stikke av sammen. Følte at jeg kunne snakke med henne. Da hadde jeg det fint. Ordene tilhører en gutt, bare 22 år gammel, og faller under en registrerings-samtale hos =Oslo. Når noen ønsker å registrere seg som selger kan prosessen ta fra en halvtime til en og en halv time, alt ettersom hvor mye personen har på hjertet. Denne unge mannen, la oss kalle ham Stian, har mye på hjertet. Grunnen til at jeg biter meg merke i historien om kjæresten i tenårene, er spørsmålet den besvarer.— Har du egentlig hatt det bra noen gang? hadde jeg spurt ham. Det var grunn til å spørre.

Det første jeg legger merke til med Stian, er hvor vondt bare det å bevege seg fra salgslokalet til bakrommet er for ham. For hvert skritt er det grimaser og stønning. En krykke ser ikke ut til å hjelpe stort. Stian gjør ikke noe forsøk på å skjule smertene. Han forbanner dem i stedet, så ofte at det er utmattende å snakke med ham. — To klumpeføtter og stive ledd, forteller han meg. — Hvert sekund jeg beveger meg er et helvete, bortsett fra de første timene etter at jeg har satt meg et skudd. Det neste jeg merker meg er at han aldri smiler eller ser rett på meg. Han er liten av vekst, og det blonde håret er klipt tett inn til hodebunnen. De lyseblå øynene veksler mellom å uttrykke anklage og avmakt.

Stian vokste opp i en mindre by, ikke så veldig langt fra Oslo. Han ble født med misdannelser i skjelettet, åpen gane og flere andre fysiske plager. Oksygenmangel under fødselen påførte ham migrene og store konsentrasjonsvansker. Smerter og uro gjorde Stian både aggressiv og urolig, og han kom på kant med lærere og elever fra første skoledag. Barnevernet var tidlig inne i bildet, og de innså tidlig at hverken foreldre eller skole taklet den lille sinte og sårbare gutten. Fra elleveårsalderen tilbrakte han mer og mer tid på barnevernsinstitusjon eller sykehus. Også på disse stedene ble det fort konflikter. For å lindre sendte Stian all smerten utover, og alle som sto i veien for ham fikk føle den.

Det kan være vanskelig å komme med gode råd når selgere legger fakta frem for deg. Ofte føler de at situasjonen er fastlåst, at alt er prøvd før og at du har en skjult agenda når du prøver å komme på innsiden. Ofte kan vi som jobber her bli slitne av offerrollen mange inntar. Jeg merker at jeg går fra medfølende og forståelsesfull til utålmodig når Stian gang på gang avbryter for å fortelle hvor vondt han har det. Eller gjentar og gjentar hvor mye han bare ønsker å dø, at han aldri burde vært født, at han skulle ønske han ikke var til. Det er nok nå tenker jeg, men klarer å holde meg fra å si det høyt. Jeg vil bli ferdig med registreringen. Føler meg utmattet av klagene, av de vonde historiene.

På institusjonene kom Stian fort i kontakt med eldre ungdommer. Jenter og gutter som hadde lært seg hvordan man overlever i systemet, og hvordan de kunne flykte når det blir for tøft. Da han var tolv år gammel introduserte noen av de erfarne ham for alkohol og piller. For Stian var det nesten magisk hvordan rusen hjalp ham å fungere. I rusen ga smertene seg nesten helt, han klarte å slappe av og han fikk bedre bevegelighet. Men rus er flyktig, og det daglige livet var fortsatt preget av ensomhet, sinne og smerte. Ikke sjelden skjøv han hjelpere vekk. Da han var 17 prøvde Stian heroin for første gang. Etter det var det ikke noe annet som gjaldt. Stoffet fikk ham til å føle seg som et helt og fungerende menneske, med en helt fungerende kropp, i de timene rusen varte.

I Skippergata blir vi endelig ferdig med registreringen, og Stian har får selgerkortet han alltid må bære når han skal selge magasinet. Men selv om Stian nå er registrert som =Oslo-selger, er det ikke ofte han klarer å komme seg ut på jobb. Hvis han har fått i seg heroin og smertene har sluppet taket, forsøker han seg med et blad eller to. Men det krever ikke bare at kroppen er med, det å selge gatemagasinet. Du må også være motivert og mentalt sterk nok i møte med kundene. Stian fikser det ikke, får det ikke til, feiler gang på gang. Og det gjør ham sint, som alt annet han føler ikke lykkes med. I motsetning til mange andre av de rusavhengige selgerne, retter ikke Stian sinnet mot oss som er på jobb, eller andre selgere. Han tar det ikke ut på inventar eller kaster løsøre i veggen. Stian roper det vonde ut i de snøtunge gatene i Oslo. Såre brøl er den beste beskrivelsen jeg kan gi. Eller han slår seg i hodet, mens han forbanner den han er.

