Siden tidenes morgen har barn funnet på egne leker og lekt mye ute. Interkulturelt Museum i Oslo gjør en stor innsats for å holde liv i de gamle lekene og motvirke kjøpepress.

Tekst: Kari Bu
Foto: Asbjørn Mordal Stensrud / Anno Domkirkeodden

Etter 2. verdenskrig var det få kjøretøy på norske veier. Biler var strengt rasjonert, mange veier var i dårlig stand, og folk flest hadde stram økonomi. Dermed kunne barna leke fritt i gatene. Kom det en bil, hørte man den på god avstand. Veiene ble sjelden strødd om vinteren, og aldri saltet, så alt som hadde meier kunne også brukes til utelek lettere enn i dag.

Etter hvert som bilen ble vanligere, ble den også opphav til en egen lek: å samle på bilnumre. Barn kunne stå hele dagen i veikanten og notere ned registreringsnumre på biler som passerte. På landet satt de ofte på en melkerampe. Det var særlig stas å se en utenlandsk bil, forteller kilder i boka «Barndom: 50-tallet».

På denne tiden var byskolene delt i egne klasser for gutter og jenter. De var også adskilt i friminuttene, men ifølge boka hoppet barn av begge kjønn paradis, en lek der man hinker eller hopper i et mønster tegnet på bakken. Det er vanligst å bruke kritt til å tegne opp ruter, og paradiset kan ha ulike fasonger. Noe som ligner på paradis er omtalt av romerske historieskrivere allerede for 2000 år siden, og vi har sikre nedtegnelser av gutter som hoppet paradis fra 1600-tallet. Ofte involverer leken en stein som kastes ned på en rute, som man deretter skal hoppe over på vei gjennom rutene. Det er ikke lov å tråkke på strekene.

For å holde liv i de gamle utelekene, arrangerer Interkulturelt museum i Oslo Gatelekfestivalen hver vår. Arrangementsansvarlig Sissel Ødegaard forteller at lekene har ulike navn og lekes på ulike måter rundt om i verden. Når de har lekt alle mine duer, også kjent som hauk og due, har hun fått vite at den samme leken heter alle mine sauer i Tyrkia og alle mine andunger i Tyskland.

Cowboy og indianer

Å kaste på stikka har vært en populær utelek blant barn langt tilbake i tid. I Norge har det vært vanlig å bruke den store femøringen, som var i omløp fra 1875 til 1982. Mynter ble kastet etter tur mot en trestikke i bakken, og leken ble mindre populær da femøringen gikk ut av sirkulasjon. Tiøringen var liten og egnet seg dårligere, og med penger av høyere verdi kunne det fort bli kostbart for barna når noen stakk av med premiepotten. Men leken kan også lekes med klinkekuler eller andre småting, gjerne samleobjekter.

– Sjefen min fra Tyrkia sa at han var kongen av klinkekuler da han vokste opp, forteller Sissel.

– Han kom hjem med kilovis som han hadde vunnet. I dag er det få barn som har kastet på stikka før de kommer på Gatelekfestivalen. Boksen går derimot, kjenner mange til fra før. Jeg vet ikke helt hvordan disse lekene har oppstått. Barn har vel kjedet seg, og så fant de på noe. Jeg tror det er veldig bra å kjede seg.

Fra 1900-tallet har media og populærkultur hatt stor innflytelse på barnas lek. På 1950-tallet var Det ville vesten et hett tema i filmer, bøker og tegneserier. Sensasjonelle fortellinger om vold og heltemot ga folk stereotypiske bilder av helter og skurker, og barn ble inspirert til å leke cowboy og indianer. Gutter spikket pil og bue og lagde lasso av tau. For å bli indianer festet de fjær til et pannebånd. Cowboy og indianer ble ofte lekt i skogen, der det var om å gjøre ikke å bli tatt til fange.

– Mannen min har cowboyutstyr fra da han var liten. Jeg husker at barn pleide å bli borte en stund når de lekte cowboy og indianer. Hvis jenter var med, ville de kanskje være indianerjenta Månestråle fra tegneserien Sølvpilen.

Leker fra naturen

Den gang det var vanlig at gutter fikk tollekniv i ung alder, ble de ikke bare brukt til spikking, men også til lek. Sissel har selv lekt kappe land med kniv og syntes det var litt skummelt. Hun er født i 1972 og husker godt en tid da de voksne fulgte lite med på hva ungene drev med ute.

