Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis. 

I fjor ble moskemiljøene i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Det kom fram at mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.

En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her: Moskeene i Oslo – en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter.