Nå lærer vi av Portugal
I vår tok norsk ruspolitikk et skritt i retning portugisernes. Vi traff et medlem av det nye rusreformutvalget og andre engasjerte på Kulturhuset i Oslo.
I mars satte regjeringen ned et utvalg. Dette utvalget skal avgjøre hvordan vi behandler rusavhengige i fremtiden. Det består av ni fagfolk og lederen, førstestatsadvokat Runar Torgersen.
Den portugisiske regjeringen gjorde det samme i 1998. Tre år senere fikk landet nye lover og tiltak på rusfeltet, basert på anbefalingene fra fagfolk.
Det vi har hørt mest om fra Portugal, er avkriminaliseringen. De siste 17 årene har det ikke vært straffbart å bruke narkotiske stoffer der, eller å besitte små mengder. Men: Dette var bare ett av tretten nye tiltak. Den portugisiske rusreformen handler om mye mer.
I det norske utvalget sitter to medlemmer som selv har vært rusavhengige. Kenneth Arctander Johansen er en av dem. Til daglig er han informasjonsansvarlig i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO). På RIOs debattmøte «Portugal på norsk» traff vi Kenneth og de andre som er sitert i denne artikkelen.
Kenneth har tidligere vært straffedømt for både bruk og besittelse av rusmidler.
– Jeg var ingen narkohai. Men jeg ble titt og ofte arrestert når jeg gikk av toget på Langhus, hvor jeg kommer fra. Jeg ble ransaket og tatt med inn på politistasjonen. Der var det bare å kle av seg og bøye seg fram, så de kunne se inn i analen. Kunne det være hai der, mon tro? Så var det inn på glattcella og vente, til en jurist fant det for godt å kvittere meg ut. Da fikk jeg ei bot på 3500 kroner, som jeg ikke hadde sjans til å betale, forteller han.
RIO er ikke blant de mest liberale rusforeningene i Norge. Men Kenneth er klar på at dagens politikk gjør det vanskelig for rusavhengige å få orden på livet sitt. De har et kriminelt rulleblad som står i veien for mange jobber. Ofte sliter de med gjeld, i tillegg til fysiske og psykiske helseproblemer. Og de har et forhold til politiet som gjør det vanskelig å stole på autoriteter.
Der har Kenneth en utrolig historie å fortelle.
– Når folk ble tatt for besittelse av stoff på Langhus, ble det alltid oppført mindre i papirene hos politiet. Det var pussig. En kamerat av meg var ærlig, og sa fra: «Jeg hadde faktisk mer enn det jeg ble tatt for». Dermed ble det razzia hjemme hos lederen for narkotikaavsnittet. Det viste seg at han hadde forsynt seg av stoffene i en årrekke! Han hadde selv et alvorlig rusproblem.
Kenneth har mer enn brukererfaringen sin å bidra med i utvalget. Nå arbeider han med en doktorgrad som handler om det å gå fra straff til hjelp. Han har også jobbet med rusbehandling. Han understreker at rusreformutvalget ikke er en kamparena. Han skal ikke «kjempe» for sine egne synspunkter der.
– Avkriminalisering av besittelse og bruk er nå bestemt politisk. Oppgaven vår er å utrede hvordan dette kan gjøres i Norge. Det er viktig for meg å sørge for at alle organisasjonene på rusfeltet føler seg inkludert i arbeidet. Ellers stiller jeg meg veldig åpen til hva utredningen vil vise. Jeg gleder meg til å jobbe med de andre medlemmene.
Det var helseminister Bent Høie som foreslo å bruke Portugal som modell for Norge på rusfeltet, i 2016. Nå er det altså flertall for dette på Stortinget. Bare Frp, Krf og Senterpartiet er imot. Uenigheten handler om politiet og rettsvesenets rolle: Skal bruk og besittelse av ulovlige rusmidler håndteres strafferettslig eller sivilrettslig?
I Portugal kan du ha inntil ti brukerdoser uten å bli straffet gjennom rettssystemet.
– I Portugal regnes 0,1 gram heroin som én dose. Da tenker jeg at de må ha veldig små narkomane der, sier Kenneth med et smil.
Blant =Oslo-selgerne regnes en dose heroin som cirka det dobbelte: 0,2 gram. Det kalles ofte en «kvarting», men er i praksis noe under et kvart gram.
Å ransake folk bare for besittelse av litt stoff, gir liten mening når besittelsen i seg selv er avkriminalisert. Politiet kan jo ikke føre det inn i statistikken over oppklart kriminalitet. I så fall må de finne mer enn ti brukerdoser. Blir du tatt med stoff i Portugal, har du sannsynligvis vist negativ oppførsel, slik at politiet får grunn til å reagere.
