Nils Christie var «de unyttiges» venn

Nils Christie var professoren som mistrivdes på skolen. Han tenkte nytt om narkotikapolitikk, og viste oss hvem brukerne egentlig er.

Tirsdag 26. mai 2015 ble en eldre syklist påkjørt i Oslo. Nettavisene fortalte at «i går kolliderte en 87 år gammel mannlig syklist med trikken i krysset Vogts gate og Marcus Thranes gate på Torshov. Mannen ble kjørt til Ullevål sykehus med livstruende skader. Han døde av skadene i dag.»

Nestoren i kriminologifaget, samfunnsforskeren Nils Christie, var ute av tiden.

Christie startet livet på Bryn i Oslo øst 24. februar 1928. Han kom fra et godt hjem, men i klasserommet dagdrømte han mye og lærte lite. Sosiale forventninger gjorde at han tok realfagseksamen på gymnaset. Selv mente han at det var en blanding av flaks og kaoset etter krigen som gjorde at han fikk vitnemål. Det fortalte Dag Østerberg da han talte i Christies begravelse. Det hjalp nok også at han traff likesinnede på gymnaset. Sammen med to venner laget han en politisk ukorrekt skoleavis. Særlig religionslæreren ble provosert. Etter eksamen kunne han begynne på universitetet.

Da jeg intervjuet Christie for tidsskriftet Flux i 2004, sa han:

«Jeg var kjempedum på skolen, men jeg var så heldig at jeg slapp inn på universitetet. Der trivdes jeg som fisken i vannet, for det var ingen lærere i sosiologi den gangen. Vi var en gjeng interesserte studenter som lagde faget. Det fantes jo egentlig ikke, vi bare begynte å studere det.»

Han likte å studere i sitt eget tempo, og tenke selv. Han så ikke verden gjennom øynene til gamle autoriteter. «Vi må ikke bli så nærsynte at vi ikke kan se utenfor det allerede vedtatte», påpekte han.

I 1952 leverte han sin magistergradsavhandling i sosiologi. Han skrev om de 47 norske fangevokterne som var dømt for grusomheter mot jugoslaviske krigsfanger i Nord-Norge under krigen. Funnene hans vakte oppsikt: Fangevoktere som kunne mishandle og drepe krigsfanger, var vanlige folk. Den sosiale situasjonen var det som fikk dem til å gjøre det. Denne innsikten skulle prege Christie resten av livet. Han kalte ikke folk onde. Han så alltid på samfunnet og livssituasjonen som hadde formet dem.

Under studiene skrev han for VG. Senere skrev VG om ham. I 1963 leser vi at dosent Nils Christie kommer med oppsiktsvekkende informasjon: «I et foredrag opplyser han at halvparten av alle lovbrudd her i landet begås av 14-åringer.»

Christie spilte en viktig rolle for utviklingen av faget kriminologi, både i Norge og internasjonalt. Bøkene hans ble oversatt til over 20 språk. I 1966 ble han professor. I det berømte året 1968 uttalte han seg om hippier i VG. Han mente at hippiebevegelsen var et nyttig korreks til «vårt overeffektiviserte konsumentsamfunn».

Han sa: «De har eller kan få alt de ønsker seg, men de har mistet interessen. De er mer opptatt av følelser og indre opplevelser.»

Noen av de indre opplevelsene fikk hippiene gjennom rusmidler. Dette ble ofte fordømt av eldre maktpersoner. Christie kastet seg ikke på bølgen. Isteden oppfordret han til å skille mellom ulike narkotiske stoffer. «Vi må særlig arbeide hardt for å hindre at et individ som allerede er i gang med marihuana går over til andre og sterkere saker», sa han. Her mente han at Norge hadde forsømt seg. All narkotika ble satt i samme bås. Christie skulle heretter bli sentral i norsk narkotikadebatt.

Narkotika var slett ikke noe som dukket opp på 1960-tallet. I uminnelige tider hadde folk brukt psykoaktive stoffer fra naturen. Senere ble virkestoffer isolert i laboratoriet, og brukt i moderne medisin. Nye stoffer ble også framstilt kjemisk. At noen ble avhengige var godt kjent, men det var ikke noe stort tema i offentligheten før «langhåret ungdom» begynte med slike rusmidler.

Hva slags samfunn er det som produserer rusavhengig ungdom? Det var et spørsmål som interesserte Nils Christie. Ungdommens valgfrihet i dag er ikke bare et gode, skriver han i boka «Den gode fiende». Friheten gir oss høyere forventninger til livet. Den utvider drømmer og lengsler til noe som ikke kan oppnås i det virkelige liv. Én ting er særlig vanskelig i vår tid, mente han. Det er å finne ut hvem man egentlig er. Altså ungdommens store utfordring.

