Neu-Drontheim: Hitlers plan om en tysk storby ved Trondheimsfjorden

Adolf Hitler hadde en visjon om å bygge en tysk storby ved Trondheimsfjorden. Neu-Drontheim skulle bli en nasjonal-sosialistisk Führerstadt i nord, med 300 000 tyske innbyggere, monumentale byggverk og institusjoner – og en havn større enn den i Singapore.

Tekst: Gunn Merete Roll
Foto: Heinrich Hoffmann / Deutsches Bundesarchiv / Wikimedia Commons

I 1934 la det tyske slagskipet Deutschland ut på en seilas. Målet var Norge og de vestlandske fjordene. Om bord var både den tyske rikskansleren Adolf Hitler og Tysklands øverste militære ekspertise. Først om morgenen den 12. april ble norske myndigheter varslet om at et slagskip var på vei inn i norske farvann. Da var skipet allerede på vei inn i Sognefjorden.

Hitlers «ferietur»

Turens formål ble oppgitt å være en feriereise for at Hitler skulle få se det vakre norske fjordlandskapet. Bergens

Tidende kunne begeistret melde at «Så vel der Führer som hans følge var i høy grad imponert over Vestlands­fjordenes mektige natur, og man fikk inntrykk av at rikskansleren ville gjenta besøket ved given anledning!»

I året som fulgte seilte ikke mindre enn tolv krigsskip uhindret rundt i norske farvann. Samtidig, natt til 30. juni 1934, beordret Hitler drapene på 85 politiske motstandere i Sturmabteilung (SA), ofte kalt brunskjortene. Angrepet har i ettertid fått navnet De lange knivers natt. Med dette hadde Hitler i praksis blitt eneveldig hersker i Tyskland.

Bare dager seinere kom nok et tysk krigsskip til Norge. Da skipet fikk legge til kai i Oslo, ble kong Haakon VII rasende. Tyske myndigheter bestemte at militære fartøy skulle holdes borte fra norske farvann – enn så lenge.

Seks år seinere, den 9. april 1940, seilte Deutschland, nå under sitt nye navn Lützow, atter en gang inn i norske farvann, og okkupasjonen av Norge var et faktum.

Atlanterhavsveggen

For Hitler var Norge av stor strategisk betydning. «Festung Norwegen» var en viktig del av den såkalte Atlanterhavsvollen, et sammenhengende festningsverk som strakte seg fra grensen mellom Spania og Frankrike og helt opp til Finnmark, og bunkere skulle bygges langs hele norskekysten.

Allerede lenge før okkupasjonen hadde den tyske marine­strategen Wolfgang Wegener pekt på viktigheten

av tyske baser langs norskekysten for å kunne slå Stor­britannia og få full kontroll i Atlanterhavet. Trondheim ble vurdert som strategisk viktig for å ha kontroll over Nord-Atlanteren. Byen lå beskyttet til inne i fjorden og

hadde allerede en dypvannskai. Den kunne bli et jern­bane­knutepunkt på den planlagte Polarbanen til Finnmark, og fra Trondheim kunne det bygges en firefelts motorvei direkte til Berlin.

Bygging av kystfort og bunkere ble umiddelbart satt i gang. For å kunne transportere tyske tropper, utstyr og krigsmateriell – og ikke minst den viktige jernmalmen fra Narvik – måtte også annen infrastruktur utvides.

Til det trengtes det arbeidsfolk, og tyskerne hadde planene klare. Allerede 19. april 1940, ti dager etter invasjonen og nesten to måneder før Norge kapitulerte, rykket det tyske kommandantskapet i Trondheim inn et «Oprop til arbeidsvillige.» i Adresseavisen: «Det tyske kommandantskap akter å la utføre en del arbeid av stort omfang på Lade ved Trondheim og andre steder, for å øke arbeidsvirksomheten i Trondheim. (…) de arbeidsvillige kan melde seg på arbeidsplassen imorgen fredag 19. april, fra kl. 9.30.»