De som blir tatt, innkalles til en tverrfaglig nemnd, med jurist, sosialarbeider og psykolog. De skal avdekke om du har et rusproblem og derfor trenger hjelp. Hele 94 prosent av de innkalte er anholdt for bruk av cannabis. Alle behandles individuelt. Du kan få en advarsel, en bot, eller reaksjoner som samfunnstjeneste, rettighetstap og meldeplikt. Bøter kan ikke gis til folk som er rusavhengige. Rundt 20 prosent av sakene ender med rusbehandling. Denne modellen regnes som «beste praksis» av det internasjonale narkotikakontrollstyret.
– Det er ikke sånn megaliberalt. Men du kan ikke havne i fengsel, og du kan ikke føres opp i strafferegisteret. Det Portugal har vist oss, er at eksperter på rusfeltet vet hva de snakker om. De foreslår komplekse tiltak som gir gode resultater, sier Kenneth.
Hva er det som ikke virker med norsk ruspolitikk i dag? Vi bøtelegger folk uten betalingsevne. Det fører ofte til bøtesoning i fengsel. Korte opphold i fengsel, uten behandling, gir langt større fare for overdose når den innsatte kommer ut igjen. Da er toleransen for stoff lavere.
Rulleblad, gjeld og fengsel fremmer ikke god helse. Det gjør det bare vanskeligere for rusavhengige å blir rehabilitert og komme i arbeid. Det fører til stigmatisering og sosial isolasjon.
Paul Larsson er professor ved Politihøgskolen. Han forteller at kunnskapen som snart skal settes ut i praksis her i landet slett ikke er ny.
– I tretti år har vi dokumentert skadelige effekter av å straffe rusavhengige. Eksperter på kriminologi og strafferett sier at skadene i betydelig grad overstiger de positive effektene av dette. Det er på sin plass å straffe innførsel av narkotika. Men hvorfor straffes bruk og besittelse? I forbudstida i USA straffet man ikke dem som drakk. Det var bare ulovlig å omsette, produsere og transportere alkohol.
Professorens fagfelt er kontroll og regulering av illegale stoffer. Det slår ham at politiet har helt andre holdninger til dette enn han selv har.
– Politiet tror virkelig på straff. Det ser på det som løsningen på narkotikaproblemet. Som kriminolog er jeg sjokkert over dette. Politiet fastholder at det er stoffene i seg selv som er så farlige. Vel, de er ikke helsekost. Men de blir definitivt farligere av måten de reguleres på i dag.
Larsson understreker at han jevnt over er glad i politiet. Det er bare deler av kulturen han er lite begeistret for. Han tror de fleste som begynner i politiet er engasjerte mennesker som vil gjøre noe med samfunnsproblemer.
– Mange sier at de vil gjøre noe nettopp med narkotikaproblemene. Så får de servert løsningen på hvordan det skal gjøres. Det har vært veldig svart-hvitt: Fjerner man stoffene, da er problemet løst. Avvik fra den rette tro sanksjoneres. Politikulturen er meget sterk. Og politiet har i stor grad vært med på å forme norsk ruspolitikk.
Hvordan oppsto denne politikulturen? Larsson forklarer hvordan politiet er «avhengig» av narkotika. Det handler blant annet om metodebruk.
– Vanligvis er det veldig strenge krav for å bruke metoder som telefonavlytting, spaning og undercovervirksomhet. Det krever saker med en strafferamme på ti års fengsel. Men det fins ett unntak: narkotika. I prinsippet kan man avlytte telefonen til alle slags brukere. De lave kravene for å bruke slike metoder i narkotikasaker gjør at de blir en inngangsport for å etterforske andre saker.
Det fins flere grunner til at det er fristende for politiet å ha ansvar for små narkotikasaker. Det er enkle saker med kort behandlingstid.
– De fleste land vi ønsker å sammenligne oss med, trekker fra narkotikastatistikken når de ser på politiets oppklaringsprosent. Små narkotikasaker har nærmest 100 prosent oppklaring. Da blir de bare et mål på hvilken innsats politiet retter mot dem. Vi kan si at politiet produserer sakene selv. Narkotika den nest største kategorien av registrert kriminalitet i Norge. Den største er vinningskriminalitet, og der er oppklaringsprosenten ekstremt lav.
Politiet argumenterer gjerne med noe annet for å beholde narkotikasakene: De sier at de trenger riset bak speilet for å kunne forebygge rusproblemer. Det er ikke Larsson enig i.
– De fleste av oss mener at forebygging krever motivasjon fra dem som er i faresonen. Både motivasjon og tillit er ekstremt viktig i forebyggende arbeid. Jeg har problemer med å se at man kan tvinge folk inn i forebygging.
