Nissen som forspiste seg og ble en forretningsidé
Jeg er liten og grå. Jeg er kjent som fjøsnissen, med vadmelsklær som gikk av moten på 1930-tallet. Julenissen er lettere å markedsføre enn meg. Tenk om Idol-Kurt skulle vært Fjøs-Kurt? Tror du han ville ha solgt musikk da? Utrolig nok pleide julenissen å være en av oss fjøsnisser. Nå skal jeg fortelle deg hvordan han ble så stor og rød.
Vi fjøsnisser går fram og tilbake mellom fjøs og hus og forsyner oss med grøt. Ja, vi gjør det fortsatt. Folk legger bare ikke så godt merke til oss. Det har så mye grøt at de ikke oppdager om noe mangler. I gamle dager merket folk det med en gang. De lurte på hvor grøten ble av. De fulgte grøtlukta over gårdsplassen til de fant oss i fjøset. Tror du de tok grøten tilbake? Nei da! De var mer opptatt av oss enn av grøten. Når de ble kjent med oss, begynte de å sette ut grøt til oss på julenatta. Til gjengjeld ble vi skytsånder for gården, og ga bonden råd.
En gang for lenge siden hadde bonden med seg en plakat da han besøkte oss i fjøset. Den viste en tegning av en svær, skjeggete, rødkledt mann og en isbjørn. De skålte i brus. Bonden hengte den opp i fjøset til pynt. En av oss fjøsnisser ble litt vel inspirert. Han lurte unna grøt fra oss andre, og spiste mye mer enn sin porsjon. Vi fattet mistanke da han vokste til dobbel størrelse. Vi syntes synd på ham, men han hørte ikke på rådene våre. Til slutt emigrerte han fra fjøset. Vi så ham aldri mer, men han sendte oss julekort iblant. Han hadde reist til Nordpolen. Der møtte han representanter fra Coca-Cola, som tok seg av ham. De ga ham nye klær og inngikk en sponsoravtale med ham som finansierte et juleverksted der oppe. Den stakkars nissen ville ha noe å gjøre, og det passet brusgiganten bra.
Lenge så det lyst ut. Nissen trivdes med å stå på Nordpolen og lage lekebiler og små mennesker i plast. Virksomheten ble så ettertraktet at han måtte lage ting til voksne også. Alt fra popcornmaskiner til batteridrevne pepperkverner og kjølebager for vin. Ting de likte å gi hverandre til jul, som sto urørt på kjøkkenet før de ble dumpet på et loppemarked året etter. Folk ble stadig mer kjøpeglade, så det skortet ikke på arbeid for nissen. Han hadde det så travelt at han glemte oss i fjøset.
I mange år hørte vi ikke noe fra ham, men plutselig trengte han hjelp. Isen rant vekk under føttene på ham. På den tiden hadde julenissen skaffet seg en stab av smånisser. Han hadde foreslått en løsning for den sukkersøte arbeidsgiveren sin: å flytte jula til sommeren, og ha et sommernisseverksted på Mallorca. Nei, det ville ødelegge merkevaren, mente Coca-Cola. Dermed fikk vi et kort hvor nissen spurte hva vi ville ha gjort. Vi sendte ham våre beste råd: Brus bør du ikke drikke for mye av, og folk trenger noe helt annet enn batteridrevne pepperkverner.
Han svarte ikke på kortet vårt. Kanskje Coca-Cola konfiskerte det. Snart ble det allment kjent at juleverkstedet på Nordpolen skulle outsources til et lavkostland. Julenissen mistet stillingen sin, og måtte livnære seg som frilanser. Kanskje det var planlagt hele tiden. Kanskje Coca-Cola tok seg av den forspiste nissen for å knytte til seg en rekke smånisser og spre dem rundt som klimaflyktninger på kjøpesentre. Der var det så mye cola at smånissene kunne nå igjen selveste julenissen i størrelse. Det var rulletrapper over alt, og dermed liten fare for at de ville krympe til normal størrelse igjen.
På kjøpesentrene startet jula svært tidlig. Kanskje julenissen trivdes med å komme tett på barn et par måneder i slengen. Før traff han dem bare den ene dagen han kjørte ut gaver med slede og reinsdyr (så fremt de var til stede når han kom ned pipa). Vi håpet det beste for ham, men så sendte han kort igjen. Han savnet juleverkstedet på Nordpolen. Han følte seg uvirksom som senternisse. Det var mye morsommere å dele ut gaver han hadde laget selv, enn gaver han fikk fløyet inn fra Taiwan. Han vurderte å søke Nav om arbeidsavklaringspenger, eller kanskje uføretrygd på sikt.
Det svære julekortet hans sluttet slik: «Jeg drømmer om tiden før jeg forspiste meg på grøt. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, og jeg har glemt rådene vi pleide å gi til bonden. Jeg er bare en slags truck som valser rundt på kjøpesentre og høyner bruttonasjonalproduktet. Selv om jeg ble mye større enn dere, og selv om folk i dag tror mer på batteridrevne pepperkverner enn på nisser som gir råd, må dere ikke tro at tilværelsen min er noe å trakte etter. Jeg får riktignok så mye cola jeg vil, men jeg har dårligere kontakt med folk enn før. Nå gir jeg de samme gavene til alle. MMI har hatt en meningsmåling og funnet ut hva gjennomsnittsmennesket vil ha. Så får alle det. Eller iallfall får de en billig imitasjon.»
Noen tror at vi fjøsnisser stjeler grøt for moro skyld. For å stappe i oss karbohydrater, så å si. Det er feil. Vi stjeler grøt for at folk skal følge etter oss og bli kjent med oss. Men mange mennesker tror bare på det de ser i mediene og på kjøpesentrene. Julenissens kommersielle potensial gjør at noen lokalsamfunn bruker ham som bærende forretningsidé, som Rovaniemi og Drøbak. Vi fjøsnisser er ingen forretningsidé. Vi vinner aldri noen PR-kamp. Det er like greit, så får vi bedre tid til å konsentrere oss om oppgavene våre. Når dere mennesker prøver å flykte fra problemene deres, følger vi alltid med på lasset. Det skal dere være glade for.
Historien sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2015.