Større enn havnen i Singapore

Tyskerne overtok Værnes flyplass allerede 10. april, og de startet utbyggingen umiddelbart. Samtidig skulle det bygges en stor flyplass på Lade. 24. april kunngjorde Trondheims ordfører og Sør-Trøndelags fylkesordfører følgende: «Den tyske overkommando forlanger at der skaffes 2000 arbeidere til planeringsarbeide på Lade og Værnes.»

I 1941 startet byggingen av ubåthangaren Dora I på Trondheim havn. Storbritannia hadde en marinebase med verdens største tørrdokk i Singapore, og Hitler uttalte at Trondheim skulle utvikles og utvides i en sånn grad at Singapore ville se ut som en lekegrind i forhold.

Så gigantiske planer krevde et stort antall tyskere for å betjene anleggene, og de måtte ha et sted å bo. Selv om tyske myndigheter allerede hadde tatt over både offentlige bygninger og en del privatboliger, var dette på ingen måte tilstrekkelig. Det måtte bygges nytt.

Beundret vikingbyen Trondheim

Det var ikke bare den strategiske beliggenheten som gjorde at nazistene anså Trondheim som viktig. I motsetning til Oslo, som de mente var en sjelløs by fordervet av amerikansk kultur og modernistiske funkisbygninger, hadde Trondheim en historie som nazistene beundret. I vikingtiden hadde byen vært hovedstad for mektige konger, og i tyske aviser skrev nasjonalsosialistiske propagandister side opp og side ned om Trondheims historie og den flotte arkitekturen. Spesielt ble Nidarosdomen framhevet som et imponerende byggverk med historisk sus.

Hitler ga oppgaven om å utvikle Trondheim til sin nære venn Albert Speer, arkitekten som hadde ansvaret for å utvikle Nazi-Tysklands nye arkitektur i tråd med Hitlers monumentale idealer.

Da Speer sendte sine folk på kartleggingsoppdrag til byen, viste de geologiske undersøkelsene at Trondheim sto på leirgrunn. Det ble også snart klart at Trondheim ikke var stort nok for de gigantiske planene. Og så var det et problem til: Trondhjemmere som var planlagt kastet ut fra sine hjem måtte innkvarteres andre steder.

Fiendtlige nordmenn

Nordmenns hat og motstand mot tyskerne var mye større enn tyskerne hadde forventet. I frykt for at prosjektet skulle vekke ytterligere motstand i det norske folk, ble det derfor understreket at det var av ytterste viktighet at planene ble holdt hemmelige. 380 000 tyske soldatene var stasjonert i Norge under okkupasjonen, og avisen Wacht im Norden prøvde å forklare hvorfor nordmennene var så fiendtlig innstilt: «Alle dere som på en eller annen måte har vært i kontakt med nordmenn, vil dessverre ha opplevd at de norske i mange tilfeller ikke ønsker eller makter å forstå oss.» Dette hadde flere årsaker, skrev journalisten. Blant annet kunne ikke nordmennene forstå tyskernes jødehat, for de trodde at jødene var hyggelige folk. Nordmenn hadde, som følge av påvirkningen fra det stormannsgale England, også blitt udisiplinerte, svake og egoistiske og ute av stand til å forstå de sterke tyskerne og deres disiplin.

Planleggingen av Neu-Drontheim

Den generelle motstanden, i tillegg til ulike sabotasjeaksjoner, førte til at Josef Terboven advarte Hitler og Speer mot å gjennomføre sin planlagte reise til Trondheim i 1941. I stedet tilbragte Speer flere lange kvelder i førerens hovedkvarter, hvor han med et rikholdig bildemateriale og dokumentasjon om geologi og infrastruktur orienterte Hitler om utfordringene med å bygge ut Trondheim.

På bakgrunn av Speers observasjoner vendte Hitler nå blikket mot et område et par mil sør for byen. Ved Gaulas utløp kunne Øysand by på et flatt område, og i de bratte bergene mot sørvest kunne det både bygges ubåtkaier og sprenges ut gigantiske underjordiske bunkere. Og den nye byen kunne bygges på jordbruksområdet ved Byneset. Speer snakket entusiastisk om hvilke muligheter dette området ville gi og var begeistret over muligheten til å kunne planlegge en by med blanke ark.