Da Stian ble myndig og barnevernet ikke lenger var inne i bildet, trakk han umiddelbart mot det tunge rusmiljøet i hjembyen. Der var heroinet han trengte, og der kunne han gjemme seg for både myndigheter og familie. Men Stian ble allikevel aldri en del av det miljøet. Smerte, sinne og gjorde at ingen kom inn på ham. Han ble en einstøing, en outsider blant outsidere, en utstøtt av utstøtte. Jeg merker ensomheten hans fysisk i rommet, som en lukt eller en sitring rundt ham. Vi som jobber her på =Oslo snakker ofte sammen om hva som er det vondest å møte på i jobben vår. Hver dag ser vi mennesker i bunnløs fortvilelse, dopsjuke, desperate og kvestede mennesker, åpne sår og lukkede sinn. Men vi er skjønt enige om at den bunnløse ensomheten, det er det aller verste å møte på.

Stian ber om hjelp med hvert ord han sier og med hver bevegelse han gjør. Ikke det at han noen gang sier ordene. Eller han kan be om hjelp til små praktiske ting, som tørre sokker eller et plaster. Men ikke virkelig hjelp til å løse situasjonen han er i. Det er november i Oslo, bikkjekaldt, og Stian bor på gata. Vi kontakter de lavterskeltiltakene vi kjenner. Gjør avtaler for ham, og melder vår bekymring. Men Stian møter ikke opp. Han trenerer, finner på unnskyldninger og forsvinner for alle. Helt til han plutselig dukker opp igjen i salgslokalet vårt for å varme seg og slå av en prat. Eller bare for å få det ut. Hvis en rusavhengig egentlig ikke vil på avrusing og inn i behandling, er det få virkemidler leger og miljøterapeuter har å ta i bruk. Terskelen for å bruke tvang er høy. Vi vurderer Stians tilstand, fysisk og psykisk, dithen at tvang burde tas i bruk. Men så slutter han brått å dukke opp. Rundt samme tid vi utgir årets julebok, er han borte fra Skippergata, borte fra Brugata, og borte fra alle andre gater han kjenner i hovedstaden.

Vi blir beroliget da vi får vite at Stian er tilbake i hjembyen, og at han blir tatt godt hånd om. Som så mange andre har han vært et flyktig, men intenst innslag hos =Oslo. En av disse unge ødelagte som finner en havn for en kort periode ved den slitte disken i salgslokalet vårt. En av dem som du ikke glemmer så lett, men som fortrenges av nye skjebner, til forveksling like, og like vonde. Det er en ekstra dimensjon der, en svart og tung en, når selgeren der på den andre siden av bordet kunne vært din egen datter, din egen sønn. Men allikevel, det er mye å gjøre, og mange som trenger mye, og Stian er et annet sted.

Helt til han står der igjen. Det er januar, og håret hans er litt lenger, øynene litt mørkere, resten som jeg husker det. Til og med det å sette seg ned med en kopp kakao virker som det er en lidelse uten sidestykke for ham nå. Det er ingen gjensynsglede fra hans side, og strengt tatt ikke fra min heller. Vi blir ikke glade for at folk er havna på gata igjen, i denne gata igjen, selv om vi er glad i dem. — Vil ikke se deg her igjen! roper vi etter selgere som skal i behandling, på vei ut døra fra salgslokalet. Det er sjelden et godt tegn at du trenger å selge gatemagasinet =Oslo. Det skal det heller ikke være. I en ideell verden hadde vi ikke trengt å være til. — Jeg trenger hjelp til å få ut penger på posten, sier Stian lavt. — Kan du bli med og legitimere for meg? Alt jeg hadde er stjælt. Penger og pass, borte. Mer vil han ikke fortelle.

Jeg blir med ham de to kvartalene opp til posthuset. Vi bruker over en halvtime på turen. Hvert skritt Stian tar krever selvbeherskelse. Noen ganger rakner det, og han skriker ut. Etterhvert gråter han bare stille. Vi må ta en pause. Så en til. Det flyter massiv sørpe i Tollbugata,  svære våte flak faller og gjør klærne våre dyvåte og tunge. Når vi kommer frem viser det seg at det ikke er flere penger å ta ut på Stians konto. Han setter seg på den våte bakken utenfor posten. Gir opp. Vil ikke være med tilbake til =Oslo. Jeg foreslår steder å følge ham til. Steder å hvile, bli stelt med. Steder noen kan lytte, hvor noe kan settes i gang. Steder som kan hjelpe ham med å komme seg ut av denne forbanna byen igjen. Men jeg vet jeg ikke kommer til å komme noen vei. Får ham opp. Siste jeg ser av ham er ryggen hans, den lute ryggen, humpe sakte, sakte, sakte opp Kirkegata. Et skritt, et stønn, et skritt til. Et skritt til. Fast bestemt på å komme seg et sted, selv om det kan ta en evighet eller to. Hvor vil han ikke si.

Stian tar tre overdoser heroin den natta. Hvor han får pengene fra vet jeg ikke. To ganger blir han observert eller funnet av andre, ambulanse tilkalt og livreddende hjelp gitt. Begge gangene nekter han å bli med ambulansen videre til legevakt. Den tredje gangen er dosen sterkere, og det er ingen som ser det skje. Stian dør alene og uten smerter på et toalett i Oslo sentrum. Han rekker akkurat å fylle 23 år.