Når den beste medisinen er et annet menneske

Mange nordmenn har følt på isolasjon det siste året. Ti dager hjemme eller på hytta. Uten nærkontakt med andre, trening eller turer i butikken. – Gang det med tusen, sier Trond Henriksen. Isolasjon i fengsel får store gutter til å gråte.

Trond Henriksen (55) var en av de store gutta. Han hadde sitt første møte med Kriminalomsorgen da han ble satt i varetekt som 14-åring i 1980. Da hadde han stjålet og ødelagt 45 biler i løpet av et par uker.

Siden den gang har det blitt 13 år i fengsel og mange år med rus. Men en klem fra en postfunksjonær han ranet, en forståelse for smerten han hadde påført andre, og det at noen ga ham en sjanse – eller fem – endret livskursen.

Nå er Henriksen avdelingsleder for Kirkens Bymisjon i Halden. Han er sterkt engasjert i ungdomsarbeid og drar nytte av alt for mye egenerfaring i jobben med å forebygge utenforskap og isolasjon.

Isolasjon i fengsel

Norsk lovgivning har en rekke bestemmelser som gir adgang til å isolere eller begrense fellesskapet til innsatte.

– Isolasjon er et vidt begrep, forklarer fengselsleder i Oslo fengsel, Nils Leyell Finstad.

Domstolen kan bestemme at en innsatt skal isoleres på grunn av etterforskningen. Fengslet kan også fatte et begrunnet vedtak for eksempel fordi vedkommende skader seg selv eller påvirker miljøet negativt så det går ut over andre innsatte eller for å opprettholde ro, orden og sikkerhet.

– Dette er eksempler på at isolasjon kan være faglig riktig, og viktig. På disse punkt­ene kreves det vedtak, og den innsatte kan klage på avgjørelsen, forklarer fengsels­lederen.

Og ikke minst, isolasjon som er bestemt av domstolen eller gjennom et vedtak er tidsbegrenset. Men norsk kriminalomsorg har fått hard kritikk fra nasjonale og utenlandske overvåkningsorganer for bruken av isolasjon uten slike grunnlag, såkalt faktisk isolasjon. Faktisk isolasjon betyr at den innsatte isoleres fra meningsfull kontakt med andre mennesker ved innlåsning på cella, uten at dette er begrunnet med etterforskningsmessige eller sikkerhetsmessige hensyn.

Over halvparten av tilfellene der innsatte har mindre enn åtte timer fellesskap per dag er på grunn av faktisk isolasjon. 

– Faktisk isolasjon har ikke noen særskilt begrunnelse. Som regel skyldes det for dårlig bemanning og bygningsmasse, en dårlig ressurssituasjon. Oslo fengsel er i stor grad bygd uten tanke på fellesskap. Det er ingen grunn til at domsinnsatte som oppfører seg bra skal være isolert. Heller ikke varetekts­innsatte uten vedtak eller kjennelse om isolasjon. Men på grunn av dårlig bemanning og ofte lite egnet bygningsmasse, blir det mer innlåsning, sier Finstad.

Han legger til at regjeringen fortjener ros for å prioritere nye fengselsbygg.

Skarp kritikk mot norske fengsler

I 2019 kom Sivilombudsmannen med en knusende rapport om isolasjonspraksisen i norske fengsler. Rapporten slo blant annet fast at norsk lovverk åpner for en bruk av isolasjon som både er helseskadelig og i strid med menneskerettighetene (se faktaboks). 

– Sivilombudsmannen traff godt. De har vært lenge i fengslene, de har snakket med mange innsatte og ansatte. Jeg tror at hele Kriminalomsorgen tenkte at denne rapporten var viktig. For vi ser hva isolasjon gjør med de innsatte, sier Finstad, og legger til:

– Faktisk isolasjon er på mange måter umenneskelig. Alvoret forsterkes av at vi har et økt antall innsatte med psykiske lidelser. Disse kan ikke møtes med isolasjon.

Det ble holdt en påfølgende høring på Stortinget i januar 2020. Det har også vært stor aktivitet i Kriminalomsorgen om temaet. Samtidig er Finstad bekymret for om alt dette faktisk vil føre til tilstrekkelig endring.

– Hvorfor har vi ikke våknet opp tidligere? Det burde ikke vært Sivilombudsmannen som kom med dette, dette temaet burde vært løftet av oss som jobber i kriminal­omsorgen. Jeg har et medansvar her. 

I 2019 ble en mann løslatt fra varetekt, til tross for at retten konstaterte at det var sterk fare for gjentagelse av alvorlig kriminalitet.

– Det ble omtalt som en historisk hendelse. Lagmannsretten mente at fengslingen var ulovlig fordi han hadde mindre enn to timer fellesskap hver dag, sier fengsels­lederen.