Kniv er ikke det eneste skumle hjelpemiddelet barn har brukt i lek. En kløyvd pinne med strikk kan bli til en sprettert å skyte erter og småstein med. Tykke strå fungerer som blåserør for harde rognebær. Naturen har vært en viktig kilde til leketøy, og til alle tider har barn laget dyr av

kongler og pinner.

Ett av formålene med Gatelekfestivalen er å inspirere til lek med ting man finner ute. Det trenger ikke å koste noe, og folk fra kulturer med få kjøpeleker kan ha mye gøy å lære bort.

– Jeg snakket med en fra Kongo som mente vi hadde så mye fint søppel i Norge. Da han var liten, spilte de fotball med tomflasker de fant. En jente fra Uganda lærte oss en helt annen variant av bondesjakk, med veldig mange ruter. Museet holder til på Grønland, hvor det er folk fra hele verden. Festivalen har vi hatt i fem år, og mange besøkende er gjengangere. De sier at denne gata alltid burde vært stengt så man kunne leke. Det er ikke så lett å leke gatelekene inne, om du ikke har en hall hvor du kan løpe og kaste ting.

Hopp og sprett

Mange av gatelekene har etter hvert fått konkurranse fra leketøy som brukes mest inne. De stadig populære Lego-klossene kom til Norge i 1958, men på 1960-tallet var det fortsatt vanlig å leke ute. I løpet av 1960-tallet ble fjernsynet allemannseie, men sendetiden var begrenset, og sendingene appellerte mest til voksne. Noen programmer kunne imidlertid inspirere barna til egen lek. I boka «Barndom: 60-tallet» forteller en kilde om den amerikanske dramaserien «Daktari», som handlet om en veterinær og teamet hans i en dyrepark. Serien fikk barna til å klatre i trær mens de klødde seg og lekte aper.

Høl i hatten var en gjettelek som krevde både hjernekraft, ballteft og løpekondis. Trim fikk man også av å hoppe strikk, som ble vanlig blant jenter på 1960-tallet, både i skolegården og på fritiden. En strikk festes rundt to personer, mens en tredje eller enda flere hopper på ulike måter i et bestemt mønster. Etter én runde heves strikken til høyere og vanskeligere nivåer. Og man må ikke være tre. Strikken kan festes rundt stoler eller andre ting om man vil hoppe alene. Å hoppe slengtau derimot krever at to står og slenger tauet mens andre hopper i takt med en rytmisk sang eller regle, som: «Bamse, bamse, ta i bakken. Bamse, bamse snu deg rundt.»

– Å hoppe strikk ser jeg lite til i dag. Jeg lurer på hvorfor, for det er ganske morsomt. Slengtau driver de med på skolen, og det er populært på Gatelekfestivalen. Voksne synes også det er gøy å hoppe og se hvor mange som kan være i tauet samtidig.

Passe skummelt

I forrige århundre kunne bare det å finne lekekamerater være en egen aktivitet. I boka «Barndom: 70-tallet» får vi vite at selv om de fleste hadde telefon hjemme, ble den sjelden brukt til å spore opp venner. Isteden gikk barna fra hus til hus og spurte om vennene var hjemme. Om foreldrene i det hele tatt visste hvor de var, så var det ikke sikkert de var der lenger når de ble forsøkt oppsporet. En kilde forteller om en venn som tok båt fra Nesodden til Oslo og trikk til Majorstua for å besøke ham, bare for å finne ut at han ikke var hjemme, og at faren hans ikke kunne hjelpe ham.

Fra sin egen barndom husker Sissel gater fulle av barn som slo ball. På Hadeland, der hun vokste opp, var det lite organiserte aktiviteter.

– Han eldste i gata bestemte kanskje hva vi skulle leke. Ellers var det venninnene som fant på noe sammen, som å leke detektiv eller lage demninger. Det var mye kappsykling og løping, litt kjedelig for den som ikke var så kjapp. Vi prøvde å sykle uten hender, og guttene slåss. Jeg tror særlig gutter trenger å få ut energi og prøve krefter på den måten. Hvis vi snakker om bryting istedenfor slåssing, så tror jeg det er kjempesunt. I dag ser jeg større gutter som driver med det, og de har noen regler for å ta hensyn til hverandre.

