Helt siden hun var liten, har det rast en krig inni Musti. Fjorårets største gjennombrudd på den norske musikkscenen blir fortsatt fort sint, men har sluttet å slåss. Krigen mot seg selv håper hun derimot at aldri tar slutt.

Navnet hennes dukker opp overalt for tiden. På årets Spellemann-utdeling fikk hun to priser og en kvart million i stipend. Ei ukes tid tidligere fikk hun Oslo bys kunstnerpris. Du har kanskje sett opptredenen hennes hos Lindmo eller på P3 Gull, hørt henne på podkast eller radio. Kanskje så du henne på Øyafestivalen allerede for to år siden, før hun hadde gitt ut ei eneste låt. Og er du festivalgjenger, er sjansene også gode for at du ville sett henne på en av utallige konsertscener i fjor sommer, hadde det ikke vært for denne pandemien.

Da D2 i fjor kåret 30 såkalte ledestjerner, unge mennesker som jobber for å gjøre verden mer bærekraftig, var hun én av dem. Musikkanmeldere omtaler henne som rapkomet, stjerneskudd og «et must».

Men hvem er egentlig den unge rapperen fra Tøyen, Musti – eller Ugbad Yusuf Mustafa (20), som hun egentlig heter?

– Jeg er en ung, svart, muslimsk, somalisk jente fra Tøyen, et av de mest kjærlighetsfylte stedene i hele Oslo, ja, i hele Norge, sier hun.

– Og så er jeg en person som liker å ta litt plass, men samtidig holde litt tilbake. Det kommer an på settingen og hva som skjer rundt meg. Ellers er jeg bare en glad jente, som prøver å være så jovial jeg klarer å være. Jeg er bare meg selv. Eller, jeg prøver å være meg selv, så mye som folk lar meg få være meg selv.

Hjertet banker for Tøyen

Vi møter henne på Sørli lekeplass på Tøyen. Et stort, gult lekeapparat slynger seg over et mykt underlag og selv på en vanlig formiddag i mars, myldrer det av barn som klatrer, sklir, sykler og sparker ball.

– Mamma bor i den blokka bak der, sier hun og peker.

– Jeg har vært mer her på denne plassen og i ballbingen på Tøyen skole, enn jeg har vært inni leiligheten til mamma. Men vi hadde ikke den gule greia der da jeg vokste opp, og så var det ganske mørkt her. 

Oppgraderingen av lekeplassen sto ferdig i 2018, som en del av det såkalte Tøyenløftet. Men selv om Musti synes det er vel og bra med både ny lekeplass, bedre belysning og flotte veggmalerier, er hun skeptisk til prioriteringene i det kritiske stemmer har kalt et rent gentrifiseringsprosjekt i den delen av Oslo hvor flest barn lever i fattigdom.

– Pengene burde gått til alle som trenger dem, til bedre levekår for ungdom og barn. Til enslige mødre og enslige fedre. 100 prosent, sier hun.

Og Musti vet godt hva det vil si å ha dårlig råd. Hun vokste opp midt i en søskenflokk på åtte, og det var ikke flust med hverken penger eller plass. Kjærlighet, derimot, har det alltid vært mye av.

Nå er det snart et år siden hun flyttet hjemmefra, men fortsatt er hun mer her på Tøyen enn i kollektivet i Groruddalen. Og hun benytter enhver anledning til å snakke om «bygda» si. For selv om det er mye i nabolaget som har forandret seg de siste årene, er det også som om tiden står stille.

– Det er veldig avslappende å komme hit. Alle bekymringene mine bare forsvinner. Jeg kan bare være hos mamma, spise god mat og møte gamle venner. Den følelsen jeg får når jeg kommer hjem til Tøyen, den drar ingen steder.

Skolestreiker i Somaliland

Musti er altså født og oppvokst på Tøyen, men da hun var ferdig i barnehagen, flyttet hele familien til England, nærmere bestemt Milton Keynes, en times kjøretur fra London. Her ble de i sju år. Senere bodde familien også i Somaliland, den selverklært selvstendige utbryterrepublikken på Afrikas horn, i et knapt års tid.

