Nå er vi alle barn
Kommer de aller yngste til å bestemme hva vi ser og hører på fremtiden? Gjør de det kanskje allerede? Hvis vi tar utgangspunkt i lørdagsunderholdningen på rikskanalen, kan det virke slik.
Jeg ga programmet et forsøk til. Det hadde kommet et blaff av gjenkjennelse sist gang, en assosiasjon til noe jeg en gang hadde sett, hørt eller lest. Jeg trengte å vite. Denne gangen klarte jeg å se litt lenger, selv om jeg fortsatt kjente på ubehag ved synet av de groteske kostymene og lydene som kom fra lepper som ikke rørte seg, eller ansikter uten lepper, endog uten munn.
Når kamera vender seg mot publikum, ser jeg at dette består av svært unge og svært entusiastiske barn. Noen har med seg foreldre, og disse gjør sitt beste for ikke selv å hengi seg til suggesjonen, til det taktfaste ropet: «Bamsen, bamsen, bamsen, bamsen, bamsen!» Da går det endelig opp for meg.
Tiden er en bølle
Av alle bøker jeg har lest om musikk, musikere og musikkbransjen, skinner Jennifer Egans roman «A visit from the Goon Squad» hakket sterkere enn de fleste. Men selv om musikken er en brannbilrød tråd gjennom handlingen, så er den ikke hovedtemaet i denne Pulitzer-prisvinnende, moderne amerikanske klassikeren fra 2010. På norsk fikk boka tittelen «Bølle på døra» (Forlaget Oktober, 2012), og den bølla det er snakk om, det er tiden selv. Tiden som elder oss, tar fra oss dem vi elsker, og lar drømmene våre ligge igjen i grøftekanten der den drar oss med videre.
Historien i boka strekker seg fra sent 1970-tall og inn i den nære fremtid. Siden boka kom ut for 12 år siden, betyr vel det sånn cirka rundt akkurat nå. I denne fremtiden, som er vår nåtid, har populærkulturens avhengighet av både ungdom og teknologi nådd sin logiske konklusjon: all popmusikk er skreddersydd de aller yngste.
Småungene blir kalt «pekere», noe som viser til hvordan de med hjelp av kun pekefingeren laster ned og stemmer frem artister på mobiltelefonen, og på den måten bestemmer hvilke artister som til enhver tid er en suksess eller en fiasko. For å illustrere, et lite utdrag fra bokas siste kapitel, «Det rene språket»:
«Den yngste kjøperen man kjente til, var en tre måneders unge i Atlanta som hadde kjøpt en sang av Nine Inch Nails med tittelen «Ga-ga». Femten år med krig hadde endt i en babyboom, og disse babyene hadde ikke bare gjenopplivet en død bransje, de var blitt toneangivende i spørsmålet om hva slags musikk som ville slå an.»
Og litt senere, i samme kapitel, under en gigantisk konsertbegivenhet, hvor en av bokens hovedpersoner fremfører sanger med titler som «A Little Tree Is Just Like Me» og «Goats Like Oats»:
« Pekerne, som allerede kjente disse sangene, klappet og skrålte ut sin begeistring, og de voksne lot til å mene at det var noe interessant her, de var innstilt på doble betydninger og skjulte lag i teksten, noe som var lett å finne.»
De barnlige
Det var akkurat denne siste scenen som hjemsøkte underbevisstheten min ved synet av den Beatlemania-aktige ekstasen blant det purunge Maskorama-publikummet, i beste sendetid på NRK. Profetien var bare snudd på hodet. Sangene var kjente og ikke tilpasset barna, men for å tekkes disse hadde artistene i stedet kledd på seg barnslige kostymer. De var kosedyr, fantasifigurer eller monstre?
Det er ikke bare Barne-TV og Maskorama som har skjønt at voksne må te seg og kle seg barnlig for å nå de de store massene med små mennesker, som har tatt over den kulturelle definisjonsmakten. Da Jennifer Egan skrev om infantiliseringen av popmusikken på slutten av 1990-tallet, hadde hun sikkert fått med seg den voksende populariteten til lettbeinte, velkoreograferte, syngende koreanske gutte- og jentegrupper. Sjangeren kjent som K-pop, gikk fra å være et kultfenomen blant fremmedgjorte ungdommer som dyrket asiatisk popkultur generelt, til å få sin egen kategori under MTVs prisutdelinger.
Markeder for maskefjes
Selv om hovedtyngden av K-pop-fans er i de tidlige tenårene, så retter flere og flere av artistene seg inn mot et publikum av barneskoleelever i både rytmer, melodi og image. Ingen andre mestrer å sy sammen like presist kalibrerte konsepter for sin målgruppe som K-pop-entreprenørene.
I 2015 dukket flere av sjangerens stjerner opp på koreansk tv inkognito, bak masker og forseggjorte heldekkende kostymer, foran et panel av kjendiser som skulle kommentere sangstemmene deres og gjette hvem de var. Programmet het «The King of Mask Singer» og skulle med årene få avleggere verden rundt. Også i Norge.
De voksnes skolegård
Hvis vi et øyeblikk forlater musikkverdenen, finner vi et annet aktuelt eksempel på småbarns entusiasme for barnlige voksne. I den enormt populære Netflix-serien Squid Game, også den fra Korea, er hele konseptet at voksne leker barneleker med andre voksne. Disse Squid Game-lekene har i sin tur blitt svært så populære også i norske skolegårder.
Om denne populariteten skyldes voksen barnelek eller de påfølgende henrettelsene serien ofte dveler ved, er ikke godt å si. Uansett så er det nok et bevis på at Korea ligger foran når det gjelder å kapre de yngste forbrukernes oppmerksomhet.
Så hvis jeg, som Egan, skal våge å spå vår underholdningsfremtid: et Maskorama med barnepublikumsutstemming i Squid Game-stil, kanskje?
Da snakker vi.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 2/2022.
