– Graffiti har en «new wave» nå, sier en representant for fenomenet Grunnvann, som er å finne på Trondheims vegger.

Vi er hjemme hos en som representerer det nye gatekunstfenomenet Grunnvann. Mange har stilt spørsmål i kommentarfeltene til byens aviser, på Reddit og på gata: Hva er Grunnvann? Hva vil denne taggen fortelle oss? Vi får svar hjemme i en pen leilighet i Trondheim, stylet med planter og behagelige møbler. Det serveres grønn te fra Kina. Her er det lite «yo» og mye «zen».

– Jeg tror ikke jeg bryr meg så mye om eksponeringen, jeg jobber med kunstverkene. Jeg ville nok jobbet akkurat likedan om jeg var det eneste mennesket i universet som så det, sier gatekunstneren, eller taggeren, som han insisterer på å kalles.

– Kunst for kunstens skyld, altså?

– Ja, det vil jeg si.

– Du vil vel ha litt feedback?

– Joda, jeg liker at de jeg kjenner setter pris på det jeg lager.

– Men du ønsker vel å formidle noe?

– Ja, men det er sekundært. Gleden ligger i arbeidet.

Materialets livsløp

Det handler om det han ser og omgir seg med i hverdagen, sier han. For eksempel syntes han det var interessant å jobbe med eternitt. Denne blandingen av sement og asbestfibre var tidligere mye brukt, blant annet til å kle vegger og tak, fordi det var så slitesterkt. Det skulle vare evig, derav navnet. Men når man river bygninger med eternitt, slippes skadelige stoffer ut.

– Vi må begrense mengden fisk vi spiser, fordi den inneholder miljøgifter som PCB, kvikksølv og bromerte flammehemmere. De fleste er menneskeskapte, med gode hensikter. Materialenes egenskaper gir grunnlag for hvordan vi lever. Det har de alltid gjort, og det kommer de alltid til å gjøre. Jeg ønsker å rette fokus mot materialet, et tydelig utrykk som forteller hva det er, hva det var og hva det blir. Jeg synes opprinnelsen, egenskapene og ettervirkningene av materialene vi bruker, er interessant.

Han er også opptatt av mineralene vi benytter oss av i dagliglivet, som kalk, altså fossile skjell fra jordens urhav. Vi bruker kalk for dens bindende egenskaper – den holder på vann og er myk og formbar, og er derfor et godt grunnlag for produkter som sparkel, mørtel, betong og hvitmaling. Slike temaer er ofte utgangspunkt for kunstverkene hans.

– Og så har du spraylakk. Det er jo ikke akkurat miljøvennlig?

– Jeg er først og fremst tagger. Det har jeg holdt på med siden jeg var 13 år. Det er gjennom tagging jeg har utviklet meg til den jeg er i dag. De seneste årene har det heldigvis kommet nye typer spray, flere vannbaserte, og utviklingen fortsetter.

En koronafast tagger

Nå snakkes det høyt i gangene om at ingen har sett et navn så hardt eksponert i byens gatebilde som Grunnvann siden tidlig på 2000-tallet. Politiet melder om et høyt antall anmeldte graffitisaker , og Grunnvann omtales i flere avisartikler.

– Jeg får med meg at folk snakker om det, og jeg ser mine tags, men jeg tenker ikke så mye på det. Før korona var det normalt å reise til utlandet, male tog og t-baner, være hjemme i en ukes tid og reise igjen. Da korona kom, ble det naturlig å arbeide mer i sin egen by. Det er faktisk hele historien.

Ifølge Store norske leksikon er grunnvann «vann i mettet sone under jordoverflaten, det vil si i den delen av grunnen hvor alle sprekker og porerom er helt fylt med vann».

– Det er et sterkt og tydelig ord som man legger merke til. Det handler om de grunnleggende elementene rundt oss. Stein, luft, vann, mineraler, trær. Men det samfunnskritiske i det, som er sekundært for meg, for jeg ser tagging som noe apolitisk, er at det handler om å ta vare på det vi har rundt oss. At vi må sette pris på det nære, sier han.