Da skjedde det noe. I 2019 hadde til enhver tid cirka 40 av 240 innsatte i Oslo fengsel mindre enn to timer fellesskap hver dag. I dag er ingen låst inne mer enn 22 timer, og innsatte nærmer seg fire timer i snitt ute av cella.

– Dette er fortsatt altfor lite.

Finstad sier at kriminalomsorgen har vært vant til å få mye ros, og det tror han er fortjent på mange måter. Samtidig tror han dette kan ha gjort dem litt blinde i forhold til utfordringer i kriminalomsorgen. 

Straff som endrer

– Det å kalle et fengsel humant er så selvmotsigende som det går an. Frihetsberøvelsen er det viktigste. Du soner like forbannet hardt. Det er tortur, sier Henriksen.

Han sitter under en oransje parasoll utenfor Kafé Møtestedet i Halden med en kopp kaffe, smiler til kjentfolk og kjenner på friheten.

– Det å bli satt i fengsel er allerede isolasjon. Det å bli isolert i tillegg er dobbel straff.

Henriksen forteller om den lille cella på åtte–ni kvadratmeter hvor han tilbragte 23 timer i døgnet i 14 måneder. Om hvordan han ble luftet én time i døgnet, men etter hvert så orket han ikke det heller.

– Det var mye risset inn i sengen. «Her var jeg.» «Roger satt her.» Jeg lagde teaterstykker basert på det andre hadde skrevet, jeg forestilte meg livene deres, og håpet innerst inne at de hadde hatt det verre enn meg.

Hjertebank, svette, søvnløshet, smerter i ledd og rygg, synssvekkelse, dårlig appetitt, utmattelse, konsentrasjonsvansker, engstelighet, aggresjon, sinne, angst og depresjon. Listen over hva som skjer med mennesker i isolasjon er lang.

– Jeg var veldig sint da jeg satt isolasjon. Sinnet var kanalisert mot formynderiet. Jeg ville skade folk. Jeg var også rimelig tidsforvirret, og snudde døgnet. Klokka var vinduet i taket som viste dag eller natt. Celleaktiviteten var å gå barbeint i sirkel, snakke med meg selv eller telle runder.

Henriksen sier at domstolene må bli mer bevisst på konsekvensene for den innsatte før de ber om isolasjon.

– Jeg har sittet med folk som har tilstått ting de ikke har gjort, bare fordi de vil ut av isolasjon. Jeg har sett innsatte bryte sammen, bli syke og havne i polstra celler, innsmurt i sin egen avføring. Jeg har sett store, sterke karer gå fra vett og forstand på rekordtid.

Følelsesblokkert

Henriksen forteller at når du sitter i fengsel så har du to muligheter: Du kan klikke helt, eller du kan blokkere ut følelsene.

– Du må få kontroll på hodet før det tar kontroll på deg. Du må brekke opp dagene, finne deg noen verktøy.

For hans egen del har 13 år bak murer ført til at han mangler kontakt med sitt eget følelsesregister. Han klarer ikke å vise følelser. Store gutter gråter ikke.

– Hvis du satt på cella og grein og syntes synd på deg selv, ble du sett på som svak. Svake mennesker kan tyste. Det var viktig å fortrenge svakhet, og det har jeg kjent på som en skadevirkning av å sitte inne.

Henriksen forteller at det i dag arter seg på en litt uvanlig måte.

– Et eksempel er når jeg sitter og ser på Norske Talenter med kjæresten min. Hun kan begynne å grine av en unge som synger vakkert, men når jeg kjenner at jeg begynner å bli emosjonell, da stikker jeg bare av, går på toalettet eller vasker opp. 

Det er kanskje ikke det største tapet å ikke kunne gråte av et talentprogram, men det overføres også til de store tingene i livet.

– For tre år siden fikk kjæresten min lungekreft, men jeg kunne ikke vise at jeg var svak. En gang på vei hjem fra Ullevål eksploderte det. Jeg begynte å hylgrine på motorveien og måtte kjøre inn til siden for å gråte meg ferdig.

Etterpå var det eneste han tenkte på om noen av de som hadde kjørt forbi hadde kjent ham igjen.

Alle trenger et medmenneske

Kari Raunedokken skynder seg fra Grønland mot Oslo Fengsel.

– Huff, det var masse forsinkelser på banen.

Den 68 år gamle pensjonisten har vært frivillig visitor i Røde Kors i 15 år. Annenhver uke drar hun til Oslo fengsel for å møte en innsatt. For å være et medmenneske.

– Når du sitter med masse uavklarte problemer og ikke har noen å snakke med, så gjør det situasjonen håpløs for den innsatte. Visitortjenesten er et lite, isolasjons­dempende tiltak. 

Gjennom årene har 70 innsatte ved Oslo fengsel fått besøk av Raunedokken. Med et smil, lyttende ører og ellers bare introdusert som Kari, har hun bidratt til å gjøre tilværelsen på cella litt mindre ensom.

