Norden ser ulikt på rus

De nordiske landene har ulike holdninger, kampsaker og tabuer på rusfeltet. Vi møtte en engasjert representant fra hvert land på Nordic Reform Conference.

Kari Lossius er fagdirektør ved Bergensklinikkene. Der driver de behandling og forskning innenfor rus.

Hver dag møter Lossius pasienter. Hun ser særlig ett hinder som Norge må ta på alvor: At politikere kan avgjøre hva slags medisin ruspasientene skal få.

– Vi som jobber med rusavhengige vet mye om hva som fungerer best for den enkelte. Vi får bare ikke lov å sette det ut i livet! Får du kreft møter du en lege som tar stilling til hvilken medisin du skal ha. Det er ikke politikernes oppgave å være for eller imot en viss behandling. Slik bør det heller ikke være for ruspasienter.

Lossius fastslår at Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har reddet mange liv. Hun synes ordningen fungerer bedre i dag enn for noen år siden. Det hun ikke liker, er å måtte inngå kompromisser med moralismen.

– Norge har fortsatt et moralistisk syn på medisinering av rusavhengige. Det fører til en del upraktiske løsninger. Hvis jeg var rusavhengig og trengte medisinsk behandling, ville jeg helst ha bodd i Danmark. De har flere verktøy til rådighet.

Danmark har delt ut rene sprøyter helt siden injisering av rusmidler ble et problem. Oslo kom etter i 1988. Da var tiltaket svært kontroversielt.

I Danmark har heroinavhengige fått metadon i femti år. Norge fikk sitt første prøveprosjekt i 1994. Som ett av sju land i verden, har Danmark også heroinassistert behandling.

Michael Jordan representerer Danmark på konferansen. Han er en filosof som lenge har engasjert seg i rusdebatten.

– Danmark anses som et foregangsland eller et skrekkeksempel, alt etter hvor liberal du er. Fra 2018 kan danske leger skrive ut medisinsk cannabis, forteller han.

Jordan bruker sjelden ordet «narkotikapolitikk». Danske politikere blander seg ikke så mye oppi rusfeltet, sier han.

– Det vi har fått til i rusomsorgen, har kommet nedenfra og opp. Politiske dokumenter har sjelden vært involvert. Vi eksperimenterer, og det blir tolerert. Ingen vet hvordan ting vil utvikle seg når vi starter, men vi må lære av erfaring. Jeg oppfordrer andre land til å eksperimentere mer, og velge løsningene som viser seg å fungere.

Kari Lossius forteller om sprøyterommet i Bergen, som åpnet for et år siden. I likhet med sprøyterommet i Oslo, er det kun åpent for heroinbrukere. Derfor står det ofte tomt. Mange av Bergens rusavhengige foretrekker andre stoffer, som amfetamin.

– Folk tar overdoser rett utenfor sprøyterommet. De som jobber der inne får ikke lov å hjelpe en viss gruppe avhengige, fordi de bruker «feil» stoff. Det er et etisk dilemma og en stor belastning for dem. I tillegg er det forbudt å røyke heroin på sprøyterommet, selv om myndighetene sier at røyking er den beste måten å redusere dødsfall på. De samme myndighetene forbyr altså røyking som skadereduserende tiltak!

I Danmark kan brukerne innta et hvilket som helst stoff på det som kalles fixerum eller brugerrum. De kan også velge å røyke stoffene. I fjor meldte Danmarks Radio at ingen har mistet livet på et dansk brukerrom noensinne. På det tidspunktet var rundt én million doser med narkotiske stoffer inntatt. Av disse var 700 overdoser, hvor brukeren fikk hjelp av personalet og overlevde.

Fire danske kommuner har brukerrom. Og Danmark har færrest narkotikarelaterte dødsfall i Skandinavia. I Norge og Sverige dør rundt 70 per million innbyggere årlig, i Danmark rundt 60. Sverige har ingen sprøyterom.

Ted Goldberg er professor i sosiologi og forsker på svensk narkotikapolitikk. Han ville gjerne prøvd ut nye løsninger. Det er vanskelig i Sverige, sier han.

– Vi har hatt den samme politikken i år etter år, uten å evaluere den. Politikere kan ha en privat mening, som baserer seg på resultater fra utlandet. Men de tør ikke å kritisere dagens ruspolitikk i Sverige offentlig. Jeg vet ikke hvilket nordisk land som har den beste narkotikapolitikken, men jeg vet hvilket som har den verste!