– Milton Keynes, Oslo og Hargeisa, hjembyen jeg kommer fra i Somaliland, er veldig ulike. Oslo og England har kanskje litt til felles, men Somalia var en helt ny verden.

Planen var at hun og søsknene skulle gå på skole, men slik ble det ikke.

– Vi prøvde både barneskole og koran­skole, men vi syntes det var altfor strengt, så vi streika. Vi var veldig bestemt. Jeg tror mamma syntes det var veldig plagsomt, men hun lot oss slippe, forteller Musti og ler.

I stedet for skolegang, ble det et friår hvor familien blant annet reiste rundt og besøkte slekt og venner.

– Det var «dritnice». Somaliland er en veldig stor del av meg. Jeg har veldig mye stolthet og er veldig glad i stedet jeg kommer fra, så jeg vil flekse det så mye jeg kan.

Hun viser frem et perlet armbånd i rødt, hvitt og grønt, flaggfargene til Somaliland.

– Da jeg bodde i Somalia, gledet jeg meg til å se vennene mine igjen. Samtidig ville jeg ikke dra noe sted. Det er alltid et eller annet man venter på, men alle stedene jeg har bodd, har lært meg å være tålmodig.

Tålamod, tålamod

Tålmodighet har vært en utfordring for Musti hele livet. Hun er grunnleggende utålmodig og hater å vente, hater å se klokka tikke. Da hun begynte å jobbe med sitt første album, var det flere låter hun ville slippe først, før albumet. Manageren ba henne vente – igjen og igjen. «Tålamod, tålamod», sa han hele tiden. Nå har det blitt et mantra Musti hører på repeat i hodet.

Albumet kom i februar 2020, bare noen uker før Norge stengte ned, og bærer navnet «Qoyskayga», somalisk for «min familie».

– Familie er alt. Alt.

Musti nikker mens hun gjentar ordet, som for å banke det inn. Hun kikker bort på blokka hvor hun vokste opp. Men familien begrenser seg ikke til dem hun har delt leilighet med.

– Alle som har vært en del av reisen min, alle som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag, er en del av min «qoyskayga». De vet det kanskje ikke selv, men jeg regner dem som en del av min familie, sier hun.

Den lille, gule superkraften

En av dem er Ms. Margarita, kontaktlæreren hennes fra førsteklasse i England.

– Haha, det er veldig morsomt at alle vet om henne nå. Det var noe jeg holdt helt for meg selv, men nå som jeg har snakket om det i et intervju, vil alle snakke om henne.

Da Musti begynte i førsteklasse i England, kunne hun nesten ikke engelsk. Hun beskriver seg selv som rampete, et ord hun fortsatt identifiserer seg med. Hun var mye frustrert, men klarte ikke å uttrykke seg. Én dag ba Ms. Margarita henne om å skrive ned følelsene sine. Det skulle vise seg å endre alt for unge Ugbad.

– Noen ting skal man ikke si høyt. Jeg har lært meg å skrive ned følelsene heller enn å rope dem høyt. Det er viktig å lære seg å holde ting for seg selv, for jo mer man klarer det, jo mer tålmodig og takknemlig tror jeg at man blir.

Den lille, gule notatboka er full av «masse tull og bullshit», men fungerer også som en rå og ærlig måte å takle følelsene på. Her kan hun tømme alt hun kjenner på uten både filter og konsekvenser, uten å måtte tilpasse seg et publikum. Bare ikke kall det en dagbok.

– Nei, uff. Dagbok er så kleint å si. Jeg sitter ikke hjemme og skriver «kjære dagbok …». Jeg skriver bare ord. Noen ganger orker jeg ikke å skrive engang, så da bare tegner jeg, sier hun.