Kultursenter og propaganda

Også Hitler ble begeistret. I dette området kunne han virkeliggjøre sin visjon om en monumental by, med en rendyrket arisk befolkning. Raseteoriene var det mest sentrale punktet i den nasjonalsosialistiske ideologien, og med unntak av den samiske befolkningen, var nordmenn i besittelse av det reneste ariske blodet. Nettopp på grunn av landets avsides beliggenhet hadde det norske folk i mindre grad enn andre folkeslag blitt blandet med uønskede raser. Gjennom å få barn med norske kvinner og menn, ville også den tyske rasen gjenvinne sin raserenhet, mente Hitler.

Joseph Goebbels’ velsmurte nazistiske propagandaapparat sørget for at det ble publisert tusenvis av artikler om hvordan tyske soldater og den nasjonalsosialistiske ledelsen bidro til å styrke og bygge opp Norge. Artikler og bøker hyllet både norsk natur, stabbur og stavkirker – og ikke minst vikinghistorien. Det var nemlig i den kilden til det ubesudlede ariske blodet lå, og dette blodet strømmet fortsatt i årene til befolkningen i de avsidesliggende norske bygdene. Artiklene fremsto som ren reklame for hvor fantastisk Norge ville bli under et tysk nasjonal­sosialistisk styre. Formålet var delvis å forsvare og forherlige okkupasjonen av Norge, delvis å få tyskere til å ønske å bosette seg der i framtiden.

Speer rapporterte til Reichskommissar Josef  Terboven at Hitler hadde sagt at dette skulle bli «opprettelsen av det nordligste kultursenteret i det stortyske riket».

Etter selv å ha inspisert området var Terboven skjønt enig i at et bedre område for å anlegge en by knapt kunne finnes. I ly for den kalde nordavinden ville det også være, bemerket han.

Byens planlegging og modell

Speer var snart i gang med prosjektet. Topografien ble kartlagt, og detaljerte fotografier av området ble sendt til Norsk Modelleringskompani i Oslo med oppdrag om å lage en 3D-modell. Modellen ble støpt i gips og var så stor at den måtte deles i 18 deler før den ble pakket i kasser og sendt til Hitlers hovedkvarter i Berlin. Vel framme ble den satt sammen igjen og studert i detalj.

Marinens overkommando hadde sendt en liste med 30 punkter over hva de mente var nødvendig i den nye byen. I tillegg til marinebaser, offisersklubb, marineobservatorium og militærdomstol, beregnet de at det var nødvendig med 55 000 boliger for militært personell og 28 000 boliger til folk i sivile yrker.

Hitler var selv svært interessert i arkitektur og mente at monumentale byer gjenspeilte det germanske rikets storhet. Samtidig var han opptatt av at de nye boligene måtte ha gode solforhold. De sørvendte hellingene på Øysand lå godt til rette for dette, mente han.

Hitlers Führerstadt

Planen var at byen skulle ha 300 000 tyske innbyggere. Oslo hadde den gang cirka 280 000 innbyggere, så den nye byen ville dermed bli Norges største. Trondheim, med sine 55 000 innbyggere, ville blitt en landsby i forhold. Hitler mente at dette skulle bli en Führerstadt i likhet med Berlin, Hamburg, Nürnberg, München og Linz, og byen skulle stå under hans særlige beskyttelse.

En slik status tilsa at den nye byen måtte ha alt som hørte med i en storby i det germanske riket, sa Hitler. I flere sene kveldsmøter holdt han lange enetaler om sine visjoner for byen. Foruten den enorme havnen og flyplassen, måtte det bygges politikammer, brannstasjon, sykehus, svømmehall, sportsarenaer, et rikelig utvalg av butikker, og selvfølgelig skoler hvor barn og unge kunne bli undervist i den rette nasjonalsosialistiske tenkningen. En kirkegård og et minnesmerke over falne soldater måtte også til.

