Nå har Knut skjønt at han vil leve

Navn: Knut Jansen
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg er Knut Jansen, =Oslo-selger. Det har jeg vært siden magasinets første år. Selgernummeret er 0483. Da jeg startet å selge bladet var jeg hva mange kaller en narkoman, altså en rusbruker. Og jeg var også en kriminell. Jeg gjorde kriminelle handlinger for å få penger til dop, så jeg kom meg gjennom dagene. Det ble mye innbrudd og stjæling. Men da jeg fikk muligheten til å tjene penger legalt, sluttet jeg helt med det. Siden har jeg bare solgt bladet. Altså =Oslo. Og jeg har klart meg bra med det.

– Er du her fra byen?
–Ja, jeg er oslogutt fra Veitvet i Groruddalen. Det er en av Norges to første drabantbyer. Den ble bygget samtidig som Lambertseter, helt på begynnelsen av femtitallet. Alle trur Lambertseter kom først, men Veitvet kom samtidig.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Det var jeg som sa til de tre som starta opp blekka at de burde lage en norsk versjon av The Big Issue. «Lei det lokalet der», sa jeg og pekte. «Og start et norsk gatemagasin». Jeg kan ikke være med på det, for jeg var bare en junkie, en heroinist. Men dere nyktringer kan klare det. Seinere ble jeg selger, og har som sagt vært det siden.

– Det beste i livet ditt akkurat nå?
– Det er to ting. Det ene er selvfølgelig at jeg er rusfri. Nå, i en alder av 59 år, har jeg skjønt at jeg vil leve. Og da måtte jeg bli rusfri. Jeg skal endelig få oppleve å leve det jeg kaller et nøkternt liv. I den tida jeg har igjen skal jeg leve et nøkternt, stille og vanlig liv. For meg er det å prøve ut et sånt liv like spennende som for en tenåring å prøve rus. Det andre, og kanskje det viktigste, er at jeg har et rom og en seng. Ingen som ikke har prøvd å sove i parkeringshus og på varmerister gjennom vinteren kan skjønne hvordan det føles å lukke døra til sitt eget rom.

– Det vanskeligste i livet nå om dagen?
– Mora mi døde for et års tid siden. Vi sto hverandre veldig nær, og jeg tok det tungt. Hun støttet meg hele veien. Hun kunne være bekymra, men fordømte aldri den måten jeg valgte å leve på. Rusproblematikken var ikke et tema, så lenge jeg hadde det bra i livet. Var jeg dårlig og trengte dop kunne hun gi meg 500 spenn, sette meg i en drosje og sende meg til byen. Hun skjønte at jeg måtte holde meg frisk. Jeg sørger fortsatt over henne.

– Det var en ganske liberal måte å takle sitt barns rusproblem på.
– Ja, mange mødre godtar at mannen er alkoholiker, men ikke at ungen røyker hasj en gang i blant. Det handler om holdninger de har fått prenta inn. Nitti prosent av vold og dritt skjer i fylla. Det er vilt hvordan samfunnet aksepterer en form for rus, men lar mennesker som ruser seg på andre ting gå til grunne i fengsel. All avhengighet er sykdom.

– Har du en hilsen til kundene dine?
– Takk for at dere hjelper folk som meg ut av et kriminelt liv. Takk for at dere hjelper til så jeg kan få feira jul og nyttår som andre folk. Dere gjør en forskjell!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2016.