På 1990- og 2000-tallet var graffitien, også i Trondheim, sterkt preget av hip hop-kulturen, som det såkalt fjerde elementet, i tillegg til rapping, DJ-ing og breakdance. Det vi ser nå, er noe annet.

– Alle som startet å tagge på den tiden jeg startet, hørte på hip hop. Det var naturlig. Vi hører fremdeles på det, men nå hører vi på alt annet også. Identiteten til graffiti er ikke lenger knyttet til noe annet enn graffitien i seg selv, hvem som helst kan være en tagger.

En naturlig del av bybildet nå

– Graffiti har en «new wave», folk som starter i 30-årene. Det var mye mer regler tidlig på 2000-tallet. Hardere og tøffere. Jeg var en liten kid og hadde ingenting jeg skulle sagt.

– Miljøet var mer lukket fordi det fikk strengere reaksjoner fra myndigheter og samfunn før. Slik er det ikke nå. Det har vært en del av bybildet i lang tid, folk er mer åpne for det nå. Da jeg startet, måtte jeg være forsiktig med hvem jeg snakket med. Jeg var paranoid og hadde all grunn til det. Det som derimot var positivt med miljøet før, var at det var sterkere konkurranse og sterkere krav til stil. Trondheim hadde mange talenter på graffitiscenen back in the days.

Han hevder at mennesker alltid har en naturlig fremmedfrykt overfor alt som er nytt. At det var helt naturlig å hate graffiti i starten, fordi man ikke visste hvor det ville ende.

– De trodde vel at taggerne kom til å tenne på hus til slutt, at vandalismen ikke kjente grenser. Graffiti vil aldri «ta av helt». Det er blitt en naturlig del av bybildet, og folk har levd med det i flere generasjoner. De som er voksne nå, har jo vokst opp med det.

– Nå har jeg en del innflytelse i miljøet, og reglene mine er at det skal være god stemning og kjærlighet. I crewet vårt er alle velkommen. Du trenger ikke være hardcore.

Han nevner fenomenet «post-graffiti», som er mer abstrakt og handler kun om selve kunstverket, ikke så mye om malerens identitet. Det er en videreutvikling av graffiti i en noe mer eksperimentell retning.

– Du representerer det?

– Ja. Både graffiti og post-graffiti.

Han viser frem flere bøker med bilder hvor han er representert med både graffiti og post-graffiti. Bildene er fra hele Europa, av både trønderske og utenlandske malere.

Bark og flis

– Stemmer det at du også laget et verk i en forlatt bygning på Leangen for kort tid siden?

– Ja. Rommet var preget av tre, med parkett til gulv. Ved siden av bygningen hadde de hugget ned et skogfelt for å bygge et varehus. Jeg brukte treverket de hadde lagt igjen. Det er interessant å se på andre deler av treet, det som ikke blir brukt til parketten. Så blir parketten scenen til skogen.

– Det handler ofte om å bruke materialer som alt finnes på stedet.

Nylig dukket det også opp en mosaikk under Elgeseter bru. Den laget han på høylys dag, forkledd i arbeidsuniform. Verket er i sort, grått og rødt.

– Forfallet kommer såpass fort at jeg ville jobbe med tiden. Jeg tror den sterke rødfargen kommer til å blekne og harmonere med den noe svakere rødlige fargen på veggen bak. Det skilles ut kalk fra betongen, og det kommer til å forsterke verket med tiden. Jeg har valgt farger som passer det som er der fra før. Steinflisene er i samme farger som brosteinene nedenfor, sier han.

Rett ved St. Olavs hospital har han laget et kunstverk i bark på en bebyggelse av teglstein.

– Naturen ble revet vekk. Så ble deler av den brukt til å bygge noe nytt. Jeg fant en haug av bark som lå igjen etter at noen saget tømmer. Den brukte jeg til å lage verket ved sykehuset. Foran veggen står det en benk, laget av trær som er strippet for bark. Og så har man latt barken ligge igjen. Det er interessant å se på materialet som ble utelatt. Jeg ville gi det tilbake til benken.

– Alt er ulovlig

– Jeg trodde kanskje disse verkene var bestillingsverk fra fylkeskommunen eller noe?

– Alt du har sett av meg, er ulovlig. Jeg tjener ikke penger på kunsten min, det vil jeg ikke heller.