Minnesmerke og kultur

Den tyske arkitekten Wilhelm Kreis var av Hitler blitt utnevnt som arkitekturansvarlig for tyske krigskirkegårder, og i 1942 reiste han til Trondheim for å se etter en egnet lokasjon. Han kom frem til at Høvringberget passet utmerket. Dets beliggenhet midt mellom Trondheim og den nye byen, Neu-Drontheim, samt nærheten til By­marka, slik at de nye tyske borgerne på tur kunne legge veien dit for å minnes de falne tyske soldatene, var perfekt.

Kreis tegnet et massivt monument. Det skulle bygges i stein, med et enormt hakekors meislet inn, og ville være godt synlig fra innseilingen til Trondheim. Planene om minnesmerket ble omtalt i flere tyske tidsskrifter.

Hitler selv tok virkelig av i planleggingen på kulturfeltet, og han anså det som svært viktig at de kulturelle institusjonene viste kun den rette kunsten. Kun stykker av tyske komponister skulle framføres i opera- og konsertsalen. I biblioteket skulle alt som kunne minne om engelsk, amerikansk, kommunistisk eller jødisk litteratur glimre med sitt fravær, og et stort kunstgalleri skulle utelukkende vise tysk kunst. Han understreket også viktigheten av egne arenaer for Hitlerjugend, den nazistiske ungdomsorganisasjonen.

Foto: Peder O. Aune / Statsarkivet i Stavanger

Nordstern

På ett av disse kveldsmøtene ble det diskutert hva den nye byen skulle hete. Til nå hadde den bare blitt referert til som Neu-Drontheim. Drontheim var et gammelt tysk navn på Trondheim, men den nye byen skulle være tysk og slett ikke underlagt Trondheim. Den måtte ha et eget navn.

Flere forslag ble diskutert, men ifølge et notat propagandaminister Joseph Goebbels skrev i dagboken sin, var det Nordstern som var Hitlers foretrukne navn. I det daglige ble likevel betegnelsen Neu-Drontheim brukt i planleggingen.

Speer hadde beregnet et område på 70–100 kvadratkilometer til den nye byen. Dette ville gi nok plass til alle de nye boligene og godt med grøntarealer rundt husene, mente han. Men sommeren 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, et angrep som skulle komme til å koste mange liv og bli mer langvarig enn Hitler hadde sett for seg. Store mengder krigsmateriell og andre ressurser ble satt inn på Østfronten, noe som blant annet medførte at mange planlagte prosjekter i Norge ble satt på vent.

Forble et luftslott

Under krigen var det hektisk byggevirksomhet av både militære anlegg og boliger til de 380 000 tyske soldatene over hele landet. Byggingen ble i stor grad finansiert av penger tyskerne hentet ut fra Norges Bank. Selv om mange tusen nordmenn jobbet på tyske anlegg, ble landet som helhet utarmet. Boligmangelen økte, og strenge rasjoneringer førte til matmangel og sult.

I Trondheim havn ble den digre ubåtbunkeren Dora 1 ferdigstilt i 1943. Dora 2 ble aldri ferdigstilt. Flyplassene på Lade og Værnes ble utbygd, men motorveien til Berlin ble aldri påbegynt. Polarbanen ble fullført fram til Fauske, og da hadde over 30 000 mann jobbet med anlegget. 15 000 av dem var krigsfanger i slavearbeid, og over 2000 døde under arbeidet. Ved Øysand ble det bygget rullebane, en stor militærleir, og fangeleirer for 1800 fanger – kanskje tiltenkt dem som skulle være slavearbeidere for byggingen av Nordstern?

Men den nye, tyske storbyen ved Trondheimsfjorden forble et luftslott i Hitlers stormannsgale fantasi.

Kilder: «Hitler’s Northern Utopia – Building the New Order in Occupied Norway» av Despina Stratigakos, «Neu-Drontheim i Hitlers regi og Øysand under krigen» av Gabriel Brovold,  Jan Ingar Thon, Aftenposten Historie, Store Norske Leksikon, VG, Adresseavisen. Teksten sto på trykk i Sorgenfri nr. 2/2025.