For den som vil gjøre noe passe skummelt utendørs, anbefaler Sissel epleslang, som hun selv hadde stor glede av som barn.

– Det er kanskje ikke så mange som lar barna klatre opp i trær lenger. Men amerikanere som kommer til Norge synes at lekeplassene våre er helt ville. Der er de enda mer opptatt av å beskytte barna. Ettersom samfunnet har endret seg og fritiden er blitt mer organisert, har fokuset på sikkerhet økt. Da blir det kanskje ikke så lett å treffes sosialt, pluss at skjermen tar utrolig mye tid. Barn leker fremdeles sammen, de finner bare nye måter å leke på. Kjører du rattkjelke, så skjer det ikke i gata, du blir tatt med til et trygt sted.

Inspirert av media

På 1980-tallet inntok kommersielle tv-kanaler fra England og USA Norge, og den første Nintendo-boksen fikk begge kjønn til å game. Samtidig var det fortsatt vanlig å leke ute. Guttene lekte Sølvpilen i skogen, inspirert av indianerhøvdingen fra tegneserien. Slåball ble spilt både på baner, i veien og på steder hvor vindusruter kunne knuse. Ungdom danset breakdance i gata, inspirert av filmer som «Beat Street» og «Breakin’» fra 1984. Ofte innebar det konkurranse mellom deltakerne, der danserne samlet seg i en sirkel og utfordret hverandre etter tur.

1990-tallsbarna hadde huset fullt av leker. Når de var hjemmefra, kunne innelekene også inspirere dem til uteleker. En kilde i boka «Barndom: 90-tallet» forteller at jentene pleide å leke My Little Pony i friminuttene på skolen. De hadde ikke med seg de små plasthestene med moteklær, men de lekte at var hester selv og forklarte hverandre hvilken stil de hadde. Guttene lekte at de var actionfigurer, som Teenage Mutant Ninja Turtles. Noen lekte til og med at trær var datamaskiner, leser vi i boka.

I dag blir barna inspirert til lek av egne barnekanaler, som Disney+ og Nikelodeon, forteller Sissel.

– Plutselig skulle alle ha spinnere, en dings som kom fra tv og som også ble brukt utendørs. Det er mye barn vil ha fordi de har sett det i media, men jeg mener du får gjort mye med en sprettball og en vegg.

Permanent «festival»

Gata som lekeplass er historie, men Interkulturelt museum har nå fått mulighet til å lage aktiviteter i bakgården på Grønland, hvor det bor 1300 personer og mange barn.

– Vi skal ha litt sånn gatelekfestival to dager i uka. Det er et bomiljøtiltak som kommunen har gitt oss midler til. Da kan vi ansette ungdom som læres opp til å formidle lekene videre. Det blir masse leker på ettermiddagen.

Museet samarbeider med Omlek, et tiltak med fokus på gjenbruk av materialer og ombruk av gamle uteleker fra ulike kulturer. Det var også de som hadde ideen til Gatelekfestivalen. Gjennom historien har det vært vanlig at de eldre barna lærer bort leker til de yngre. Nå kan de bli omlekere som bringer tradisjonen videre og bidrar til å skape mindre kjøpepress. Det fins også noe foreldre kan gjøre for å inspirere barna til å leke mer ute, sier Sissel.

– Man må legge fra seg mobilen og legge til rette for at barna skal møtes. Kanskje kjøpe enkle ting som hoppestrikk, kritt og ball. Det er mye sosial trening i lek. Barn må bli enige om reglene, og de kan finne på nye. De må finne ut hvordan de skal håndtere juks, og hva som er rettferdig.

Ser lyst på fremtiden

Sissel tror ikke uteleker er noe som dør ut. Nå er hun glad for mobilforbud på skoler, for det kan bli vanskelig å leke hvis man risikerer å bli filmet hele tiden. Da blir det skummelt å gjøre noe som kan se teit ut.

– Det er lett å romantisere sin egen barndom og tenke at alt var bedre før. Men jeg har inntrykk av at skolegårder blir brukt mye som lekeplass etter skoletid, i hvert fall her på Grønland. Mange av de gamle lekene lekes enda, men det er kanskje mest i bursdager, i skolefritidsordningen og i barnehagen. Trivselsledere og barnehagelærere lærer mange av disse lekene. På 17. mai leker vi gamle leker, da er det sekkeløp og potetløp.

