Nåden er et sted
Aller første gang jeg besøkte =Oslos lokaler i Skippergata 14, var det med håp om å få meg en praksisplass i salgslokalet. Jeg var snart førti, og i løpet av noen tøffe år hadde jeg fått sparken, blitt skilt og generelt rota til det meste i livet. Dagene tilbragte jeg med å gå rundt og føle på skammen, eller sitte å stirre på en pc-skjerm på et av de mange NAV-kursene man blir sendt på som arbeidssøker. Det var et av disse, tror det var “Personlig karrièreveildning” at en veileder foreslo for meg å søke praksisplass hos Erlik. Dette fordi mine eneste preferanser når det gjaldt karrière var: «ikke det jeg jobba med før», og «kanskje noe med mennesker».
Min første tanke da jeg kom inn døra, var at stedet ikke ligna på noe sted jeg hadde vært. En blanding av sliten kafé og en butikk uten varer. En gruppe herja mennesker satt rundt et bord, drakk kaffe og spiste kjeks, og noen jenter som jobba bak disken mønstra meg skeptisk. Jeg fikk bli med på bakrommet på intervju. Så langt nede som jeg var på denne tida, kan jeg umulig ha klart å selge meg særlig godt inn. Jeg så ingen i øya, for å si det sånn. Vi ble enige om at jeg skulle henge litt i salgslokalet, se hva som foregikk der, føle på om det kunne fungere. Så jeg satte meg ned.
Det var et ord som dukka opp i hodet mitt i løpet av de første timene der i Skippergata. Det samme ordet hadde kverna i hodet mitt når jeg traska mellom NAV og Boligkontoret i bydel Nordstrand. Det hadde også ofte dukket opp, som en kort bønn, når jeg gikk rundt i skauen for å rømme fra andres blikk og egne tanker. Det ordet var nåde. Noe som var ganske rart, tatt i betraktning at det ikke finnes et religiøst bein i kroppen min, og at jeg dessuten ikke hadde den fjerneste anelse om hva ordet egentlig betyr. Nåde.
På Wikipedia leser jeg: «Nåde som kristen teologisk betegnelse betyr Guds tilgivende kjærlighet. Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og direkte ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld. Bibelen beskriver alltid nåde som Guds umiddelbare inngrep, hjelp og gave. Å stå i nåden er derfor å stå i et umiddelbart personlig forhold til Gud, hvor Gud er giver og opprettholder.»
Det gir ikke mye mening for meg. Allikevel føltes selve ordet, lyden av det og den skjulte meningen i det, som noe jeg trengte. Og det handla absolutt ikke om tilgivelse. Jeg trengte ikke tilgivelse, og jeg trengte ikke en gave. Jeg trengte ro i hodet og kropp, jeg trengte å være til nytte, og jeg trengte å føle tilhørighet. Det er det nærmeste jeg kom å beskrive det ordet kunne romme. Og det nærmeste jeg kommer å beskrive den første dagen der i salgslokalet, selv om det eneste helt klare minnet jeg har er en timelang samtale om joggesko med et par gamle frikere.
I årene som har gått siden, har jeg hatt utallige samtaler med nye gatemagasinselgere. De foregår på det samme bakrommet, ved det samme bordet, hvor jeg satt og stotra da jeg søkte praksisplass. De fleste av disse menneskene har mange ting ting felles. Et liv i rus er en av dem. En tapt barndom er en annen. Det å ha sviktet dem du elsker er allikevel den som gjør mest vondt. Det har jeg hørt fra mennesker som har gjort de mest grusomme ting. Fra drapsmenn. Og jeg gjenkjenner hos dem bønnen om nåde. Mange finner den der hos oss. Ikke som en evig tilstand, eller noe du står i, men som det å for noen øyeblikk legge angst, selvforakt og slit til side og bare være. Bli sett som en medarbeider og et medmenneske i stedet for en klient eller en innsatt. Snakke om joggesko og musikk, i stedet for gjeld og dop. Og så gå ut i gatene og bli sett, ikke som en del av et miljø eller en potensiell fare, men som et individ og en arbeidstaker. Der ligger nåden. Ikke tilgivelse, men tillit. Ikke en gave, men en sjanse.
Det kan høres noe svulstig ut, eller spirituelt om du vil. Alle som kjenner meg, også =Oslo-selgerne, kan underskrive på at jeg ikke er spesielt svulstig eller spirituell av meg. Men det å beskrive noe så lite håndfast som nåde er vanskelig uten å skli litt ut. Særlig når det føles som om den henger i rommet. Selve stedet åpner for den, uten at stedet av den grunn er hverken hellig eller magisk (noen ganger kaller jeg det dog hellig grunn, når jeg minner selgerne på at det er forbudt med dopsnakk, dealing og trusler her). Jeg har følt det samme andre steder jeg har besøkt: en kirke i Istedgade, et herberge for rusmisbrukere i utkanten av Bratislava. Og det handler ikke om at vi som jobber her kan gi nåde, at vi på noen som helst måte er fylt av godhet eller noe opphøyd. Tvert i mot tror jeg det handler om at vi er helt vanlige folk, og at vi ikke har noe annet å tilby enn en jobb og en prat.
Da jeg gikk fra Skippergata den dagen for over fire år siden var jeg ikke sikker på om jeg hadde fått hverken tillit eller en sjanse, men jeg visste jeg endelig hadde fått føle på nåden. At den fantes helt uavhengig av høyere makter, og at den ikke gis. Den blir til i møtet mellom oss mennesker, på de rareste steder.
2 kommentarer
Amir
keep up the good work!
Ida Brænden
Glad du er der for oss jeg even