Kledd i kåpe, hatt og veske vandret Laura Nadheim rundt i Oslos mørkeste, mest lugubre strøk minst 240 netter i året. Bymisjonæren var utrettelig i sin søken etter å snakke med og hjelpe mennesker de færreste brydde seg om.

Laura Nadheim regnes som en legendarisk skikkelse i gatemisjonen i Oslo. I nesten 40 år jobbet hun blant prostituerte, alkoholiserte og hjemløse og tilbrakte de fleste nettene i året i krikene og krokene på kaiene og i Stortingsgata, hvor mange prostituerte vanket.

Allerede i 1959 registrerte Laura rusmisbruk blant ungdom i Oslo. Men da sosialminister Gudmund Harlem året etter ble konfrontert med dette, på bakgrunn av Indremisjonens årsmelding, avviste han at han hadde noen som helst konkrete opplysninger om dette. Ingen grep ble tatt, og innen 1966 var rusmiljøet i Slottsparken etablert.

Alle i byen visste hvem Laura var, og de som kjente henne, snakket om latteren og humøret. Hvis Laura var på reise utenbys eller på landet, savnet hun bygatene sine. Der fikk hun alltid gå i fred. «Nå tante, er’u der igjen», sa folk. Hun kjente dem alle sammen, både steder og mennesker.

I 2005 ga forfatter og Dagbladet-journalist Dag Kullerud ut boka om Kirkens Bymisjon gjennom 150 år. Første kapittel handler om Laura, og i et intervju med sin egen avis sa Kullerud:

– Ingen biskop rekker Laura Nadheim til knærne.

Forsto jentene godt

Laura ble født i Åsnes i Hedmark 11. september 1902. Mor Maria og far Jacob, som var garver, bodde på Flisa garveri med Laura og de tre søsknene hennes.

Ifølge avisen Hedemarkens Amstidende ble Laura annonsert som forlovet med kontorist Amund Helgestad den 14. september 1920, bare noen dager etter at hun fylte 18. Ifølge folketellingen i 1910 kom Amund fra enkle kår i samme bygd. Hva som skjedde mellom de to, vites ikke, men de ble aldri gift. Faktisk forble Laura ugift hele livet.

Det sies at moren på dødsleiet betrodde til datteren at Laura skulle gjøre en spesiell tjeneste for Vårherre. Laura dro derfor til Oslo for å søke jobb. Senere sa hun at hun forsto godt alle de jentene hun møtte som hadde latt seg lokke og villede i hovedstaden. Hun hadde jo selv vært ung jente alene der en gang.

En delt by

Laura Nadheims Kristiania var en delt by, der fattigdom og bolignød var skrikende. Datidens journalister kunne nærmest boltre seg i spektakulære historier om nødens grusomheter – om barn som døde mens de bodde i rønner og uthus, om familier på 11 som delte ett rom, om iskalde mennesker som køet opp om morgenen mens de ventet på å få utdelt mat og om desperasjonen som oppsto dersom det ikke var mat nok.

Fattigdom brakte ikke bare med seg frost, sykdom og sult, men også skam, kriminalitet, fyll og desperasjon. Det fortelles om mødre som brukte parafin for å roe ned småbarn og om ungjenter som havnet i prostitusjon i mangel på andre inntektskilder. Det meste av dette forgikk på Oslos østkant, og det var blant mange av disse samfunnets utstøtte Laura forsøkte å hjelpe og lytte.

På 1930-tallet, da Laura travet i gatene, ble en femtedel av Oslos befolkning ansett som fattige, og fattigdommen rammet kvinnene hardest. Oslo vokste raskt i denne perioden, og det samme gjorde antallet som kom inn til byene for å søke lykken og få jobb. På landsbygda var det overskudd på arbeidskraft, og mange husmenn og jordløse hadde ikke annet valg enn å oppsøke byene. Dette ga fabrikkene billig arbeidskraft, og la grunnlaget for norsk industrikapitalisme.

Men den økonomiske oppsvingen kom ikke alle til like stor del, da det for det meste var industriherrer og handelsfolk som tok den største kakebiten. Fattigdommen som kom i kjølvannet, ble derfor et eget «marked» for frivillige som drev nødhjelp. Blant dem, Laura og Indremisjonen.

I etterkrigstiden endret Oslo seg til det bedre. Men selv om den verste fattigdommen forsvant med sosialpolitikk og nye velferdstilbud, var det likevel flere marginaliserte grupper som samfunnet overså. Prostituerte, alkoholiserte og etter hvert såkalt narkomane. Laura så dem alle og var der for dem alle.

Som en mor for alle hun møtte

I boka «I din nærhet» forteller forfatter Gerd Grønvold Saue forteller om en kveld hun var sammen med «tante Laura» i rådhusstrøket i Oslo, men legger raskt til: Hun var mer enn en tante, hun var som en mor for alle hun møtte, «den varmhjertede gatemisjonæren med det sprudlende humøret i Oslos havneområder, på båtene, i gatene og i portrom – over alt det ulykkelige piker var å finne og fremdeles er å finne».