– Jeg prøver å skape litt håp, og få noen knagger å henge samtalen på. Mange er veldig samfunnsinteresserte. Andre er sports­interesserte. Det gjelder å se mennesket, og ikke bare tenke på ugjerningene de har gjort. Det er alltid noe godt i et menneske.

Raunedokken forteller at mange sitter med problemer og traumer de ikke får løst eller bearbeidet. I Oslo fengsel er mange i varetekt, og frem til de får en dom, er det en svært usikker tilværelse.

– Den dagen de får vite dommen sin, har de noe å forholde deg til.

Sandra Liljedahl leder visitortjenesten i Oslo og Innlandet Røde Kors og sier at hvert år bidrar rundt 500 frivillige til å lette soningsforhold gjennom samtaler og samvær.

– For mange innsatte er dette det eneste besøket de får. Mange visitorer opplever at de klarer å hente innsatte ut av selvpålagt isolasjon, at de får dem til å være med på aktiviteter, ta språkkurs eller gå på skole. Det er meningsfull, sosial kontakt.

Visitortjenestens hovedoppgave er en-til-en-besøk, men de arrangerer også andre inkluderende tiltak. Liljedahl sier at det er blitt lettere å jobbe med fengslene etter at isolasjon har kommet på dagsorden. Og det er ikke kun i varetekt at det er behov for medmennesker.

– Selv på steder med åpen soning oppleves det som positivt, for det kan bli lange dager, og det skjer ikke så mye, sier hun.

I 2020 kom Røde Kors med rapporten «Innelåst,» om konsekvenser av isolasjon i norske fengsler. Den er basert på samtaler med visitorer og innsatte, og kommer med lignende kritikk som Sivilombudsmannen.

Den legger stor vekt på menneskeverdet ved isolasjon, for som grunnlegger av Røde Kors’ besøkstjeneste, Jens Meinich i sin tid sa: «Den beste medisin for et menneske er et annet menneske.»

Veien videre

En av Kriminalomsorgens målsettinger er at den domfelte skal leve et kriminalitetsfritt liv etter gjennomført straff.

– Fengsel er en unik arena for å hjelpe folk, et sted å få kvalifiserende arbeid, skole og helsehjelp. Det er en arena for påvirkningsarbeid. Vår nye visjon er straff som endrer. Vi skal få folk på fote igjen, men da passer det særdeles dårlig at vi bruker så mye isolasjon, sier Finstad.

Før jul i fjor leverte analyseselskapet Oslo Economics en rapport om hvordan Kriminalomsorgen kan etablere en standardisert utlåsningstid på åtte timer, samt sikre to timer meningsfull menneskelig kontakt for alle innsatte. De konkluderer bl.a. med følgende:

«Uten å forringe Kriminalomsorgens øvrige resultatoppnåelse er det ikke mulig, slik vi ser det, å oppnå fellesskapsmålene uten investeringer i bygg og bemanning. Det er imidlertid mulig å oppnå målene til en lavere kostnad enn det kriminalomsorgsdirektoratet har estimert, om man godtar at utlåsningstid ikke nødvendigvis må akkompagneres av et aktivitetstilbud».

Saksbildet blir dermed komplekst, og Oslo Economics etterlyser politisk avklaring av hvordan fellesskapsmålene skal prioriteres opp mot de andre oppgavene Kriminalomsorgen er satt til å løse.

Finstad tror heller ikke at politikerne helt forstår utfordringen.

– Dette handler også om politisk mot og vilje. Jeg tror at mange tenker at fengsel er innlåsning. Men straffen er frihetsberøvelse, ikke noe mer enn det. Dette har ikke noe med isolasjon å gjøre. Man kan forsvare fengsel, men det trenger ikke å bety så mye innlåsning.

Han sier at de innsatte skal komme seg helskinnet igjennom fengselsstraffen, med psykisk og fysisk helse i behold. Det bør være minimum åtte timer utetid hver dag, men Finstad erkjenner at det er et enormt ressursbehov for å få det til.

– Vi leverer langt fra godt nok i dag. Vi må tørre å tenke at det også kan være en kultur som har utviklet seg, og Kriminalomsorgen erkjenner at vi har et regelverk som legger opp til mye innlåsning. Det fleste av oss tåler ikke isolasjon. Vi påvirkes negativt etter ganske kort tid, sier fengselslederen.

Henriksen er også tydelig på at politikerne må være sitt ansvar bevisst, og at målet må være å gjøre fengsel minst mulig skadelig for de innsatte. Som en gjenganger i systemet har han sett en positiv utvikling de siste 40 årene. Men nå peker pilen nedover.