Politiet har fått klare signaler om at de bør ha en ny rolle overfor rusavhengige. Den nye rusreformen tar tid å få på plass, men kriminalpolitikken er allerede i endring.
– Leser du trusselvurderinger i dag, må du lete litt for å finne noe om narkotika. Andre problemer har poppet opp som «gode fiender», for å bruke professor Niels Christies uttrykk. Det er cyberkriminalitet, sedelighet, terror og beredskap. Det ligger mye penger i disse feltene. Tidligere utløste narkotika større ressurser.
Larsson har ikke snakket med portugisisk politi, men han har møtt politi fra flere land der forbudet mot brukerdoser er «sovende». Ett av dem er Tyskland. Der er politikulturen annerledes.
– Tysk politi sier at problemet bare blir verre av å jakte på rusavhengige på gateplan. De er glade for å kunne konsentrere seg om andre ting. Jeg har til gode å møte tyske politifolk som vil tilbake til et strengere regime.
Jan Gunnar Skoftedalen er leder av Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon. Han er redd det vil ta lang tid å vedta Norges nye rusreform.
– Hvis det fortsetter i samme tempo som nå, må det nye stortinget vedta den nye loven. Da er vi oppe på 2020-tallet før den kommer til behandling.
Han trekker fram effektivitet som noe Norge kan lære av Portugal:
– Hovedstaden Lisboa har rundt én million innbyggere. Der har de én kommisjon, en stab på 11 personer, som er ekstremt effektiv. De har strukturerte samtaler på 45 minutter. Kommisjonen kan kontakte kollegaer i behandlingsapparatet, i stedet for at politiet gjør det. I Norge har vi byråkratisert tilgangen til rustjenester noe voldsomt. Der har vi mulighet til å forenkle. Antall vurderingsenheter kan reduseres.
Skoftedalen mener rusreformutvalget må diskutere hva rusbehandling egentlig er. Kanskje vil det vokse fram nye markeder for ideelle og kommersielle virksomheter. Portugals rusreform innebar større satsing på behandling. Når modellen skal «oversettes» til norsk, kan vi ikke bare kopiere tiltakene. Vi må satse på riktig type behandling, som tar hensyn til rustrendene. I dag skyldes bare 27 prosent av norske overdosedødsfall heroin. Det er en halvering på ti år. Halvparten av de som dør av overdose nå, dør av sterke, smertestillende medisiner.
Thomas Clausen er leder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning. Han jobber mye med rusdødelighet, og sier:
– Vi har fått nye brukere av sterke medisiner. Nye opioider, som fentanyler, kan bestilles på nettet. De klassiske opioidene, som heroin, brukes på nye måter. Færre bruker heroin tre ganger om dagen. Flere bruker det av og til. Fortsatt er nesten alle hjelpetiltak rettet mot den klassiske heroinisten. Hvis vi ikke endrer det, kan kurven for overdosedød gå oppover igjen.
Fra midten av 2000-tallet har sterke opioider blitt foreskrevet for en større bredde av smertetilstander i Norge. Medikamenter som OxyContin og Tramadol kommer til syne i overdosestatistikken. Årlig får 550 000 nordmenn opioidpreparater. Det er alt fra folk som har trukket visdomstenner til folk med kreftsmerter. 300 000 henter bare ut én pakke fra apoteket. Nærmere 50 000 personer er langtidsbrukere uten å ha kreft.
Selv om folk dør av litt andre stoffer enn tidligere, har dødsfallene ligget stabilt i Norge siden 2003. Rundt 260 personer dør av overdose hvert år. Vi må ikke se oss blinde på disse tallene, mener Clausen. Vi klarer faktisk å holde folk i live lenger enn før. Snittalderen på de som dør av overdose nå er 44 år. I EU er snittet 37 år. Vi må tilbake til 2003 for å finne like lav snittalder i Norge.
– Vi skal være fornøyde med økningen på sju leveår. Men det er fortsatt mye vi kan gjøre for å fremme overlevelse. Vi må satse på behandling som når mange.
Det er mye snakk om heroinbehandling, men dette tiltaket har en liten målgruppe. Man regner med at 50 personer kan ha nytte av slik behandling i Bergen, og 100-150 i Oslo. Danmark, som har gitt heroin siden 2010, har 250 personer i programmet.
– For noen er det helt klart bedre å få heroin enn å ikke få det. Vi kan bare ikke regne med at heroinbehandling vil øke gjennomsnittlig levealder noe særlig, sier Clausen.
Hvorfor retter så mye rusbehandling seg mot heroinbrukere? En forklaring er at det fins effektive legemidler for dem. Annen rusbehandling handler mer om psykososiale tiltak. Det har vært vanskelig å tiltrekke mange brukere til den typen behandling. Clausen mener det må satses mer på å utvikle medisinsk behandling for flere typer rusavhengighet.
