Norske hjem gjennom 200 år

På 1800-tallet stimlet familien sammen på kjøkkenet. Etter hvert ble stua lunere, og tv, teak og tenåringsrom inntok hjemmene. Stat og kommune hjalp til med å bygge landet, før den norske bolig­sektoren ble en av Europas mest markedsstyrte.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum

Hadde du gått inn i et norsk hjem på 1800-tallet, ville du først kjent lukta. En blanding av vedrøyk, kål og våte klær som hang til tørk. På denne tiden hadde ikke et vanlig hjem sentralfyring eller ovn i alle rom. Ildstedet eller jernkomfyren på kjøkkenet kunne være eneste varmekilde. Her oppholdt familien seg mest, særlig om vinteren.

I de første tiårene av 1800-tallet var norske byer fremdeles et nett av små trehus, bakgårder og uthus. De fleste bodde tett på arbeidsplassen. Skomakeren, skredderen og snekkeren kunne ha verksted i første etasje og bolig i rommet bak eller over. Kunder kunne stå i døra og forhandle mens barna lekte ved arbeidsbenken.

Ifølge folketellinger fra 1830- og 1840-årene besto norske husholdninger ofte av både familie, lærlinger, tjenestefolk og leieboere. I byer som Christiania, Bergen og Trondhjem var normen seks til tolv personer i en bolig på 30–40 kvadratmeter.

Villa og arbeiderhjem

Etter hvert ble bykjernen fortettet av industri og leiegårder, mens arbeidssted og hjem ble mer adskilt. Da ønsket mange velstående byborgere å bo mer landlig, men ikke for langt fra byen. Fra andre halvdel av 1800-tallet ble villaen ettertraktet i øvre middelklasse, skriver Bergen kommune på sin nettside. En villa defineres her som en bolig i grønne, rolige omgivelser, med plass til hage og utsikt, der det ikke drives jordbruk.

De første bergensvillaene ble bygd i sveitserstil på Kalfaret nær byen. I dag er villastrøket en arkitekturhistorisk skatt. Her fins villaer i en rekke arkitektoniske stiler: jugendstil, nybarokk, nyklassisisme, Bergensskolen og funksjonalisme. Etter hvert som jernbane og veinett ble bygd ut, spredte villabebyggelsen seg gradvis utover. Her kunne innbyggerne kombinere det beste fra livet i byen og på landet.

I arbeiderhjem var det fortsatt vanlig at hele familien sov i samme rom, gjerne i en uttrekksseng. Om dagen ble sengene skjult med tepper eller trukket inn i kasser. Bad fantes ikke i private arbeiderhjem, og møblene var mer praktiske enn estetiske. Mot slutten av 1800-tallet begynte vanlige folk å la seg inspirere av borgerskapets estetikk. De pyntet med blondegardiner, potteplanter og en liten duk på bordet. 

Den svarte komfyren i støpejern sto fortsatt på kjøkkenet, og her ble det kokt alt fra lapskaus til såpe, men arbeid og hvile ble mer adskilt. I hjemmet hersket ro og orden, i motsetning til fabrikkens støy og gatas uorden. Tykke gardiner skapte et skjold mot verden utenfor. Den nye parafinlampa gjorde det mulig å lese og gjøre håndarbeid om kvelden. Stua ble et samlingsrom i hverdagen, der den tidligere kanskje bare ble varmet opp til helg eller høytid.

Lenestoler og røkebord

Hadde du gått inn i en vanlig byleilighet på starten av 1900-tallet, ville den vært mindre kaotisk enn hundre år tidligere. Men lukten av røyk og fukt ville fremdeles vært der. Vedfyring var fortsatt vanlig, og røyk trengte inn i trevegger og møbler, særlig i eldre bygårder. Med små vinduer og dårlig gjennomlufting ble fukt fra klær, matlaging og oppvask værende i rommene. Møblene var nå mer spesialiserte, og de harde flerbruksbenkene i stua var erstattet av sofaer og lenestoler, noe som inviterte til mer stillesitting. Barna hadde fått egne senger, i noen familier til og med eget rom, der de kunne sove i fred før de voksne la seg.

Da det i 1920 var folke- og boligtelling i Norge, huset en norsk gjennomsnittsbolig 4,8 personer – mot 2,1 i dag. I hovedstaden, som nå hadde fått det for­norskede navnet Kristiania, hadde bare 12 prosent av boligene eget bad, og nesten to tredjedeler av leilighetene hadde to rom og kjøkken. Fra 1920-tallet fikk vanlige hjem elektrisitet, og lamper kunne tennes uten røyk og sot fra parafin.

På Norsk Folkemuseum i Oslo finner vi komplette leiligheter, innredet etter ulike tidsperioder. Museet forteller en historie om hvert hjem, og i leiligheten fra 1905 ser de for seg at det bodde et lærerpar med en liten datter. Stua har «røkebord» og sybord, piano og salongmøbler. Mye vitner om nasjonalromantikk: to rosemalte stoler, et veggteppe i bondestil, en liten byste av Ivar Aasen og et norsk flagg på pianoet. Veggene har turkisblå tapet med gule blomster. En døråpning skiller dagligstua fra spisestua, hvor det står et uttrekkbart bord med spisestoler.

