Nåla i armen er toppen av isfjellet

Svein Roger Nilsens nye novellesamling er så virkelighetsnær at sjefen hans måtte godkjenne den. I «Den forstenede byen» kan du lese om den absurde hverdagen i rusomsorgen.

Boka består av tre lange noveller. Den siste, «Reservater», skapte hodebry for Nilsens medarbeidere. Avdelingssjefen og den øverste lederen hans måtte gå noen runder med manuset.

I novellen møter leseren psykopater, alkiser og paranoide mennesker som tror de blir forfulgt av MC-bander i fotballdrakter. På den andre siden sitter ulike offentlige etater som skal hjelpe. Regelverket i den ene etaten slår i hjel mulighetene de ser for seg i den andre.

Vi møter Svein Roger Nilsen på Senter for rusforebygging i Drammen. Hit kommer rusavhengige for å få kartlagt problemene sine. Forfatteren er sosionom og mangeårig ruskonsulent.

– Jeg opplever ting på jobb som du ikke tror er en del av virkeligheten. Når det gjelder rusmisbruk og tunge psykiske lidelser, kan alt skje.

Nilsen beroliget kollegaene med at boka ville få lite oppmerksomhet. Hvis han var en bestselgende forfatter ville han ikke ha skrevet så utleverende. I boka er arbeidshverdagen blitt et teaterstykke i flere akter. Ruskonsulenter og klienter snakker med hverandre, og med Nav. Nilsen har skrevet fra hukommelsen. At navn og detaljer er forandret, gjør det ikke mindre reelt.

Jobben gir ham mange sterke inntrykk. En rusavhengig dør uten at noen andre enn ruskonsulenten bryr seg. Ingen lurer på hvordan han døde. Ingen pårørende melder seg.

– Jeg har vært i noen begravelser med veldig lite besøk. Mange med langvarige rusproblemer har ødelagt familieforbindelsene sine for lenge siden.

Samfunnet forholder seg til rusavhengige gjennom en rekke tjenester og tiltak. Det kan bli mange papirer å holde styr på. De som krever dokumenter skal egentlig hjelpe brukerne med å skaffe dem. Det gjør de ofte ikke, sier Nilsen. Dermed må Senter for rusforebygging trå til.

I boka sier ruskonsulenten Gro dette, om en av sine klienter:

«Han er redd hele tida og tror at han har noen etter seg … Det er som om han har veldig vanskelig for å forstå ting jeg sier til ham. For eksempel å innhente papirer til vedleggene til søknader om sosialhjelp.»

Mange av dem som oppsøker senteret er alvorlig psykisk syke.

– Ingen kommer hit med bare et rusproblem. Rusmisbruk henger så nøye sammen med psykiske lidelser at det er vanskelig å skille det. Psykiatrien vil gjerne at folk jobber med rusproblemet først. Vi i førstelinjetjenesten tenker at vi ikke får folk rusfri uten hjelp fra andre instanser. Allerede på 1960-tallet anbefalte fagfolk et bedre samarbeid mellom rusomsorg og psykiatri. De siste årene er det gjort mye. Jeg vet ikke hvor lang tid man trenger for å lykkes. Kanskje 400 år, smiler han.

Norge bruker over fire milliarder kroner på rusbehandling hvert år. Nilsen sier at alle som henvender seg får hjelp.

– Likevel hører vi ofte at rusavhengige ikke får hjelp. Det er jo fordi de er kjempevanskelige å hjelpe. Mange får hjelp uten at det hjelper. I førti år har vi visst at jo lengre behandlingstid, jo lengre er klientene rusfrie etterpå. Likevel kuttes det ned på langtidsbehandling.

De som fordeler pengene tenker for kortsiktig, mener Nilsen. Å gi én person behandling i halvannet år er en stor utgift. Når fem personer behandles i tre måneder hver, er ikke utgiftene knyttet til ett pasientnavn. Det går kanskje flere år før samme pasient er tilbake i korttidsbehandling. Dermed kan det se ut som om man hjelper fem personer for prisen av én. Det gjelder bare å ikke måle om behandlingen lykkes.

– Før ble det i større grad målt hvor mange som holdt seg rusfri etter behandling. Nå måles det mindre, fordi man har bestemt at korttidsbehandling er best. Egentlig vet alle at langtidsbehandling er bedre. Derfor er det tryggest å ikke måle resultater.

Nilsen har mange ganger opplevd at gode rustiltak legges ned, og erstattes med dårligere. Han skjønner at det kan være påkrevd å spare penger, men det er ikke populært å si.

– Ingen sier at et tilbud må legges ned fordi det er for dyrt. De sier at målgruppen vil få et minst like bra tilbud et annet sted. Det stemmer ikke. Et poliklinisk tilbud er ikke like bra som å være på en institusjon i et par år.

