Nå er Rikke blitt vant til å bo inne

Hvordan er å stå og selge =Oslo? En dag bestemte jeg meg for å oppleve det sammen med Rikke.

Jeg legger umiddelbart merke til Rikke og hunden hennes i Erliks salgslokaler. Lucas ligger utstrakt på et teppe. Han titter nysgjerrig på meg, med ett blått og ett brunt øye. Rikke smiler og koseprater til hunden mens hun klapper ham kjærlig: «Verdens fineste gutt». Hun ser på meg, og sier alvorlig: «Denne hunden har reddet livet mitt».

Jeg blir med henne og Lucas ut. Vi skal selge =Oslo.

Rikke har en dyster fortid. Så mørk at jeg ikke vil gå inn i alle detaljer. Hun forteller likevel åpent og alvorlig om barndommen, med et modent syn på hva hun har vært igjennom. Etter flere år med misbruk dro hun hjemmefra, bare 16 år gammel. Hun solgte seg selv på gata i Oslo. Hun hadde allerede begynt med amfetamin og hasj. Noen år senere fikk hun høre om muligheten til å selge et gatemagasin.

– Erlik fikk meg vekk fra prostitusjonsmiljøet, og mest sannsynlig reddet jobben livet mitt. Jeg fikk muligheten til å tjene penger på en annen måte. Jeg har aldri klart å stjele. En gang som ung stjal jeg en liten ting, da fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg kastet opp. Jeg var blant de første som startet med å selge =Oslo. Det har vært en trygghet å alltid ha et sted å dra til når man trenger det.

Vi går mot Glasmagasinet, som er salgsplassen Rikke har fått tildelt i dag. Flere titter nysgjerrig på oss, og smiler til Lucas og Rikke. Ifølge Rikke er det viktigste å være tålmodig og hyggelig når du er =Oslo-selger. Etter noen minutter kommer en dame bort for å kjøpe et blad av Rikke.

– Jeg har kjøpt =Oslo i mange år. Jeg liker å kunne støtte dem som ikke har det like lett, men spesielt når jeg ser kvinnelige selgere, sier kjøperen Astrid.

Lucas ligger og sover på et teppe, Rikke roper “Kjøp Erlik Oslo gatemagasin!” om og om igjen. Jeg roper ivrig med, og får noen skeptiske blikk. De fleste smiler, men få stopper.

– Tålmodighet er en dyd, kommenterer Rikke.

Rikke pleier å selge en time av gangen, før hun går en tur med Lucas. Etter en dag med salg drar hun hjem og slapper av. Det hun liker best å gjøre er å gå lange turer i skogen, fiske, dra på hytta med familien, eller å skrive dikt og noveller. Familien har etter lang tid akseptert Rikkes livsstil. Det betyr mye for henne.

Hun angrer ikke på sine avgjørelser i livet. Uten dopet hadde Rikke mest sannsynlig begått selvmord som ung. Rusen ble som en slags frigjøring, noe som gjorde at hun klarte å leve videre, forteller hun.

Hun bodde ute i mange år, og syntes det var greit. Fellesskapet hos de hjemløse betydde mye for henne. Den dagen hun fikk leilighet var hun ikke særlig glad, der følte hun seg som i et fengsel. De første årene sov hun derfor ute, selv om hun hadde leiligheten. Nå er hun blitt mer vant til å bo inne: Hun trives hjemme hos seg selv.

Rikke plages med angst og har hyppige anfall. Redningen er Lucas, som hun har hatt i fem år. Han får henne ut av leiligheten og gjennom dagene.

– Tross alt jeg har vært gjennom, har jeg aldri hatt det bedre med meg selv enn det jeg har i dag. Jeg har en leilighet, en fantastisk kjæreste, Per, og hunden min. Motgang gjør deg sterkere, sier Rikke.

Det var vært en innholdsrik og lærerik stund med Rikke og Lucas. Jeg takker jeg for meg, med en gjennomfrossen kropp. Før jeg drar spør jeg Rikke hva hun ønsker seg for framtida.

– Jeg håper å klare å slutte med narkotika, og å jobbe med ungdom. Så kunne jeg ha tenkt meg å holde foredrag om livet som rusavhengig.  Jeg tror jeg kunne bidratt med mye innsikt på det feltet, og at jeg kunne hjulpet mange andre som har havnet i feil miljø.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.