Svenske politikere snakker fortsatt om et narkotikafritt samfunn. Den formuleringen hører vi sjelden i Norge lenger. Her tar politikerne oppgjør med utopien.

«Argumentet som blir brukt mot sprøyterom er at vi da gir opp målet om det narkotikafrie samfunn. Det målet er helt utopisk, og det skader mer enn det hjelper,» sier Bergens sosialbyråd, Erlend Horn (V) til NRK Hordaland. Det er ikke vanskelig å finne lignende uttalelser fra politikere i andre partier.

– Det fins mange historiske eksempler på at moralisme ødelegger for medisinsk hjelp, sier Michael Jordan.

– Kvinner som ble gravide utenfor ekteskap, fikk ikke smertestillende ved fødselen. Hiv-smittede møtte fordommer i helsevesenet.

Den finske rusforskeren Tuukka Tammi har sett mer moralisme utenfor Norden.

– Jeg har jobbet med skadeforebygging i Øst-Europa. Der er det mye vanskeligere å få lov til å dele ut rene sprøyter, for eksempel. Det har lært meg at vi må ta små skritt. Politisk realisme er mitt utgangspunkt. Det kan være lurt å vise til hva som lønner seg økonomisk. Eller å snakke om trygghet. Det får vi mer av gjennom skadereduksjon. I Finland er vi gode på sprøyteutdeling, men det er vanskelig å snakke åpent om nye rustiltak. Den diskusjonen må normaliseres.

Fra Island kommer Bryndis Bjork Asgeirsdottir. Hun har forsket på rusbruk blant unge. Øya har klart å snu en trend med økende rusmisbruk.

– I 1998 hadde islandsk ungdom det høyeste forbruket av narkotika, alkohol og sigaretter i Europa. Vi undersøkte hvilke faktorer som skapte risiko, og hvilke som beskyttet. Fagpersoner, foreldre og politikere jobbet sammen. I dag drikker islandsk ungdom minst alkohol i Europa. Røyking og narkotika har hatt en lignende nedgang.

Island fant ut at unge som ruset seg lite, hadde noe til felles. De drev med organiserte fritidsaktiviteter. De tilbrakte mer tid med foreldrene. De følte seg sett på skolen, og de var lite utendørs om kveldene. Dermed økte staten støtten til organiserte fritidstilbud, som musikk, dans og idrett. Ungdom fra fattige familier fikk tilskudd til å delta i aktivitetene. Foreldre fikk tettere bånd til skolen gjennom lovpålagte foreldreorganisasjoner. Foreldrene ble forklart hvorfor de ikke måtte kjøpe alkohol til barna, eller la dem ha hjemme alene-fester. De ble også informert om betydningen av å bruke tid med barna, bli kjent med vennene deres og så videre. Dessuten ble det innført «portforbud» for unge i alderen 13 til 16 år etter klokka 22.

Før disse tiltakene hadde Island brukt en annen strategi. De hadde undervist ungdommen i farene ved rusmidler. Det hjalp ingenting for å få ned forbruket.

– Nå har vi gjort noe med røttene til problemet. Vi måtte se på sosial ulikhet, og hvordan barn og unge ble behandlet. Vi har forebygget sosiale årsaker til emosjonelle atferdsproblemer. Det har vi gjort ved at mange har samarbeidet om å bruke forskning i praksis. Hvert år har vi målt effekten av tiltakene.

Den skandinaviske humanismen er et godt utgangspunkt for rustiltak, mener Kari Lossius.

– Vi står for små forskjeller, sosialdemokrati og rettigheter også for fattige. Da må vi ikke skape annenrangs mennesker i samfunnet. Det gjør vi ofte med folk som har ulovlige problemer. Jeg har aldri møtt rusavhengige som ikke hadde en god grunn til å være det. Vi må se på hele historien deres for å forstå dem. Og vi må ikke tenke at alt er greit bare de får medisin.

Hun mener at rusbehandling ofte går i to feller: Du tror at alt som skal til er å medisinere. Eller du tror at totalavhold er det eneste som hjelper.

– Vi må se mer på den gylne middelvei. Jeg ønsker at pasientene mine får den beste behandlingen, enten det er psykoterapi eller medisiner. I begge tilfeller må ressurser overføres fra politiet til helsevesenet.

Kari Lossius avslutter med å dele dette tankekorset:

– Begynner vi å kriminalisere folk for rusbruk når de er 14 år, staker vi ut et livsløp vi ikke vil de skal ha. De stenges ute fra samfunnet. Mine pasienter dør ikke av heroin eller metadon. De dør av ensomhet.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo januar 2018.