Bilen er en viktig årsak til at gata ikke er den lekeplassen den pleide å være. Men det er ikke sikkert at biler vil ta like stor plass i bygatene til evig tid, mener Sissel.

– På museet har vi en framtidsutstilling, «Beyond Barcode». Der er det mange som ser for seg at det blir mer gress og park. Det er litt vilt at bilen har fått så mye plass. Man blir veldig glad når man ser barn løpe rundt. Egentlig burde det vært gatelekfestival overalt hele tiden.

Kilder: Bøkene i bokserien «Barndom» av Kristin von Hirsch (red.) fra Vega forlag.

Noen tradisjonelle uteleker

Alle mine duer / Hauk og due

Her tegner du to streker i god avstand fra hverandre på et åpent område. Er det vanskelig å tegne kan du bruke et tau eller lignende som strek, for eksempel på en gressplen. Én person blir valgt som hauk og en annen som due. Hauken stiller seg midt mellom de to strekene, mens duen stiller seg bak den ene streken. Resten av deltakerne, dueungene, stiller seg bak den andre steken. Duen roper: «Alle mine duer, kom hjem!» Så skal dueungene løpe fra sin linje til duens linje, mens de prøver å unngå å bli tatt av hauken. De som blir tatt, blir hauker i neste runde, og leken fortsetter til alle dueungene er tatt. Den siste som tas, blir due i neste runde.

Blindebukk

En av deltakerne pekes ut til å være bukk og får bundet et skjerf over øynene. Blindebukken blir snurret rundt av de andre, og skal deretter prøve å orientere seg slik at han eller hun får fanget en person. Her gjelder det å bruke hørselen. Den som blir fanget må straks overta skjerfet og selv være blindebukk. I en variant av leken skal bukken gjette hvem som er fanget, uten at fangen sier noe.

Boksen går

Du trenger en tom hermetikkboks eller annen gjenstand av en viss størrelse. Velg én person, «telleren», til å passe på boksen. De andre deltakerne gjemmer seg på et avtalt område. Telleren står ved boksen og teller til 50 eller 100 mens de andre gjemmer seg, roper så «Boksen går!» og begynner å lete. Etter hvert som deltakerne oppdages, roper telleren navnet til den som blir sett, for eksempel «Per på boks!»). Den som ropes opp må komme seg fram til boksen før telleren gjør det, hvis ikke er vedkommende fanget. Det er lurt å finne gjemmesteder nær boksen. Hvis den som ble funnet rekker fram først og sier «boksen går», frigjøres alle tidligere fanger, og leken starter på nytt. Leken er slutt når alle er fanget samtidig. Det fins flere varianter av leken, for eksempel kan boksen bli sparket og ikke bare berørt.

Bro, bro brille

To av deltakerne danner en bro ved å stå mot hverandre, holde hverandre i hendene mens de løfter armene. De andre stiller seg opp i en rekke, holder hverandre på skuldrene og går under broa. De to som danner bro blir på forhånd enige om to ting av lignende verdi, som de skal representere, for eksempel eple og pære, katt og hund, bil og båt. De andre deltakerne går under portalen mens alle synger sangen «Bro, bro brille». Når man kommer til det siste ordet, «gryte», dras det ut med lang y, slik at ingen vet når armene går ned og tar én til fange. Den som fanges hviskes de to alternativene i øret, for eksempel: «Vil du ha katt eller hund»? Fangen stiller seg bak den som representerer valget, og holder denne rundt livet. Sangen startet på nytt, en ny person fanges og stiller seg bak ryggen etter å ha tatt et valg. Slik fortsetter det til alle er fanget og har valgt side. Leken avgjøres med drakamp mellom de to sidene.