Musti snakker om notatboka nesten som en superkraft. Før rant følelsene litt over før hun rakk å kjenne på hva de egentlig prøvde å fortelle henne. Det å skrive ned ting har gitt henne mer kontroll, slik at hun kan velge hva hun deler med andre. Og hun liker å holde litt igjen, være litt hemmelighetsfull.  Men notatboka har også en annen superkraft: Den kan få følelser til å vare evig, som om den balsamerer dem i øyeblikket.

– Hvis jeg bare snakker om følelsene mine der og da, får jeg ikke tid til å gå tilbake og kjenne på dem senere. Men skriver jeg det ned, kan jeg gå tilbake og vite akkurat hva jeg følte og tenkte der og da.

Dikt og musikk

Det startet med småord og utropstegn og mange, mange spørsmålstegn. Med årene ble det til dikt, og i tenårene en gang, ble ordene til musikk. Og alt startet altså med et lite råd fra Ms. Margarita.

– Hun husker meg sikkert ikke, men for meg har det hun sa hatt en enorm betydning. Jeg hadde ikke vært så jovial og happy og hatt det såpass «enkelt» som menneske nå uten henne. Jeg er takknemlig for at jeg møtte henne, sier Musti.

Det å vise takknemlighet er viktig for henne, både i samtaler og i musikken. Musti tror det kan bety mye for folk å høre at noe de har sagt eller gjort har betydd noe for andre, også når det er snakk om små ting. Derfor prøver hun alltid å huske å takke.

– Alle som har vært en del av livet mitt, har hjulpet meg med et eller annet. De vet kanskje ikke selv hva det har vært, men jeg vet 100 prosent hva de har hjulpet meg med. sier hun.

Det er mamma som har lært Musti hvor viktig det er å si takk, og på datterens første album får hun svar i form av den to minutter og 45 sekunder lange musikalske takketalen «Hooyo», som betyr mamma på somalisk:

Uansett hva som skjer
så står du fortsatt på mitt lag

Til dagen jeg dør så skal jeg gi deg alt jeg har

(…)

Alt det du har gjort for meg, hoyoo

Det skal jeg kunne gi tilbake, hoyoo

§4-24

Musti er også takknemlig for «den dagen». Den dagen da hun var 16 år, den dagen i livet hun hater å tenke på, hater å snakke om. Men hun gjør det likevel, for hun vet at den dagen, og ikke minst i året som kom etterpå, kan ha reddet henne.

Det startet som en ganske vanlig dag. Det eneste som var annerledes, var at hun skulle på et møte med barnevernet. Da hun kom dit, så hun at det sto en politibil utenfor. «Nå skjer det et eller annet her, men jeg bare drar i det møtet, så slipper jeg å prate med de folka her igjen,» tenkte Musti. Det viste seg at politibilene var der for å hente henne. Hun husker fortsatt paragrafnummeret i Barnevernloven: §4-24. Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke.

Barnevernet hadde fått en bekymringsmelding fra lærerne på skolen. Musti skjønte ikke hvorfor de var så bekymret. Hun følte seg bare som en vanlig tenåring, en som gjorde typiske tenåringsting. Jo, hun var mye sint, men det bekymret henne ikke. Nå, noen år senere, ser hun at sinnet gikk ut over alle rundt henne, både fysisk og psykisk. Der og da så hun ikke problemet. Men selv om hun ikke ville bli med, var hun «for lat til å krige».

Det neste året bodde hun på Styve Gard, en behandlingsinstitusjon for ungdommer med problemer knyttet til rus, kriminalitet, atferd og/eller psykiske problemer. Den første tiden gjorde hun nesten ikke annet enn å sove, gjerne 22 timer i døgnet.

– Så kom det til et punkt der søvn ikke var løsningen lenger. De som jobba der, hjalp meg veldig mye med å komme ut av skallet mitt og bare prate åpent om ting. Så de må jeg takke.

En annen som hjalp, var Uggi, det lille lammet Musti fikk ansvar for. Egentlig var det to lam Uggi og Buggi, oppkalt etter lillesøsterens kallenavn på Musti, Uggi-Buggi, men Buggi var dessverre dødfødt.

