Nikolay er ikke redd for stikk

Nikolay Kuryashkin deltok i flere kriger før han begynte å selge =Oslo. Nå vil han vise oss de små vesenene som reddet livet hans.

I en bakgård på Grønland gjør Nikolay Kuryashkin det han kan best. =Oslo-selgeren har fått både vanskeligstilte og kommunalt ansatte i Oslo til å bry seg om bier. Med tjukk, russisk aksent sier han:

– Jeg lurte på: Skal jeg dø eller leve?

Fyrlyset er Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige i Oslo. I bakgården bor vennene til Nikolay i kuber. Det er en arbeidsom gjeng, som har produsert seksti kilo honning i år. Den skal selges på julemarked.

– Har dere lighter? spør Nikolay.

Vi tror først han skal røyke en sigarett. Men nei, han skal røyke biene. Når han åpner en kube, blir biene beroliget av røyken. Da er det mindre sjanse for at de stikker.

Vi lærer at bare hunnbier kan stikke, og at det er en form for selvmord. Når biene stikker, mister de brodden og litt av bakkroppen. Derfor dør de kort tid etterpå. Snart skjønner vi at de ikke stikker for moro skyld. De stikker for å forsvare flokken sin, men det skjer ikke så ofte. Det går an å stå rett ved kuben uten å bli angrepet.

– En gang jeg flyttet en kube, veltet den. Det var masse bier i lufta, og jeg hadde ikke drakt på meg. Da fikk jeg 100-150 stikk på kort tid, forteller Nikolay.

Han har vært utsatt for større trusler enn bistikk. I 28 år jobbet han i det russiske militæret. Han tjenestegjorde både i Vietnamkrigen og i Sovjetunionens krig mot Afghanistan.

– Det var et tøft liv, med litt for mye alkohol. Jeg forsto at jeg trengte et annet miljø. I hjemlandet mitt var Roald Amundsen og Thor Heyerdahl helter. Hva heter den andre mannen … og fy fader … han som jobbet ganske mye i Russland?

– Fridtjof Nansen?

– Ja! Derfor kom jeg til Norge. Jeg har også bodd i Canada. I Norge har jeg funnet riktig sted. Nå er jeg helt borte fra alkohol. Biene har reddet livet mitt. Når krigen kommer igjen i hodet mitt, kan det bli komplisert. De tankene glemmer jeg når jeg jobber med bier. Da må jeg konsentrere meg i ganske mange timer. Det er kjempebra for livet mitt. Jeg har et mål. Når flere jobber med bier, betyr det mindre rus og mer ansvar.

Nikolay håndterer kubene uten beskyttelse på ansikt og hender, mens biene oppfører seg eksemplarisk. Det er tydelig at han er sjefen, og at medarbeiderne i Frelsesarmeen er lærlinger når det gjelder birøkt.

– I Oslo har jeg fått ganske mange til å drive med bier. De kan ikke så mye, og det tar en stund å lære seg. Hver bie og hver kube er helt forskjellig. Det er masse forskjellige personligheter. Noen bier er hissige og noen er rolige. Noen jobber bra, andre jobber aldri.

Nikolays foreldre og besteforeldre hadde også birøkt som hobby. Vi blir litt forbauset når han forteller at de bodde i Sibir. Han påstår at vinteren der er som på Lillehammer.

– Jeg bodde i et næringsrikt område med mye vegetasjon. Det var innlandsklima, med kalde vintre og varme somre. Plantene produserer mye nektar langt nord. Det er korte somre, så de må gjøre det fort. På landsbygda i Sibir fikk jeg minst hundre kilo honning fra én kube. Oslo er ikke det perfekte stedet for bier.

Han blir oppgitt når kommunen satser på små praktbygg for å redde insektene.

– Oslo bygger ganske mange galskap-monumenter. Insekthotellene på Sagene blir aldri brukt, det er bortkastede penger. Det er ikke gjemmesteder insektene mangler. Det er planter! Kommunen må kjøpe frø til planter som produserer masse nektar. De må så de rette frøene, der plantene kan vokse. Det er veldig viktig for både bier og andre insekter. I Berlin bestemte de seg for å plante noe som er bra for insektene. Det er grunnlaget for hele livet deres.

Det er ikke bare bier i seg selv som interesserer Nikolay. Han er også opptatt av rollen de spiller i en større sammenheng.

– Det viktigste med biene er ikke at de gir oss honning, men at de befrukter planter. Uten bier kan frukten forsvinne. I USA leier birøktere ut bier til bønder, så de kan produsere appelsintrær. I 2019 er Oslo miljøhovedstad. Da burde politikerne høre på meg. Jeg vil jobbe med miljøet i resten av mitt liv. Jeg vil lære folk å jobbe med naturen.

Sommeren 2018 var uvanlig solfylt, med Nikolay jublet ikke.

– Det har vært den verste sommeren i mitt liv. Veldig dårlig for biene. Det var så tørt, og ikke noe blomster. Så kom det regn, men det var litt for sent. Ganske mange insekter dør når maten mangler. I år så jeg bare én stor, norsk veps. Hvert insekt har sin egen nisje i naturen. De har forskjellig snabel og jobber på forskjellige måter.

Det er ikke lett å forstå hva Nikolay egentlig gjør med biene. Det ser ut som han ommøblerer kuben. Han viser oss en dronningbie, som er merket med tusj. Dronningen kan man kjøpe, eller lage selv ved å gi larver spesiell mat. En larve som får bidronninggelé blir mye større enn de vanlige arbeidsbiene. Da skjønner alle at det er en dronning. Om vinteren sitter de andre biene rundt dronningen og holder henne varm. Som næring får de sukkervann. Når de skal ut og fly igjen, finner de lett veien hjem.

– Biene har den beste GPS-en. Den er effektiv over cirka tre kilometer. Da finner de tilbake, flyr som et bombefly og stopper en centimeter foran kuben sin. Ingen vet akkurat hvordan de orienterer seg.

Nikolay er ikke lenger fast selger av =Oslo. Han kombinerer birøkt med Frelsesarmeens arbeidstiltak. Brukerne av lavterskeltilbudet Jobben og Aktivitetshuset Prindsen får hjelpe til med biene. Nikolay tok initiativet til bigården og har hovedansvaret for kubene. Når det nærmer seg jul, kan du også møte ham som selger.

– Jeg har tenkt å selge =Oslos julebok. Når kommer miljøboka? spør han med et smil, før han tar lunsjpause inne hos Fyrlyset.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo november 2018.