En typisk bursdagsfeiring på Sørum i 1965 med lek av «Bro, bro brille». (Foto: Finn Ole Stokker / Museene i Akershus)

Høl i hatten

Én deltaker starter som ballkaster, mens resten stiller seg på rekke. Kasteren må tenke på et substantiv, for eksempel et land eller et dyr. Så kaster han eller hun ballen til førstemann i rekka og sier første bokstav i ordet og hvilken kategori det tilhører, for eksempel: «et dyr på a». Den som får ballen gjetter svaret. Er det feil, roper ballkasteren «høl i hatten» og kaster ballen videre til neste deltaker. Gjetter ingen rett i første runde, kastes ballen på nytt til den første i rekka, som får vite andre bokstav i ordet. Når noen gjetter riktig, kaster ballkasteren ballen høyt opp i lufta og løper lengst mulig avgårde. Den som gjettet riktig skal fange ballen og rope «stopp!». Ballkasteren stopper, mens vinneren tar to kjempeskritt, to hink og spytter så langt han eller hun klarer mot ballkasteren. Vinneren stiller seg ved spyttmerket og prøver å kaste ballen i «hullet» som ballkasteren lager med armene sine. Lykkes det, er vinneren ballkaster i neste runde, hvis ikke fortsetter samme ballkaster. Vinneren kan være den som har gjettet mest riktig innen avtalt tid, ellers er det bare å leke så lenge man vil.

Hoppe bukk

En person bøyer seg framover med hendene på låret. Nestemann tar løpefart, setter hendene på ryggen til den første og hopper over. Denne stiller seg deretter opp som «bukk» nummer to, slik at nestemann i rekka må hoppe over to personer. Slik fortsetter det til alle har vært bukker. Når det ikke er flere igjen til å hoppe, reiser førstemann seg opp og hopper over alle de andre motsatt vei. Deretter gjør toeren det samme, og så videre med stadig færre bukker. Vanskelighetsgraden kan varieres ved å heve ryggen høyere eller lavere.

Gutter leker på Uranienborg skole i Oslo, fra rundt 1950 (Foto: Aage Storløkken / Oslo Museum)

Kappe land

Opprinnelig ble leken lekt med kniv, men pinne eller stein kan også brukes. Det trengs en åpen plass hvor man kan tegne på bakken. Merk opp en stor sirkel, og del den i like sektorer til hver deltaker, som kakestykker. Hver sektor er et land, og alle står i sitt eget land ved kanten av sirkelen. Målet er å erobre mest mulig land fra de andre. En spiller kaster kniv, pinne eller stein inn i en annens sektor. Der den lander, tegner spilleren en linje fra dette punktet til kanten av sirkelen. Denne delen legges til spillerens eget land. Spilleren som har fått en del av sitt land erobret, må starte fra sitt nye og mindre område. Etter at en spiller har kastet og tegnet, går turen til neste. Det går bare an å erobre land som grenser til ens eget område. Linjer kan ikke tegnes gjennom andres land, de må følge sektorlinjene. Når en deltakers land er så lite at vedkommende ikke kan stå på det med én fot, er deltakeren ute av leken. Leken fortsetter til det ikke er mer land å erobre, eller til avtalt tid er oppbrukt. Den som står igjen til sist eller har mest land, vinner.

Kaste på stikka

I den vanligste varianten av leken brukes mynter. En pinne settes i bakken, og spillerne står på linje noen meter unna med hver sin mynt av samme verdi. Istedenfor pinne kan man bruke andre ting – en stor stein, en vegg eller bare en strek. Hver deltaker har et visst antall mynter av samme verdi, gjerne 3–5 stykker, så kaster de én og én mynt mot målet etter tur. Den som kastet mynten som til slutt ligger nærmest «stikka» har vunnet. Reglene varierer, og vinneren kan enten beholde hele potten, fordele pengene til en ny runde eller riste alle pengene i hendene, velge kron eller mynt og kaste pengene utover. Myntene som lander med valgt side opp, går til vinneren. Deretter får den som kom nest nærmest stikka velge kron eller mynt, og kaste resten av pengene. Slik fortsetter det til alle pengene er fordelt. Det fins ulike varianter av leken, og den kan også lekes med andre småting enn mynter, for eksempel brus- eller ølkorker.

Klappeleker

Dette er en type lek som omfatter klapping, og ofte sangregler som fremføres i samme rytme. Noen klappeleker utføres som ringlek der deltakerne klapper hverandres hender etter tur, som «Slå maka­roni», hvor det kåres en vinner etter visse regler. Andre klappeleker har bare to deltakere, der man klapper i et bestemt mønster, som «Anne Liane». Teksten i reglene er ofte nokså absurd.

