Når får jeg møte kona mi igjen?

Alf Sannes, gatemagasinselger

Jeg giftet meg for ti år siden. Etter det har jeg ikke sett kona.

Etter et fengselsopphold i hjemlandet mitt, Canada, ble jeg rusfri. Før det hadde jeg jobbet sytten år i skogsindustrien. Etterpå ville jeg gjøre noe helt annet. Jeg merket at jeg var god med mennesker. Jeg fikk jobb på en avrusningsstasjon. Jeg fikk mulighet til å studere til å bli rusterapeut.

I 1997 begynte jeg å jobbe i et ungdomsfengsel i Sverige. Senere jobbet jeg på en seilbåt i Middelhavet, med behandling for ungdom. Det ble laget en dokumentar om det, som mange så på svensk TV. Jeg kom til Norge med mål om å starte overgangsboliger for løslatte. Det fikk jeg lov til. De ble åpnet av daværende kommunalminister Åslaug Haga. Det var bilde av meg i Aftenposten.

Nå vil jeg fortelle om den mest rørende delen av livet mitt. Jeg møtte en yngre, afrikansk dame på Karl Johan. Vi hadde felles kjente. Hun snakket bare engelsk, og det er jo mitt morsmål.

Det gikk et par måneder før vi møttes tilfeldig igjen. Da drakk vi kaffe og snakket om vår felles interesse for musikk og dans. Senere gikk vi ut og danset, og hun ble med meg hjem. Jeg merket at det var følelser der. Hun ble litt imponert over at jeg kunne så mye om kinesisk mat. Jeg var vant med det fra Canada. I Vancouver er det en stor Chinatown. Vi gikk ut flere helger på rad. Etter noen måneder skrudde de opp husleia der hun bodde. Hun var fra seg, for hun pleide å sende penger hjem til Nigeria. Det hadde hun ikke råd til med den nye leia. Da sa jeg at hun kunne flytte inn hos meg. Vi var i kontakt med Utlendingsdirektoratet (UDI) og politiet, siden hun var offer for menneskehandel.

Jeg tenkte at det kunne gi henne oppholdstillatelse.

Hun fikk avslag på asylsøknaden. En uke før jul i 2006 kom politiet midt på natta og hentet henne. Da hadde vi vært samboere i elleve måneder. Vi bestemte oss for å gifte oss i Nigeria og søke familiegjenforening. Jeg reiste dit. Noen av slektningene hennes var til stede ved vielsen. Det var som å gifte seg på Tinghuset her.

Det tyngste øyeblikket i mitt liv kom da jeg måtte dra hjem. Jeg visste at det ville bli vanskelig å få henne til Norge. Vi hadde fått beskjed om at det var mer eller mindre håpløst.

Lenge hadde jeg jobbet 60-80 timer i uka. Det gikk ikke lenger. Jeg ba om hjelp, men fikk lite av det. Etter at jeg måtte forlate kona, gikk det nedover med helsa. I 2008 fikk vi negativt svar på søknaden om familiegjenforening. Året etter begynte jeg å selge =Oslo. Jeg pleide å drikke en del øl som selvmedisinering. Det har jeg trappet ned på. Jeg har ikke råd til å ruse meg. Å selge gatemagasinet motvirker depresjon. Jeg kaller det smiletimene mine. Da er jeg ute og smiler og hilser. Det gjør meg godt, for jeg får det samme tilbake fra folk.

Helseproblemer gjør at jeg ikke kan ha annet arbeid. Kona og jeg har vært i overlevelsesmodus lenge. Det har gått hardt innpå meg, både fysisk og psykisk. I fjor tjente jeg såpass bra rundt jul at jeg håpet å få henne hit på besøksvisum. Hun fikk problemer med å få pass. Nå blir det jul igjen. Trolig kommer jeg til å tjene bra på salget av juleboka. I fjor kledde jeg meg ut som julenisse. Det vil jeg gjøre i år også.

I Canada var jeg med på å hogge ned noen av verdens største trær. Nå er jeg opptatt av klimaendringer. Det har jeg lest mye om. Hvis jeg får plantet 25 millioner trær, tror jeg at jeg har gjort mitt. Det må bli i Afrika. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta tilbake Sahara-ørkenen. Det er vanskelig å diskutere dette med kona. Hun er nesten analfabet. Hun har cirka to år med grunnskole. I Afrika må du være fra en rik familie for å få utdanning som jente. Guttene blir prioritert. Før betalte jeg for at hun skulle kunne gå på skole, men da fikk hun masse problemer. Jenter som går på skole blir ansett som rike. Da er det fare for å bli ranet. Folk er desperate.

Hun bor sammen med mora si, søstrene og deres barn. Vi snakker i telefonen. Jeg sender dem 1500 kroner i måneden. Det holder dem i live. Hvis jeg drar fra Norge nå, mister jeg arbeidsavklaringspengene mine. Det har jeg ikke råd til. Nå har fastlegen min innsett at dette ikke går lenger. Helsa mi er blitt stadig verre. Nå søker jeg om uføretrygd. Det er en påkjenning, for jeg har jobbet helt siden jeg var åtte år. Men hvis jeg får uføretrygd, kan jeg reise utenlands og endelig få treffe kona mi.

Fortalt til Kari Bu. Foto: Dimitri.