Videre beskriver han hvordan samfunnet legger opp til økonomisk konkurranse, der alle kjemper om mer til seg selv. Samtidig har vi laget redskaper og boliger slik at de avskjærer oss fra samvær med andre.

En gang var ikke ungdom noe begrep. Man var enten barn eller voksen, og man kjente sin livsoppgave. Det at ungdommen oppsto sier noe om samfunnet vårt, mente Christie. Ungdom er uproduktive konsumenter. Vi forventer ikke at de skal yte noe særlig til fellesskapet. De får ikke ansvar for noe viktig. Da er det lett å føle seg ubrukelig. Skoletrøtte 14-15 åringer har få muligheter hvis de slutter på skolen. Og hvis de blir værende, blir skolen bare en oppbevaringsplass. Det er tragisk for ungdommen, men lettvint for samfunnet. Vi slipper å tenke nytt om hva vi kan bruke ungdommene til.

«Unyttige» mennesker vil alltid blande sin fattigdom med rusmidler, skriver Christie. Siden alkohol er lovlig, kan vi ikke ta dem for det. Derfor tar vi dem for stoff. Attpåtil bruker vi narkotika som forklaring når det går galt med en del unge i vårt samfunn. Det er å snu problemet på hodet. Andre problemer ligger til grunn, og det vet ungdommen selv. En av =Oslos yngste selgere, Mads, sier det slik: «Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme.»

Spør du «problemungdom» hva som er problemet deres, svarer de ikke rus eller skoleskulk. De forteller om ensomhet, dårlig selvbilde og andre vonde følelser. Samfunnet derimot, utpeker narkotika til hovedproblemet. I hvert fall var det slik da boka «Den gode fiende» kom i 1985. Narkotika var en perfekt fiende for myndighetene, mente Christie. Ved å peke på de farlige stoffene kunne man ignorere mye annet ungdommen strevde med. Makthaverne slapp å bebreide mektige personer, industrier og institusjoner de ville spille på lag med.

Det har alltid vært lettest å skylde på svake grupper. En slik gruppe møter vi på institusjoner for rusbehandling. Nils Christie peker på en undersøkelse som viser hvem de er. Over halvparten har ikke fullført ungdomsskolen. 91 prosent har hatt lærevansker, atferdsproblemer eller begge deler. Ungdom som taper på vanlige sosiale arenaer kan finne venner i rusmiljøet. Stoffene blir også medisiner for å mestre angst, depresjon og andre vanskelige følelser.

Hvorfor begynte myndighetene plutselig å krige mot narkotika på 1960-tallet? I 1930-årene foreskrev Finland dobbelt så mye medisinsk heroin som noe annet nordisk land. Likevel ble det ikke kalt et narkotikaproblem. Den finske legeforeningen understreket at heroin var et effektivt og billig legemiddel. De så ikke at bruken skapte særlige problemer. I Sverige økte utskrivingen av amfetamin sterkt i starten av 1940-årene. Heller ikke dette ble kalt et problem. Da Norden startet krigen mot narkotika, rettet den seg ikke mot alle stoffer og brukere. Den rettet seg mot ungdom og deres foretrukne rusmidler.

Fram til 1964 ga narkotikaforbrytelser maks et halvt års fengsel i Norge. Deretter ble straffene stadig hevet. Maksimal straff endte på 21 års fengsel i 1984. Ikke på noe annet område er straffene skjerpet på denne måten. Tvert imot. På 1960- og 70-tallet ble straffer stort sett redusert. Det var nesten bare narkotika og forsettlig drap som kunne gi mer enn åtte år bak murene. Nils Christie var en av de få som protesterte. Han mente at norsk narkotikapolitikk stred i mot alt vi visste om stoffene og brukerne. Politikken skadet grupper som allerede hadde det vanskelig. Det store søkelyset på narkotika distraherte oss også fra å ta opp dypere samfunnsproblemer.

Hva med «narkohaien», den grusomme fyren som selger stoffene? Burde ikke han straffes hardt? Myten forteller om en smart og kynisk bakmann som lurer folk inn i avhengighet. En som selv holder seg unna stoffene. Denne myten knuses av forskning, og Nils Christie fortalte oss det. De som selger narkotika har oftest en vond bakgrunn og egne rusproblemer. «Narkohaien» tjener kanskje penger, men han er en typisk taper i samfunnet. Mange Erlik-selgere har fortalt at de selv solgte narkotika før de begynte å selge magasinet.