Denne maikvelden møtte Laura og Gerd en av de mange unge kvinnene Laura kjente godt fra før utenfor Vestbanen. Solveig hadde fått hjelp til å skaffe seg jobb som lugarpike på en båt, men hadde truffet noen venner på land og endt opp på restaurant. Nå var det flere uker siden båten hadde forsvunnet med alle Solveigs ting.

– Har du gitt helt opp da, sa Laura.

– Ja, jeg har det, svarte Solveig.

 – Hvor bor du nå?

– I ei bannanvogn på Filipstad.

Solveig fikk tilbud om å dra til Tilfluktshjemmet for å få både bad, seng, mat og hjelp til ny start, men hun ville ikke. Ikke denne kvelden.

Laura fortsatte å gå rundt i strøket blant halliker og prostituerte. Det stinket visstnok både brennevin og narkotika, og språkbruken var røff.

Bestyrer for hjemløse jenter

På Tilfluktshjemmet i Louises gate 30 kunne jenter og unge kvinner som ikke hadde noe sted å bo, komme inn fra gata. Ikke bare for å få tak over hodet – her fikk de også helsehjelp, respekt og mulighet til å komme seg inn i et yrke. Laura var bestyrer på Tilfluktshjemmet i mange år og bodde også der selv. De 12–14 jentene som til enhver tid bodde der sammen med henne, var ofte jenter hun møtte når hun var ute og vandret i Oslos gater. Tusenvis av jenter passerte Tilfluktshjemmet for kortere eller lengre opphold.

Bymisjonærene, som Laura, forsøkte å få tak i de jentene som kom fra landet og ikke hadde noe sted å bo. På Tilfluktshjemmet var det alltid plass, selv om det ble trangt. Mange av bymisjonærene var ute hver kveld og natt for å være til stede og for å snakke. De besøkte også syke på Rikshospitalet og Ullevål, særlig i salene der jentene med kjønnssykdommer var plassert.

Døde som hun levde

Avisannonser fra 1930-tallet og fremover forteller oss at Laura holdt flere foredrag om arbeidet sitt blant byens fattigste. Der fortalte hun om og viste lysbilder fra sitt arbeid, hvor hun vandret mellom hus, båter, sykehus, fengsler, barnevernsnemnda, edruelighetsnemnda og politiet.

I et avisintervju i Arbeiderbladet i 1959 forteller Laura om hvordan en del mødre kom til henne for å hente døtrene sine, som Laura har plukket opp på gaten, etter at de har ligget våkne og grått av bekymring. For også eventyrlystne unge fra andre kanter av landet, som politiet ikke visste hvor de skulle gjøre av, ble sendt til Laura inntil foreldrene kom.

I 1966 mottok Laura St. Hallvard-medaljen for sin innsats i Oslo Indremisjons oppsøkende tjenester blant vanskeligstilte og som bestyrer for Tilfluktshjemmet.

Den 22. mai 1967 var Laura på vei inn porten på Oslo Kretsfengsel, hvor hun skulle på besøk, da hun fikk hjerteinfarkt, falt om og døde. Budskapet spredte seg raskt i miljøet, og det sies at jentene på Ankertorget og Rådhusstrøket tok en ekstra runde på byen og spleiset på den vakreste kransen i hele Oslo til begravelsen. Noen av dem lånte klær av hverandre, slik at noen kunne gå i begravelsen og andre i minnestunden.

Kilder: Arkivverket.no, Bymisjon nr. 3/2012, «Kirkens bymisjon gjennom 150 år» av Dag Kullerud, lokalhistoriewiki.no, «Mellom vekkelse og velferd; Bymisjon i opp- og nedgangstider» (Gyldendal, 1980) av Knut Lundby, Oslo kommune, Kirkens Bymisjon, VG.

Laura Nadheim

• Født 11. september 1902 i Åsnes i Hedmark.
• Datter av Jacob, som var garver, og Maria. Hun hadde tre søsken, og familien bodde på Flisa garveri.
• Jobbet som bymisjonær for Oslo Indremisjon, nå Kirkens Bymisjon, i perioden 1928–1968.
• Mottok St. Hallvard-medaljen for sin innsats i Oslo Indremisjons oppsøkende tjenester blant vanskeligstilte og som bestyrer for Tilfluktshjemmet for prostituerte kvinner i 1966.
• 64 år gammel fikk hun hjerteinfarkt og døde utenfor porten til botsfengselet på Grønland, 22. mai 1967.
• Kåret til en av de 100 viktigste kvinnene i norgeshistorien i VG 8. mars 2013.
• Er gravlagt på Vor Frelsers gravlund i Oslo.
• Kirkens Bymisjon har oppkalt Nadheim kvinnesenter i Norbygata 45 i Oslo etter henne. I tillegg finnes Lauras hus, Kirkens Bymisjons døgnbemannede botilbud for ofre for menneskehandel og deres barn.

Teksten stå på trykk i =Oslo nr. 7/2022.