Kjøkkenet har en liten vedkomfyr og en frittstående parafinbrenner. I en slik leilighet kunne man ikke lnger kjenne lukter og gasser fra andre kjøkken i bygården, slik man kunne før avløpssystemet ble mer lukket. Men fram til 1900 kunne paret som bodde her snakke med naboer mellom etasjene gjennom utslagsvasken, som de kalte «telefonen».

Borettslag og Husbanken

På 1800-tallet hadde boliger vært et privat anliggende. Folk bygde selv – uten kommunal hjelp, eller leide hos gårdeiere. Det fantes ingen offentlig boligpolitikk. Først tidlig på 1900-tallet begynte arbeiderbevegelsen å presse fram ideen om boligens sosiale dimensjon.

I 1920 foreslo Bergen boligråd at kommunen skulle hjelpe ubemidlede med å skaffe seg eget hjem med hage. Kommunen oppførte huset, mens kjøperne selv måtte ferdigstille det innvendig, male, opparbeide hage og så videre. Kjøperne skulle bidra med noe egen­kapital, mens resten var finansiert av kommunale lån.

I Oslo ble Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) stiftet i 1948 av unge som ville få fart på boligbyggingen etter krigen. De fikk kommunale tomter, og bidro aktivt med muring og snekring i byggeprosessen. Dette var dugnadens glanstid, før det ble mer industriell produksjon av bygningselementer.

Boligprosjekter som ble bygd gjennom boligbyggelag ble kalt borettslag, formalisert i borettslagsloven av 1946. En rekke boligbyggelag ble etablert på denne tiden, med formål å skaffe og forvalte boliger. Medlemmer fikk rett til å kjøpe bolig før den ble solgt på det åpne markedet, såkalt forkjøpsrett.

I 1946 ble Husbanken etablert for å gi rimelige lån til boligbygging. Sammen med Boligdirektoratet og kommunene utviklet de standardiserte løsninger som kunne bygges raskt og rimelig. For å få gunstig finansiering, måtte folk holde seg innenfor et visst areal. Fordi kjellerareal enten ble talt med eller trukket inn i vurderingen som «bolig på flere plan», valgte mange å bygge uten kjeller. Resultatet ble mange enkle, kompakte eneboliger og rekkehus. På 1970-tallet finansierte Husbanken opp mot tre av fire nybygde boliger i Norge. Husene hadde lite isolasjon og stort varmetap, da standardkrav tok lite hensyn til energieffektivitet.

Kokte klær på komfyren

Trondheim og Omegn Boligbyggelag (TOBB) ble stiftet i 1945, og to år seinere sto deres første borettslag, Rosenborg, ferdig, bygd med lån fra Husbanken. Elektriske komfyrer var på plass fra start, mens badekarene tok lengre tid å levere, leser vi på borettslagets hjemmeside. Mange beboere hadde kalde og fuktige leiligheter, der vann rant nedover tapetene.

De første årene kokte husmødrene klær på en ovn fyrt med kull og ved, før borettslaget i 1953 fikk 25 store vaskemaskiner. Et eget forretningsbygg hadde samvirke­lag, hattebutikk og godtebutikk – lokaler som senere ble omgjort til leiligheter. I starten hadde borettslaget også både dameforening og herreforening. Damene drev blant annet med husmorgymnastikk, mens herrene konkurrerte mot andre borettslag i pilkast og skyting med luftgevær. Borettslaget hadde også et blokkfløyteorkester og en teatergruppe for barn.

Voksende velstand

Utover 1960-tallet fikk nordmenn flest bedre råd. Nå skulle hjemmet moderniseres, og stuemøblene ble organisert rundt det nye tv-apparatet. Folkemuseets 80 kvadratmeter store leilighet fra 1965 er innredet for en fiktiv familie med to barn. De mangler bad, men har et eget rom med vannklosett i den gamle baktrappa. Hadde de bodd i en av de nye drabantbyene, ville de hatt eget bad på denne tiden. Leiligheten har to stuer, men den gamle dagligstua brukes som barnerom for den lille datteren, og som syrom for mor. Her har hun symaskin, syskrin og askebeger, samt bokhyller med håndarbeidsbøker, en svær hårtørker, barneseng, skrive­pult og kommode.

Foreldrenes soverom har en moderne dobbeltseng i teak, med fastmonterte nattbord. De nye møblene i stua er også i brun teak. Der har paret senket taket og fjernet den gamle rosetten. Jernovnen er byttet ut med en varmeeffektiv parafinovn, og brannmuren er skjult av tapet. Veggene er lyse, bortsett fra tapeten i imitert, brun strie langs det meste av veggen bak fjernsynet og hylleseksjonen.