Krigen mot narkotika har sitt eget språk. Alle som bruker narkotika kalles misbrukere. En misbruker høres farligere ut enn en bruker. Krigen gir oss forenklede og usanne bilder. Den gir oss inntrykk av at all narkotika er like farlig, og at bruksmåten heller ikke spiller noen rolle. Dermed blir det umulig å gi råd om trygg og mindre trygg narkotikabruk. Vi vet godt at alkohol kan brukes på mer og mindre trygge måter. Fordi det er lovlig, er det også stuerent å gi sann informasjon.

Nils Christie var langt forut for sin tid da han foreslo en annen narkotikapolitikk i 1985. I noen tilfeller er det riktig å gi metadon, mente han. Enkelte gjør stor skade på seg selv og omgivelsene for å få i seg stoff. De klarer ikke å slutte. Vi vet at metadon i kontrollerte former reduserer dødelighet. Det samme gjør heroinbruk som er under kontroll. Vi vet mye om slik bruk av stoffene. Gamle dagers morfinister hadde høyere og hyppigere forbruk av stoff enn dagens brukere, skriver Christie. Likevel ble de mindre syke, og døde sjeldnere av bruken. Politiet var ikke ute etter dem. De fikk ren morfin fra legen, ikke urene sprøyter og urent stoff.

Da boka «Den gode fiende» kom ut, ble det bråk. Nils Christie og hans finske medforfatter Kettil Bruun ble slaktet i mange aviser. «Forfatterne er gjennomført provoserende i sine påstander og forslag,» skrev Aftenposten. Helseminister Torbjørn Mork ble også provosert, og sitert i samme avis. «Resignasjonspolitikk,» mente han om metadonutdeling. På 1990-tallet startet Norge likevel prøveprosjekter med metadon. I dag er det en vanlig behandling for heroinavhengige. Tidligere i år sa rusforsker Sverre Nesvåg til Erlik:

«Dødeligheten halveres når du går fra illegal heroin til substitusjonsbehandling. Det er et resultat som danker ut all annen medisinsk behandling. Metadon har egenskaper som gjør at det kan inngå i et behandlingsregime. Det kan brukes til å lage en mer stabil livssituasjon, hvor det blir mulig å tilby andre typer hjelp.»

Like provoserende som metadon var Christies forslag om kontrollert salg av cannabis på apotek. Målet med dette var at stoffbrukerne ikke skulle få større problemer enn de som fulgte av selve bruken. For en ungdom kan det være mer skadelig å bli arrestert enn å bruke narkotika.

«En av de farligste former for bruk av narkotika er den politiske», skrev Christie og Bruun. De fikk støtte fra professor i rettsvitenskap Johs. Andenæs. Han sa at «narkotikakrigen er vår tids største feilinvestering i straff».

I dag har kunnskap erstattet moralisme i en del debatter om narkotika. Christie og Bruun var tidlig ute med å avkrefte myter. For eksempel myten om at hasj er strake veien til heroin. Her siterte de den østerrikske sosiologen Gunter Falk:

«Hvor paradoksalt det enn kan lyde, kan man faktisk forutsi med nesten fullstendig sikkerhet at et menneske som røyker hasj, aldri vil komme til å anvende heroin. Det er bare når man vet at en person allerede anvender heroin at man med tilnærmet sikkerhet kan forutsette at personen tidligere har røykt hasj.»

Nils Christie ville ikke bare medisinere rusavhengige og la dem seile sin egen sjø. Han var svært opptatt av nærmiljøets betydning. I boka «Bortenfor anstalt og ensomhet» skriver han blant annet om ruskollektiver. Det er behandlingssteder som legger stor vekt på fellesskap. De ansatte bor gjerne i kollektivet over tid. Behandlingen handler ikke bare om å bli rusfri, men om å mestre et vanlig liv. Imidlertid er ikke kollektivet slik som samfunnet utenfor. Kollektivet er varmere, påpeker Christie. Noen ville gjerne bodd der for alltid. Hvorfor må de flytte fra fellesskapet akkurat når de har fått orden på livet sitt? Mange klarer å holde seg rusfrie i ly av kollektivet. Etterpå vet vi at mange sprekker.

Nils Christie ønsket seg et samfunn som lignet mer på ruskollektivet. Han mente det ville gavne alle mennesker, ikke bare de vanskeligstilte. Da jeg møtte ham i 2004, fortalte han om sitt eget nabolag i Oslo:

«Jeg bor på Bjølsen hvor folk er nokså fattige. De har ikke bil, det er masse småbutikker og folk kjenner hverandre.»

Vi trenger ikke først og fremst debatter om etikk, mente han. Vi må hindre at de rike kjøper opp strøk med et velfungerende lokalmiljø. Ved å gi markedet fritt spillerom, legges småbutikkene ned, «skakke» personer drives ut og toleransen minker. Grünerløkka er et eksempel på dette, sa Christie til =Oslo i 2007.

