Om å lære å miste

Frank var en av de første jeg ble kjent med da jeg starta å jobbe i =Oslos salgslokale i Skippergata 14.

Han var fra Mandal, men hadde bodd i Oslo i mange år. Brukt dop i Oslo i mange år. Han kjente de fleste på gata, og var respektert av de fleste. I hvert fall virka det slik på meg.

Selv om Frank en gang sa til meg at det ikke fantes ekte vennskap i rusmiljøet, virka det alltid som han hadde omsorg for dem som trengte det. Han ga folk husly, og spanderte på de blakkeste når han hadde penger. Han krangla som alle andre selgere, om salgsplasser og kunder, men alltid sivilisert. Roa det alltid ned før det gikk over styr. Frank var av den gamle skolen.

Det var ikke bare yngre selgere og noviser på gata Frank tok under sine vinger. Også meg tror jeg han følte han hadde et ansvar for å lære opp og forberede på hva som venta meg i jobben. Spesielt rundt åpningstid var han pratsom. Det gikk i anekdoter og betraktninger om gatefolket, om rusmidler og politikk.

Han hadde en tyngde og autoritet under disse seansene som jeg har skjønt at som oftest kommer fra liv levd i motbakke. Men privat, var Frank sjelden. Det kom noen drypp de få gangene vi fikk sitte i fred på tomannshånd, som regel på mørke vinterettermiddager. Frank ble mer stille om vinteren, mer melankolsk.

Historiene han fortalte fra sitt eget liv handlet om dem han hadde mistet. Nesten utelukkende om dem. Datteren han mistet i krybbedød, kona, hans livs store kjærlighet, som han mistet i en overdose, de ni gode kameratene han mistet til bølgene i Nordsjøen, da boreriggen Alexander Kielland kantret i 1980. Han sa at selv om han ble reddet opp av vannet, var det som en del av ham ble igjen der i dypet.

Jeg husker det var få ord og lange stillheter når minnene kom. Ikke tårer eller drama. Bare lavmælt konstatering av fakta, av tap, eller en oppsummering av sorg. Jeg visste aldri hva jeg skulle si, og det tror jeg Frank var glad for.

Et års tid etter at vi først ble kjent, var det min tur til å kjenne på tapet. Jeg skulle ikke på jobb, men bare stikke innom salgslokalet for å hilse på. En av jentene som jobba den dagen fikk øye på meg, og kom meg i møte i døra. Hun sa noe hadde skjedd, og hun ville jeg skulle vite det før jeg gikk inn. Før jeg så bildet de hadde satt frem.

– Det er Frank, sa hun, la en hånd på armen min og fortsatte:

– Jeg er så lei for det.

Det var ingen overdose. Den 57 år gamle kroppen til Frank hadde bare ikke orka mer. Han døde alene, hjemme hos seg selv. Jeg klarer ikke å tenke, uansett hvor morbid det er, at dette også var en måte for Frank å forberede meg på det som skulle komme i denne jobben. Han var det første dødsfallet, den første kollegaen jeg mista på =Oslo.

Det skulle bli mange flere, naturlig nok. Jeg snakker ikke så ofte om det. Og når jeg gjør, gjør jeg det som Frank ville gjort det, saklig og nøkternt. Det er da det går inn. Det er da du husker.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2019.