Ninas liv er en berg- og dalbane

Nina merket at noe var annerledes da hun var ti år gammel. Hun vekslet fra å være veldig glad og energisk til å bli dypt deprimert. Noen ganger var livet så svart at hun ikke visste hva hun ville gjøre. Da hun fikk vite at hun var bipolar, var det en lettelse.

Nå er Nina 46. Hun har hatt diagnosen bipolar lidelse i 15 år. Hun beskriver det som å være på en berg-og dalbane man aldri kommer seg av.
Jeg møter henne hjemme i leiligheten hennes. Hun er et stort smil når hun kommer til døra. Nina snakker i telefonen og vinker meg inn. Hun sier oppgitt til personen hun snakker med at det skal være stor barnebursdag hos henne til helga, med ti småunger løpende rundt i tre timer.
– Jeg gruer meg, sier hun, mens hun ser på meg og ler.

Stua hennes er liten, og den er koselig. Det lukter røkelse i rommet. Veggene er prydet med mange fargerike bilder.
– Alle mennesker sliter med et eller annet. Vi har alle vårt. Å være bipolar er mitt slit. Fyr løs, denne gærningen kan du spørre om hva som helst, sier Nina.

Det startet i barndommen. Familie og venner reagerte etter hvert på oppførselen og humørsvingningene, og ville at hun skulle oppsøke psykolog.

– Hva følte du som ung om å skulle gå til psykolog?
– Da ble jeg veldig trist. Psykolog gikk man liksom ikke til, da var man gal i hodet. Jeg ville ikke innse at det var noe annerledes med meg og det skiftende humøret. Det var vanskelig å høre det når jeg ikke ville snakke om det.

En pakke sigaretter kommer på bordet, Nina tenner første røyk. Hun forteller at sykdommen hennes ble verre i ungdommen. Hun var ikke et englebarn. Hun eksperimenterte mye med både alkohol og dop. Det kom til et punkt hvor sykdommen ble så ille at hun slet med hallusinasjoner og måtte få profesjonell behandling.
– I den perioden hadde jeg vært manisk veldig lenge. Jeg hadde ikke sovet, og jeg drev mye med rus og alkohol. Dermed kom jeg inn i en psykose. Jeg hørte tre stemmer i hodet mitt. Den ene var veldig kommanderende, henne fulgte jeg slavisk. De andre stemmene bare skravlet i bakgrunnen.

– Hva sa denne hovedstemmen til deg?
– Den fortalte at mennesker fulgte med på det jeg gjorde, og at alle ville ta rotta på meg. Jeg ble fryktelig paranoid og trodde alt dreide seg om meg. Det var helt jævlig.
Nina tenner stearinlys på bordet, og holder godt rundt tekoppen sin. Hun er forkjølet. Har på seg en god ullgenser, joggebukse og tøfler. Hun stumper røyken og ser direkte på meg, med store blå øyne.

– Hva er vanskeligst med å være bipolar?
– Det aller verste er svingningene og depresjonene. Jeg veksler mellom å være manisk og å være veldig langt nede. Når jeg er manisk har jeg tusen tanker samtidig, og et veldig høyt energinivå. Jeg får ikke sove. Jeg gjør masse ting jeg ikke burde gjøre.

– Hva slags ting da?
– For eksempel å pådra meg 50 000 i kredittgjeld, eller å kjøpe fem like sko, bare i ulike farger. Jeg drikker mer alkohol, og blir veldig ukritisk.

– Hva skjer når denne maniske fasen går over?
– Da lander jeg. Alt blir tungt og vanskelig. Jeg orker ikke å ha folk rundt meg, mister appetitten og sliter med å sove. Hver minste, hverdagslige ting blir et ork. Som det å vaske seg. Jeg har sittet ned i dusjen og vasket meg, bare fordi jeg ikke orket å stå oppreist og gjøre det.

Hun blir med ett helt stille. Nina puster tungt ut. Hun tar opp en ny røyk, tenner den og tar et dypt drag.

– Hvordan påvirker sykdommen livet ditt?
– Den har endret mye. Alt fra utdanning, til jobb og familieforhold. Det er mye som skjer rundt meg, med sønnen min og barnebarnet mitt. Blir det for mye stress kan det trigge sykdommen. Jeg har vært veldig nede den siste måneden. Jeg trenger mer ro og tid for meg selv.

Tidligere gikk Nina på tunge medisiner. De gjorde henne trøtt og tung i kroppen. Hun ville heller ha humørsvingninger enn å ikke føle noe i det hele tatt. Nå har hun funnet en annen type medisin. Hun har brukt den fast i et år. Den fungerer bra og bidrar til at hun slipper voldsomme svingninger. Hun har et mer stabilt humør.

– Hva er målene dine fremover?
– Jeg skal fortsette på medisinene, tenke mer på meg selv og slappe mer av. Og så må jeg virkelig klare å stumpe røyken.

Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2015.