– Hvordan klarer du å lage de verkene så åpenlyst uten å bli tatt?

– La oss si at jeg er flink til å se profesjonell ut. Dessuten er det ingen som tenker at det er ulovlig når de ser noen arbeide med treverk. Jeg bruker tid på å planlegge ting på forhånd, slik at alt er klart, og arbeidet kan gå så raskt som mulig.

– Du vil at kunsten skal være for alle?

– Det er naturlig at kunstnere ønsker å tjene penger på kunsten sin. Om noen vil kjøpe eller betale for mitt arbeid, skal de få lov til det. Men jeg er ikke avhengig av å tjene penger på det, og da slipper jeg å tenke i de baner. Jeg vil at kunsten min skal være for hvem som helst som finner noe i det jeg lager.

 – Jeg håper politiet prioriterer saker hvor folk blir skadet. Vi har uløste voldssaker i byen vår, jeg jobber med kunst.

– Men har det noensinne slått deg at penger som skulle gått til velferd, som for eksempel barnehager, brukes til å fjerne graffiti? At det er skattepengene våre som går til dette?

– Det koster ingenting å la det stå.

– Men hva om noen tegner en kuk på døra di, eller rasistiske symboler?

– Forleden dag satt jeg på en benk, hvor noen hadde risset inn et hakekors. Jeg brukte nøklene mine til å gjøre om hakekorset til et vindu.

I Adresseavisen kunne vi lese om at noen hadde okkupert det gamle gartnerbygget på Ladetorget, Hageland, og kalt prosjektet for nettopp «Hageland». Det gamle gartneriet rommer nå kunst i alle varianter fra flere av byens gatekunstnere, og folk har strømmet til det de tror er en kunstutstilling, noe utbygger Skanska irriterer seg over. Grunnvann står bak dette også, hevder kunstneren.

– Det ble litt mye oppmerksomhet rundt Hageland. Jeg har alltids nye prosjekter, men muligens mer skjult, sier han.

Han signerer ikke lenger verkene sine. Han vil at folk skal legge merke til materialene og budskapet, fremfor hvem som står bak det.

– Er det noe du angrer på?

– Ja. Det er noen ganger jeg har malt og vært litt uoppmerksom, så har jeg uheldigvis sølt maling på og dermed drept noen insekter.

For noen år siden, en gang han malte i Litauen, kom det en gjeng med biller løpende ut fra en sprekk i veggen.

– Sekunder senere vippet de over på ryggen, så lå de der, døde! Av spraygassen. Det er noe som fremdeles plager meg, sier han.

– Mener du tagging burde være lovlig?

– I større grad, ja.

– Men forsvinner ikke litt av moroa da?

– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det, fordi det er så urealistisk. Nå har det vært så mye fokus på Grunnvann, fordi det er så tydelig. Dette har foregått i årevis. Med forskjellige stiler, og andre navn, som ikke leses like lett av den gemene hop, sier han.

– Er du ikke er redd for å bli tatt?

– Nei.

– Redd for hva som kan skje om du blir tatt?

– Nei.

– Du har en plan?

– Jeg stoler på universet.

Kunst og hærverk

Gustav Borgersen er kunsthistoriker og kunstspaltist i Adresseavisen. Han har lagt merke til Grunnvann, og har delte meninger om både stilen og fremgangsmåtennår vi sender ham noen av bildene til denne saken:

«Innenfor graffiti kan jeg godt forstå at en vil bryte med det foregående, overgå dem, ‘outsmarte’ dem og de etablerte, gjøre noe nytt innenfor et kjent format. Ut ifra bildemateriale jeg er blitt forevist, slår Grunnvann meg som et nokså stringent og bevisst prosjekt. Jeg synes dette er veldig tøft i uttrykk. Tilgjengelige materialer som tilsynelatende brukes der og da for å påpeke nettopp oversette og lite gjeve steder. Denne påpekningen, denne tilstedeværelsen, denne estetiske alterneringen av tomme vegger eller, av mangel på bedre ord, skitne miljø, appellerer til meg i hvert fall. På samme vis som vi alltid vil ha en undergrunn, noen aktører som ikke vil jobbe innenfor institusjonelle rammer, vil vi alltid ha nye stemmer og utfordre­re», skriver Borgersen i en e­post. Han fortsetter:

«Hvorvidt dette er lovlig praksis eller ikke, vil alltid bli en diskusjon, men jeg tilhører nå dem som synes at slike påpekninger tilfører, ikke tilskitner, et urbant miljø. Og her ligger jo også et poeng: ikke all aktivitet og utvikling går gjennom offisielle kanaler og søknadsrunder.