– Uggi var motivasjonen min til å bli værende på institusjonen. Hun fikk meg til å tenke at det var skikkelig kult å få være med på. Jeg var en drittunge, men det å få ansvar for et lite lam, hjalp meg til å bli mer voksen. Jeg hadde aldri hatt noe ansvar før jeg fikk Uggi, men da hun kom, tenkte jeg at jeg hadde fått et barn. «Nå er jeg mamma, nå har jeg ikke tid til dette dramaet her. Jeg må oppdra et barn.» Jeg sto opp tidlig og ga henne melk med tåteflaske, forteller hun.

– Jeg er veldig takknemlig for det året, for at jeg fikk bo der og se at folk har det vondt, men at man kan prate om det. Å ha det såpass vondt, men fortsatt klare å prate høyt om det, er det sterkeste jeg har sett. Det vil jeg være en del av.

– Ville late som det ikke skjedde

Og det er nettopp derfor Musti snakker så mye om mental helse – om vonde følelser og mørke – og om tvangsinnleggelsen. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn.

– Jeg hadde ikke lyst til å prate om det. Egentlig ville jeg late som det ikke skjedde. Det er såpass slitsomt å prate om, at jeg hadde lovet meg selv ikke å snakke om det, sier hun.

En dag i fjor høst, var hun gjest i podkasten «The Kåss Furuseths» med Else og Ramona Kåss Furuseth. Ingen var mer overrasket enn Musti selv da hun plutselig fortalte om året på institusjon.

– Jeg følte at jeg satt og snakket med to venninner. Jeg var så komfortabel der, at det bare falt ut av meg. Da jeg først hadde sagt det høyt, tenkte jeg at jeg bare må fortsette å snakke om det, sier hun.

Tilbakemeldingene har vært mange og positive, blant annet fra institusjonen, hvor de er veldig glade for at hun har snakket så åpent og ærlig om året sitt der.

– Det å prate om det … til og med moren min har sagt at det er sterkt, det er veldig sterkt. Når jeg ser at folk blir engasjert og interessert i det jeg har å si, blir det også enklere for meg å prate høyt om det.

Denne viljen til å snakke høyt har gjort Musti til et forbilde for mange unge. Kjendiser blir jo ofte det, men der mange opplever å nærmest få denne rollen tvunget på seg som en konsekvens av kjendisstatusen sin, søker Musti den aktivt. Faktisk er det å være en rollemodell en viktig motivasjon for henne. Det er det mange grunner til – sju for å være presis.

– Jeg har søsken. Det er det som motiverer meg til å være en rollemodell. Faktisk er det enklere å være en rollemodell i media og for mennesker jeg ikke kjenner, enn å være det for lillesøsteren min, men det er hun som motiverer meg.

Alle søsknene er hverandres rollemodeller, og Musti sier at alt hun gjør er motivert av dem hun har hjemme – mamma og søsknene sine, særlig lillesøstera.

– Jo flere dører jeg sparker ned, jo enklere blir det for henne å leve. Så det er viktig for meg.

– Jeg har ryggen deres

En av disse dørene er den som stopper oss fra å snakke om mental helse. Det er den viktigste kampsaken i Mustis liv, og hver dag jobber hun for å bryte ned tabuer og åpne opp samtaler om det som er vanskelig å snakke om.

– Når jeg prater om mental helse, så gjør jeg det fordi jeg kommer fra et hjem hvor vi ikke gjorde det. Nå gjør vi det, takk gud, for jeg har tvunget det inn i hjemmet mitt, tvunget det inn i media.

Hun gjør det for å hjelpe dem som føler at de ikke har noen å lene seg på, særlig for ungdom med minoritetsbakgrunn. Derfor har hun også gitt et løfte til barn og unge om at hun alltid skal snakke om det.