Sønnen har eget soverom, der senga kan omgjøres til sofa så det blir et hyggelig oppholdsrom. På veggen henger en gitar, og han har båndopptaker, platespiller og et stativ med plater. Tenåringsrommet var et nytt fenomen på 1960-tallet. Nå hadde ungdom for alvor distansert seg fra de voksnes verden og fått sin egen musikksmak med tilhørende kultur.

Ungdomsrom i atriumshus på Ammerud, fotografert rundt 1970. (Foto: Teigen fotoatelier / DEXTRA foto).

1970-tallslivet

Fra 1970-tallet har vi hørt mye om hippier, men de var en liten gruppe i Norge. Det var slett ikke vanlig at voksne nordmenn bodde i kollektiv, selv om noen nye boligprosjekter lot seg inspirere av fenomenet. På Hovseter i Oslo bygde USBL Borettslaget Kollektivet i 1976, med spisesal, storkjøkken og felles aktivitetsrom. To–tre dager i uka delte seks middagsgrupper på å lage mat, som beboerne kunne kjøpe til kostpris. Slik er det fortsatt, men leilighetene har alltid hatt eget kjøkken, så beboerne velger selv om og når de ønsker å delta i fellesskapet.

Denne blandingen av privatbolig og fellesrom er mye vanligere i Sverige og Danmark. I Norge er den mest kjent fra kommunale bofellesskap for folk med spesielle behov. Kollektiver der folk deler på «alt» har heller ikke slått an hos den jevne nordmann, bare hos studenter og husokkupanter. I en jubileumsbok om Borettslaget Kollektivet fra 2016, antydes en mulig forklaring: En boligforsker mener det fins en frykt for at fellesskap betyr forpliktelser, ikke minst hos meglere, som ikke vil skremme bort noen mulige kjøpere. Når en leilighet i Borettslaget Kollektivet presenteres på Finn, framstilles spisesalen gjerne som et «selskapslokale til leie», altså en ren bonus for beboerne, ikke noe som krever arbeid.

Folkemuseets tidstypiske leilighet fra 1979 er 115 kvadratmeter stor  og innredet for et par. Begge de gamle stuene er beholdt, men det er lagt nymotens nåle­filt på gulvene. Å pusse opp kjøkkenet var en sjelden begivenhet på denne tiden, og dette paret beholdt den gamle innredningen i furu, der de eldste delene kom fra 1930-tallet, og nøyde seg med å male: mørkeblå vegger og benkeplater, røde skapfronter og hvite karmer.

Bomaskiner og klimahensyn

Etter en lang periode med sosialt perspektiv på bolig­bygging og finansiering, ble det utover 1970-tallet vanligere med markedslån til bolig. Med økt velstand fikk nordmenn lettere lån fra kommersielle banker. Etter hvert begynte vi å se på boligen som en investering, ikke bare et sted å bo. I dag har vi dobbelt så høy boliggjeld i forhold til inntekt som en gjennomsnittlig europeer, og nesten åtte av ti eier sin egen bolig.

Fra 1960-tallet ble ordet «bomaskin»  brukt om klynger av like høyblokker. Samtidig strømmet folk til byene. Etter første runde med kritikk mot «bomaskiner» ble det bygd lavere og mer variert i nye drabant­byer, som Romsås og Ellingsrud i Oslo. I dag er det igjen blitt vanlig å klemme flest mulig leiligheter inn på minst mulig plass. På nettsiden til Trondheim kommune advares det om utbygging med «lite mang­fold og variasjon, både i arkitektonisk uttrykk og når det gjelder boligtyper, boligstørrelser og alternative boformer». Kommunen lover å gi innbyggerne større valgfrihet, som «imøtekommer ulike preferanser og behov gjennom forskjellige livsfaser».

Her kan Trondheim la seg inspirere av Stavanger. Der sto Vindmøllebakken bofellesskap ferdig i 2018. De bruker ikke kollektiv-ordet, men det mer trendy begrepet «gaining-by-sharing». Borettslaget har 40 leiligheter og store fellesarealer med alt fra amfi til verksteder og bibliotek, alt i miljøvennlige materialer. Under korona­pandemien fikk beboerne oppmerksomhet i media, da de levde som i en landsby uten å forlate bygget. De kunne ha konserter, fellesmiddager og korøvelser uten å slippe inn folk utenfra. Store, luftige lokaler ga rom for både sosialt liv og fysisk avstand innendørs.

I dag konkurrerer nye boligprosjekter om å være mest mulig klimavennlige. Det innebærer blant annet tettere boliger, noe som ikke er helt problemfritt. Beboere klager over dårlig inneluft og bråkete ventilasjonsanlegg. En tett konstruksjon gjør det ekstra varmt inne om sommeren, og mange sliter med å innstille ventilasjonen riktig, viser en rapport fra SINTEF Byggforsk. Nybygg blir dyrere som følge av klimakrav, men langsiktige fordeler for miljø og økonomi kan være betydelige, og beboerne kan forvente lavere utgifter til oppvarming og vedlikehold.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, rosenb.org, «Husbanken 60 år – et jubileumsskrift», norskfolkemuseum.no, aftenposten.no, sintef.no, trondheim.kommune.no, bergen.kommune.no