Politikere fra åtte partier debatterte den nye rusreformen på Kulturhuset. Nicholas Wilkinson fra SV var den som syntes det hastet mest å endre politikken.
– Vi mener at vi må gjøre noe allerede nå. Vi må endre sprøyteromsforskriften, så det blir mulig å røyke heroin og innta andre rusmidler på sprøyterommet. Vi må sørge for at ingen frykter å bli straffeforfulgt for å be om hjelp. Og vi må tillate å teste renhet på narkotiske stoffer, for å redusere skader.
Linn-Elise Øhn Mehlen (Rødt) og Nicholas Wilkinson (SV)
Wilkinson vil snarest ha på plass en hjemmel som hindrer at bruk og besittelse av narkotika havner på rullebladet.
– Det snakkes mye om at vi trenger mer kunnskap før vi gjør noe. Sannheten er at vi har masse kunnskap allerede. Det vi ikke vet, er om det blir en betydelig endring i ruspolitikken. Ingenting er avtalt ennå.
Torill Eidsheim fra Høyre sitter i Stortingets helse- og omsorgskomite. Hun mener at rusreformutvalget må ta seg god tid. Mye skal utredes. Hvert år har vi 20 000 saker med brudd på legemiddelloven. Det er den som regulerer bruk og besittelse av mindre mengder narkotiske stoffer i Norge.
– Det kan godt hende at legemiddelloven må endres. Det er nettopp slike ting det tar tid å utrede konsekvensene av. Beslutningene må være kunnskapsbasert.
Eidsheim har selv vært i Portugal og studert deres praksis. Der fikk hun høre om noe som ikke virker: Å samle ungdommer i en sal, for å fortelle dem hvor farlig narkotika er.
– Å skremme de unge på denne måten bringer oss ikke nærmere det overordnede målet. Vi må finne en bedre måte å snakke på når vi skal forebygge rusmisbruk.
Den yngste deltakeren i panelet, 27-åringen Linn-Elise Øhn Mehlen fra Rødt, hadde sterke meninger om akkurat dét.
– Jeg er litt eldre enn russen, men jeg var nylig på et russetreff. Der var også politiet. De snakket med ungdommen om rus. Retorikken var sånn: «Bruker du MDMA, kommer du til å dø», og «røyker du hasj, blir du hasjnarkoman». Det er fordumming. Det blir som å si: «Har du sex, får du klamydia og dør». Det er jo ingen som tror på det! Rødt mener at helsepersonell, ikke politiet, må informere ungdom om rus. Det tror vi vil skape tillit, ikke ødelegge den.
Kjersti Toppe fra Senterpartiet var opptatt av bredden i rusreformen.
– Av Portugal kan vi lære at det ikke var ett tiltak som fungerte. Det var en helhetlig reform, med tiltak på mange områder. Debatten må ikke bare handle om avkriminalisering. Vi må snakke om hvordan rusavhengige behandles i helsevesenet. Vi må følge opp andre sykdommer de lider av. Jeg mener vi kan utrydde hepatitt i Norge, hvis vi forebygger smitte i rusmiljøet. Når det gjelder forebygging av avhengighet, mener Senterpartiet at politiet kan spille en viktig rolle.
Hva har egentlig skjedd i Portugal etter rusreformen? Den ferske RIO-rapporten «Portugal på norsk» sier noe om det. Den er skrevet av Ayna Beate Johansen (PhD og forsker ved Seraf, nå død) og Dagny Adriaenssen Johannessen (PhD-stipendiat for Blå Kors Øst).
Avkriminalisering har ikke ført til noen voldsom bruk av narkotika, eller mer rusproblemer i Portugal. Færre dør av overdoser. En hiv-epidemi ble bremset opp. Direktøren ved landets direktorat for koordinering av narkotika- og alkoholmisbruk (SICAD), Joao Goulao, sier:
«Den største effekten har vært at vi har fjernet det som gir stigmaet for ruslidelser. Det lar folk tale fritt og søke profesjonell hjelp, uten frykt for sanksjoner.»
Rapporten viser at vi ikke bare må se på hvor mye rusmidler som brukes. For å vurdere om vi gjør noe riktig, må vi se på ruslidelser og skader. Portugals rusreform har ikke hatt særlig effekt på bruken av illegale rusmidler. De første årene økte den litt, så sank den igjen. Men det er tydelig at reformen har redusert skader og dødsfall fra rusbruk. Det skyldes blant annet en betydelig nedgang i injiserende heroinbrukere.
Til slutt i RIO-rapporten kommer en viktig påminnelse: Resultatene av en reform kan vi først se flere år senere.
Teksten sto på trykk i =Oslo mai 2018.