Men jeg har også lest signaturen GRUNNVANN tagget i blokkbokstaver på husfasader, noe jeg på ingen måte ser verdien i, da blir det i mine øyne bare hærverk, dårlig gjennomført attpåtil. Jeg setter imidlertid veldig pris på det som ser ut som material­alterneringer i glemte rom og forbigåtte miljø.

Jeg kjenner ikke til bakgrunnen for navnet Grunnvann, men fritt tolket så synes jeg det nettopp virker treffende på noe som befinner seg på under­siden, noe skjult, men av verdi. Litt som hele prosjektet nettopp kommente­rer, og etter mitt skjønn forbedrer, områdene litt utenfor de offentlig strengt regulerte paradegatene. Treffende navn i så fall!»

Fikk forslag om lovlige vegger vedtatt i bystyret

– Det er ikke alle som vil uttrykke seg gjennom avis­innlegg og Instagram, sier bystyrerepresentant Alida
Domaas om sitt eget forslag om lovlige vegger.

I juni ble Alida Domaas (SV) sitt forslag om lovlige graffitivegger vedtatt i bystyret. «Ingebrigtsen-brødrene ble ikke best til å løpe uten en løpebane, gatekunstneren blir ikke best uten egnede flater», sa hun i innlegget sitt.

– Kan du fortelle om bakgrunnen for forslaget?

– Jeg har sett en økende bruk av graffiti i byen og har tenkt at det er mye som ligger bak, at det ikke er alle som vil uttrykke seg som meg, gjennom avisinnlegg, Instagram og mer. Et graffiti-uttrykk kan være like viktig i samfunnsdebatten som et leserinnlegg i avisa. Jeg tror jo at folk har forskjellig forhold til graffiti og tagging. Så tror jeg ikke at nødvendigvis at de lovlige veggene vil bidra til mindre tagging og graffiti, men det kan bli en flate for andre å uttrykke seg på.

– Har du vært i kontakt med gatekunstmiljøet selv?

– Jeg har vært i kontakt med Jørgen Sellevold og forhørt meg litt om hvordan det har vært, siden jeg kan lite om miljøet fra før. Og fikk gode råd.

– Hvilke råd fikk du?

– Han syntes det var et godt forslag og foreslo hvilke steder disse lovlige veggene kunne være. En del på Trondheim Havn og Nyhavna, altså utenfor sentrums­kjernen, men også i bydelene.

– Er det noen spesifike bydeler det er snakk om?

– Jeg tror alle bydelene trenger det. Alle bydeler har godt av mer gatekunst i bybildet. Folk var mer positive etter Gatekunst-festivalen i Ila. Min kollega Anny Vollan sa i bystyreinnlegget sitt at folk i Ila satte veldig pris på Gatekunst-festivalen, og at det gjorde noe fint for bydelen.

– Hva skjer om dette fungerer mot sin hensikt?

– Da har vi i det minste testet det ut. Vi la ned en merknad i vedtaket at det kan etableres et prøveprosjekt først.

– Har du tenkt over at det kan gi store økonomiske konsekvenser, om det fungerer mot sin hensikt?

– Kommunen bruker allerede store midler i dag på å fjerne graffiti. Jeg tror ikke dette vil øke kostnadene. Og budsjettet vil ikke sprenges.

– Hva tenker du om argumentene mot?

– Jeg kan se det de er redde for, altså en oppblomstring av tagging, særlig på private eiendommer, men vi må se hva som skjedde tidligere. Tagging forsvant ikke da de fjernet lovligveggene på 2000-tallet. Jeg tror også at samfunnet har forandret seg, og man må teste det på nytt.

Teksten sto på trykk i Sorgenfri nr. 6/2021.