Et typisk behandlingstilbud i dag består av tre til seks måneders innleggelse på en såkalt døgnklinikk. Etterpå kan det være poliklinisk oppfølging. Det innebærer kanskje én terapitime i uka, over et halvt år. Nilsen snakker varmt om institusjoner med mye lengre behandlingstid. Noen av dem kaller seg «terapeutiske samfunn», som Phoenix Haga i Mysen. Her er det både terapigrupper og praktisk arbeid. Pasientene må delta aktivt i et «minisamfunn». Omgivelsene ligner ikke et sykehus. Phoenix Haga kan vise til gode resultater, men er likevel truet med nedlegging.

– I terapeutiske samfunn blir du konfrontert med deg selv på en slik måte at du tvinges til å revurdere ting. Det går ikke an å gjøre poliklinisk. Konfronterer du pasienten for hardt der, kommer han ikke tilbake.

Nilsen møter ofte rusavhengige som har strevd siden barndommen. Utviklingen har stoppet på et tidlig tidspunkt i livet. De har ikke gått inn i ungdom og voksen alder på en god måte. De har ikke lært problemløsning som andre voksne kan. Som trettiåringer løser de problemer slik en ti-tolvåring ville gjort.

– Jeg har jobbet med folk som ble rusfrie, fikk jobb og familie. Så oppsto det masse vansker de ikke klarte å løse, med økonomi, samliv og følelser. En dag smeller det, og de kommer tilbake hit med rusproblemer. En som har vært rusa i tjue år og sliter psykisk, har ikke særlig nytte av kortvarig behandling. Det er dårlig anvendte penger.

Da Nilsen utdannet seg, fikk han høre at 70 prosent av hans fremtidige klienter fra sosialkontoret ville ha rusproblemer. Likevel lærte han svært lite om rus på sosionomstudiet. Det måtte han lære gjennom jobb og videreutdanning. I årenes løp ser han en viss endring i synet på rusavhengighet.

– Fram til årtusenskiftet hadde man en tanke om et «rusfritt samfunn». Formuleringen ble brukt stortingsmeldinger, utredninger og anbefalinger. Det var ingen forståelse for hvor komplisert det er å hjelpe de avhengige. Formuleringen forsvant, men moralen står fortsatt sterkt: Du kan jo bare la være å sette nåla i armen, så har du løst problemet.

Rusproblemet er bare toppen av isfjellet for Nilsens klienter. Ofte forteller de om tøffe skoleår, med mobbing mye av tiden. De hadde kanskje atferdsproblemer som gjorde dem annerledes. Mange hadde det vanskelig hjemme. Forebygging må starte tidlig, mener Nilsen.

– Det skjer mye bra forebygging for ungdom, men det er allerede sent.

Senter for rusforebygging bruker mye penger på botilbud for rusavhengige. Å bosette de sykeste er ikke lett.

– Alle kommuner i landet har plikt til å skaffe beboerne tak over hodet. Mange av våre klienter kan ikke tildeles en kommunal bolig. De klarer ikke å holde en leilighet i orden på noe vis. De kan være direkte farlige for naboer. Vi har ingen gode boligløsninger til de som er veldig slitne og skadet. Moralsk sett klarer jeg ikke å anbefale en slik person inn i en blokk med gamle tanter. Samtidig kan jeg ikke fortelle ham at jeg ikke har noen bolig.

Løsningen er ofte noe som ligner et hospits. Rusavhengige oppbevares, men får ikke noe tilbud som kan skape endring. Nilsen etterlyser større kreativitet i rusomsorgen. De ansatte har ofte lik utdanning. Det at de valgte den, betyr også at de er litt like som personer. Nye impulser er mangelvare.

Selv har Nilsen vært kreativ nok til å skrive åtte skjønnlitterære bøker. Vi lurer på om han egentlig vil være forfatter på heltid.

– Det har aldri vært en ambisjon. I så fall måtte jeg vært økonomisk uavhengig. Jeg vil ikke ha noe tidspress på å skrive for pengenes skyld.

Svein Roger Nilsen deltar selv i novellen som er tungt inspirert av arbeidsplassen hans. På slutten viser han kollegaene det han har skrevet om dem. Noen synes han har gjengitt vel mye av humoren deres. I teksten svarer han slik:

«Jeg tror intern humor og flåsete utblåsninger vil være forståelig for de fleste. Vi jobber et sted med press på mange måter. Vi har sikkerhetsventiler, som for eksempel humor. Og jeg synes at tjenesten vår blir godt fremheva som et sted hvor det jobbes iherdig for klientens beste.»

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2016.