– Kriminalomsorgen har forbedret seg siden jeg hadde mitt første møte med fengsel i 1980. Det holdes pappakurs, man kan gå på skole, delta på sinnemestringskurs, eller andre aktivitetstilbud. Det har vært bra, vi har sett resultater, men når ting begynner å gå bra, skal man begynne å spare penger. Og det er samfunnet som til slutt må betale for konsekvensene, sier han.

– For vi ønsker at folk skal komme ut og bli gode naboer. Da må vi ha ting i fengslet som gjør at innsatte blir bedre mennesker.

Samfunnsøkonomisk regnestykke

Henriksen anslår at han har kostet samfunnet et sted mellom 100–150 millioner kroner. Finstad bekrefter at det finnes innsatte i norske fengsler som koster like mye i løpet av sin «karriere».

– Det er god samfunnsøkonomi i å satse på kriminalomsorgen, understreker Finstad.

Henriksen forteller at han skal etterstrebe å gjøre det beste for samfunnet fremover. Men det er langt fra alle som blir så engasjerte som han etter mange år i fengsel.

– Jeg har vært en stor dust, så det blir min måte å betale tilbake på. Synd at man må bli så gammel før den klokskapen slår inn, sier Henriksen.

For én ting er Kriminalomsorgens mål om at innsatte skal bli lovlydige borgere etter å ha vært i fengsel. Henriksen tror det er like viktig å hindre at ungdom ender opp der i første omgang.

– Vi skal forebygge at folk havner i fengsel, sier Henriksen.

En beregning gjort for Arbeids- og sosialdepartementet viser at det samfunnsmessige tapet ved at en 19-åring står utenfor arbeidslivet frem til fylte 62 år utgjør 15,9 millioner kroner. Og det forutsetter at vedkommende ikke blir kriminell.

Henriksen påpeker at arv og miljø er viktige faktorer, og han blir trist når han hører 16–17-åringer si: «Jeg skal bli trygda, fordi mamma er det.»

– Jeg må gå i lange diskusjoner med dem for å overbevise dem om at det finnes bedre muligheter. Vi må forebygge fattigdom, og skole, utdannelse og jobb er eneste mulighet for å bryte et negativt mønster, fortsetter han.

Henriksen understreker viktigheten av å løfte utenforskapet tilbake til fellesskapet, enten det er på ungdomstrinnet, i fengsel eller etter soning.

Et av prosjektene han har tatt initiativ til er Byparken, et værested for ungdom med utleie av friluftsutstyr, konferanselokaler og konsertarena. Byggingen er i gang like ved Halden stasjon, og det skal etter planen stå klart på senhøsten.

– Ungdom har betalt en stor pris under pandemien. Jeg har hørt mer snakk om selvmord, og møtt flere med destruktive tanker. Med Byparken skal vi skape en arena som gjør folk mindre isolerte. Vi skal unngå at ungdom havner i samme dumme fella som jeg gjorde.

Han kikker bort på den inngjerdede tomten hvor det er full byggeaktivitet. 

– Det må være den eneste inngjerdingen jeg har hatt et godt forhold til.  

[FAKTA]

Sivilombudsmannens rapport

I 2019 kom Sivilombudsmannen med en «Særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler.» Rapporten bygget på besøk i 19 norske høysikkerhetsfengsel i perioden 2014 til 2018. Rapporten konkluderer: «Norsk lovgivning åpner for langvarig isolasjon som er i strid med menneskerettslige minstestandarder. At det mangler strenge og klare frister for hvor lenge isolasjon kan pågå, er svært alvorlig fordi skaderisikoen ved langvarig isolasjon er spesielt høy.»

Rapporten retter kritikk både mot omfanget av isolasjon, og oppfølgingen av isolerte innsatte. Det ble påpekt at en del fengsler har for lav bevissthet om betydningen av det å følge opp alle isolerte innsatte uavhengig av årsak til de er isolert.

Det trekkes også et skille mellom hvorvidt isolasjonen skyldes innsattes egen atferd eller ikke. Isolasjon som ikke skyldes den innsattes egen adferd kalles faktisk isolasjon, og funnene indikerer at faktisk isolasjon er årsaken til over halvparten av tilfellene der innsatte har mindre enn åtte timer fellesskap hver dag.

Rapporten beskriver innsatte som utvikler stadig dårligere funksjonsevne på de fleste områder mens de sitter i isolasjon. Det er også et klart udekket behov for helseoppfølging. Det ble også nevnt som spesielt kritikkverdig at personer som er i en akutt livskrise, og som ønsker å skade seg selv eller ta sitt eget liv, plasseres på sikkerhetscelle uten betryggende oppfølging.

Isolerte innsatte har gjennomgående svært lite meningsfull kontakt med andre mennesker. Ofte er ansatte i kriminal­omsorgen de eneste som har kontakt med isolerte innsatte, og deres mulighet til oppfølging begrenses av andre oppgaver.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 7/2021.