Rødt lys, grønt lys

Én person blir valgt som lys og står vendt mot en vegg eller et tre. De andre stiller seg på en linje et stykke bak. Lyset roper «Grønt lys!» og står med ryggen mot spillerne, som da skal bevege seg mot Lyset. Etter hvert skal Lyset rope «Rødt lys!» og snu seg raskt rundt. Da må deltakerne stå helt stille. Ser Lyset at noen beveger seg, må disse personene starte på nytt fra startstreken. Leken fortsetter til én av deltakerne når fram til Lyset og berører det. Vinneren blir da det nye Lyset.

Siste par ut

Deltakerne står to og to på en lang rekke. Foran rekka står en person alene og roper: «Siste par ut!» Da skal de to bakerste løpe til hver sin side og prøve å møtes igjen forrest i rekka. Den som står alene løper for å prøve å fange en av dem. Lykkes det, skal det nye paret stille seg forrest i rekka, mens den som ble igjen alene skal være ny «frontfigur» som roper. Om frontfiguren ikke klarer å fange en av de to som løper, må han eller hun rope på nytt, og paret som da står bakerst løper fram.

Sisten / Har’n

Én person velges som teller, den som skal fange de andre deltakerne. Leken starter ved at telleren teller til et avtalt tall, mens de andre løper unna. Telleren prøver å fange de andre spillerne ved å berøre dem. Den som blir tatt, blir ny teller, og leken fortsetter så lenge man ønsker, eller så lenge det er avtalt på forhånd. Det fins mange varianter av leken. I doktorsisten skal den som får sisten holde seg på kroppsdelen som ble berørt, mens han eller hun jakter på en ny person å gi sisten videre til.

Slå på ring

Alle deltakere står i en sirkel og holder hverandre i hendene. En person går rundt utsiden av sirkelen og slår på ryggen til en av deltakerne, mens alle synger sangreglen «Slå på ring». Personen som blir slått, må gå ut av sirkelen og løpe rundt den i motsatt retning av «slåeren». De to prøver å komme tilbake til det ledige stedet først. Den som kommer sist, blir «slåer» i neste runde.

Stiv heks

Stiv heks ligner på sisten, men her skal den som blir tatt stille seg opp med spredte bein. Personen kan befris ved at en annen kryper gjennom beina på ham eller henne. Leken er over når alle er tatt eller etter avtalt tid.

Tampen brenner

I denne leken skal deltakerne konkurrere om å finne en gjenstand som er gjemt. En person gjemmer tingen mens de andre er ute av rommet. Når de kommer inn igjen, skal de lete. Når noen nærmer seg gjemmestedet, sier den som gjemte gjenstanden «tampen brenner på (navn)». En variant av leken innebærer at deltakerne stiller spørsmålet «fugl, fisk eller midt imellom», og deretter får vite hvor høyt gjemmestedet befinner seg. Den første som finner gjenstanden, får gjemme den neste gang.

Titten på hjørnet

Leken lekes på et sted hvor det fins en bygning med hjørner. En deltaker velges til Titten, mens de andre stiller seg ved hjørnene, som er fristeder. Titten skal løpe rundt huset den ene veien, mens de andre deltakerne løper den andre veien. Deltakerne må passe på at Titten ikke ser dem mens de er i bevegelse, unntatt når de holder i ett av hushjørnene. Dersom Titten får øye på noen som beveger seg, er det om å gjøre for de to å ta seg fortest mulig fram til nærmeste hjørne. Hvis Titten kommer først fram, skal han eller hun si «Titten på hjørnet» og navnet til den som ble sett. Vedkommende er da tatt og blir den nye Titten.

Veggball

Deltakerne kaster en ball mot en vegg og fanger den på ulike måter. Ballen må ha litt sprett og helst være liten nok til at den kan tas imot med én hånd. Det fins mange varianter, og man må bli enige om reglene. Hver deltaker kaster et bestemt antall kast mot veggen med ulike øvelser, for eksempel: klappe hendene bak på ryggen før ballen tas imot, slå ballen med flat hånd eller knyttneve mot veggen, snurre én runde rundt før ballen tas imot, løfte den ene kneet og kaste ballen under kneet mot veggen. Når den som har sin tur gjør en feil, skal nestemann overta og gjøre de samme øvelsene, før han eller hun finner på sine egne øvelser som nestemann må kopiere. Slik fortsetter det så lenge deltakerne ønsker.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 7/2024.