– All ungdom i hele verden må forstå at mental helse er en ekte ting. Det er ikke fake. Det er ikke tull. Tar du ikke vare på hodet ditt, på hvordan du tenker, kommer det til å ta over hele deg, og du kommer til å klikke. De skal vite at jeg har ryggen deres, jeg er her for dem. Hvis du ikke klarer å snakke, kan du lytte. Hvis du ikke klarer å lytte, kan du prate.

Selv var hun en som holdt tilbake, en som ikke klarte å snakke om det. Hadde vi møtt henne to år tidligere, ville hun ikke ha snakket om noe av dette. Det er hun helt sikker på. Det var ikke bare at hun ikke fant ordene, hun visste ikke engang at hun trengte dem. Hun lyttet mye til de andre på institusjonen. Men over tid vokste også behovet for å snakke. Til slutt var det ingen annen utvei.

– Jeg kom til et punkt der jeg ikke så noen lyse dager i det hele tatt. Og jeg følte at jeg var altfor ung til å tenke sånn og føle på alt det jeg følte på. Jeg kjente at hvis jeg ikke snakket med noen snart, kom det til å gå gærent. Jeg visste at jeg kom til å klikke, og jeg hadde ikke lyst til å klikke. Ingen vil klikke.

Kriger med seg selv

Så hun snakket. Med folka på Styve Gard. Med familie og venner. Med journalister og programledere. Og i musikken.

– Det gikk jo bra. Så lenge jeg klarer å prate høyt om det som skjedde, klarer jeg meg. Og så gjør det det enklere for meg ikke å føle meg nummen, sier Musti.

Nummenhet er det hun frykter mest. Ikke et drypp her eller en dag der, det anser hun som en vanlig del av det å være et menneske. Det er den vedvarende nummenheten hun vil unngå. Den som gjør at alt bare er flatt. At ingenting betyr noe.

– Kroppen må få puste, og hjernen må få tenke, og hjertet må få føle. Man skal ikke måtte holde tilbake. Man skal kunne gråte, være lei seg, smile eller være sint. Jeg tror at alle har en søndag eller mandag når de føler seg numne, og det må være lov. Jeg prøver bare å ikke bli der for lenge. Jeg må få det ut, bli ferdig, komme videre. 

Heldigvis våkner hun stort sett klar for krig. Ja, for det er det hun kaller livet. Krig.

– Min krig har alltid vært meg mot meg. Det er den som holder meg gående. Jeg er ikke glad hvis ikke den er pågående.

Krigen i hodet tvinger Musti til å vokse, til å gjøre ting hun ikke tror hun vil få til, til å skrive ny musikk. Til å føle og tenke. Til ikke å bli nummen.

Men konstant krig krever mye energi. Derfor er det kanskje ikke så rart at Musti snakker om seg selv som om hun har to modus: søvn og krig.

– Det føles som kroppen gjør seg klar til krig i søvne, og når jeg våkner er jeg klar, forklarer hun.

I låta «Ustoppelig» beskriver hun det slik:

Hjertet mitt det dunker
for det gjør seg klar for krig

Jeg vil se, se hva det kan bli

Tiden den vil vise, snakker ikke ironi

– Krigen holder meg våken. Hver dag tenker jeg: «Ok, ny dag, ny krig. Let’s go!»

Fakta om Musti

• Fullt navn: Ugbad Yusuf Mustafa
• Rapper/artist fra Tøyen i Oslo
• Født: 9. mars 2001
• Oppvokst i: Oslo, Milton Keynes i England og Hargeisa i Somaliland
• Album og EP-er:
  • «Qoyskayga» (album, 2020)
  • «Mellom høyblokkene» (EP, 2020)
• Singler:
  • «On the low» (2020)
  • «Brennende Tesla» (2021)
  • «Sorry» – Sondre Justad feat. Musti (2021)
  • «Fuego» – Musti og Jelassi feat. Gabifuego (2021)
  • «Mimi» (2021)
• Priser:
  • P3 Gull 2020: Årets nykommer
  • Spellemann 2020: Årets hiphop og Årets gjennombrudd, inkludert Gramostipend på 250 000 kroner
  • Oslo bys kunstnerpris, 2020