Han ønsket seg små nabolag med råderett over lokale budsjetter. Han ville ha lokale sosialkontor, ikke et sentralisert Nav. Han hyllet sosialt, frivillig arbeid, men det måtte være lokalbasert.

«Jeg er redd for hva som vil skje om frivillige skal komme fra Ris for å ordne opp for folk på Torshov», sa han. «Gjennom nærhet vet folk mye om hverandre, og om hva som bør gjøres.»

Et forbilde for Nils Christie var Vidaråsen landsby for psykisk utviklingshemmede. Her bor medarbeidere og utviklingshemmede side om side. Det er mange praktiske arbeidsoppgaver, markeder og kulturliv. Det er ment som et varig hjem for dem som ikke mestrer konkurransesamfunnet. Mange flytter til landsbyen etter å ha mistrivdes i kommunal bolig. Christie skriver om Vidaråsen i flere bøker. Her beskriver han en middagsstund (fra boka «Hvis skolen ikke fantes»):

«Litt over halvparten rundt bordet er slike som offisielt kalles utviklingshemmede. Noen har alvorlige sykdommer på sinnet i tillegg. Men her merkes det knapt. Det er skapt en ramme hvor de fungerer. Det er skapt en livssituasjon hvor de er sammen med vanlige folk på en vanlig måte».

På Vidaråsen blir «de unyttige» til nyttige og fullverdige mennesker. Christie så likheter mellom Vidaråsen og ruskollektivet. Han ønsket at samfunnet utenfor lot seg inspirere. I storsamfunnet blir stadig flere tapere.

«Barn, ungdom, handikappede og ufaglært arbeidskraft har mange fellestrekk i et moderne industrisamfunn av vår type,» skriver Christie. «Alt de kan gjøre, kan andre gjøre bedre».

Han så for seg at mennesker må ha stadig mer utdanning for å være gode nok. Utdanningssystemet har en innebygd, ustoppelig vekst. Og det er ikke tilfeldig hvem som lykkes på skolen. Det er folk fra gode sosiale kår. Hvorfor må skoletrøtt ungdom sitte rolig i et klasserom? Hvorfor kan de ikke hjelpe til med vedlikehold av skolen, og andre praktiske oppgaver? I nærheten av skolen fins det kanskje et pleiehjem for eldre med travle medarbeidere. Hvorfor ikke sende ungdommen dit? spør han i boka «Hvis skolen ikke fantes».

Vidaråsens idealer kan virke fjerne i forhold til storsamfunnets. Christie fortalte meg hvordan de håndterer penger i landsbyen:

«De får inn en god del penger som de legger i en hatt og bruker etter behov. Det er aldri noen diskusjon om hvilken jobb du kan tjene mest på. Diskusjonen handler om hva som er viktig å gjøre».

Selv syntes Nils Christie at han tjente for mye. Han foreslo at en professor burde lønnes som en gjennomsnittlig industriarbeider. Han fryktet ikke at Norge skulle bli fattig, men at vi skulle bli for rike.

«Det er klart vi ikke kan beholde det Norge vi er glad i og samtidig øke den økonomiske veksten. La oss skape en økonomisk situasjon med en viss grad av nød. Overfloden gjør at vi ikke trenger hverandre. Hvis du tror du kan betale deg ut av alt, blir du aldeles ufyselig.»

Christies mareritt var et samfunn der alle konflikter løses med politi, straff og fengsel:

«Du kan bygge opp et stort formelt kontrollapparat, men det har forferdelig liten betydning i forhold til det vi mennesker gjør med hverandre hele tiden. I mange land søker urbefolkningen tilbake til gammeldagse, fredsskapende metoder. Småsamfunn var alltid mer opptatt av å skape fred enn av å straffe. Fred er noe vi må skape hele tiden».

Nils Christie ble av og til beskyldt for å være naiv. Det tok han som et kompliment. Han så på ting med åpne og litt forundrede øyne. Den modige er den som viser ydmykhet, mente han. Det er ikke modig å ta hevn.

Nyheten om Christies død stemte mange til ettertanke. Både samfunnstopper og aktivister understreket den store betydningen han har hatt. Personligheten hans ble godt beskrevet av professor emerita Cecilie Høigård ved Institutt for kriminologi. Hun kjente Christie som kollega og venn i en årrekke. Slik sa hun det i Dagsavisen:

– Han var «proffen» min. Jeg var vel hans første student. Han var en entusiast og en entreprenør. Som forsker var han kjent for å stille rare og uventede spørsmål som stilte alt på hodet. Han var nysgjerrig og tok ingen sannheter for gitt.